Redigerer Snurper (avsnitt)

== Snurperen i arbeid ==
Et snurpenotbruk besto  av et moderfartøy (snurper), to [[dory]]er og en lettbåt / basbåt. Snurperen hadde typisk en besetning på drøyt 20 mann. Notlaget hadde to «sjefer»; den første var skipperen som førte snurperen, men viktigere var notbasen som var den som bestemte hvor snurperen skulle dra for å finnes sild. Notbasen satte inne med mye kunnskap, teft, forståelse av ulike tegn på havet. En dyktig notbas var notlagets største ressurs

[[Dory]]ene måtte de første årene ros, men etter hvert utviklet doryene seg i retning av noenlunde standardiserte, kraftige trebåter på ca. 32 fot med stor bensinmotor. Disse ble bygget på en mengde trebåtbyggerier langs kysten. Når snurperen flyttet seg hang typisk doryene i snurperens [[davit]]er forutsatt at snurperen var stor nok for dette. Dersom ikke hang de på slep.

Basbåten var adskillig mindre enn doryene, men var like kraftig bygget. Denne sto basen i når han loddet etter sild (basbåtene kalles derfor gjerne for loddebåter). På femtitallet fikk basbåtene gjerne montert [[ekkolodd]]. Når snurperen flyttet seg sto basbåten typisk på lasteluken forut. Den ble sjøsatt med snurperens lossebom.

[[Fil:Doryer ved snurpenot.jpg|thumb|Fiskerne i doryene «tørker» noten slik at silden trenges sammen og kan lastes om bord i snurperen. Doryene er av eldre type uten motor.<br />Foto: Anders Beer Wilse]]

Når den ikke var i bruk lå selve noten i en pølse på snuperens akterdekk, med en tredjedel oppi hver av doryene i snurperens daviter på en slik måte at doryene kunne sjøsettes med noten. Når basen mente han hadde funnet sild, ble doryene sjøsatt. Doryene med fiskerne om bord gikk så i en halvsirkel, mens noten ble kastet ut, før de gikk sammen igjen slik at noten dannet en pose, -forhåpentligvis rundt en sildestim. Deretter ble noten snurpet sammen i bunn ved hjelp av en line som løp gjennom ringer i bunnen av noten. Så begynte et voldsomt slit for fiskerne med å «tørke noten», -det vil si å dra noten oppi doryene inntil sildestimen man forhåpentlig hadde fanget ble trengt tett sammen i noten. Denne operasjonen ble etter hvert gjort enklere ved at doryene fikk montert spill koblet til motoren. Nøtene, som var laget av barket bomull, ble dessuten byttet ut med nøter av [[nylon]] utover femtitallet. Disse var mye lettere å arbeide med. Etter at noten med sildestimen var trengt sammen, ble den fortøyd langs siden på snurperen som så begynte å håve sild fra not til lasterom ved hjelp av en stor [[håv]] som kunne åpnes i bunn ved hjelp av en line. Mens snurperen lastet fortsatte fiskerne å tørke noten inntil noten var tom og hele noten var om bord i doryene. Det hendte ofte at notlaget gjorde større kast enn snurperen hadde lastekapasitet. Det var da vanlig å tilkalle andre snurpere eller en eller flere «hjelpere». En «hjelper» var et mindre fiske- eller [[fraktefartøy]] som fulgte snurperne nettopp på grunn av dette behovet. Dette ble gjerne kalt å gå på «bommen». Med lasten om bord kunne snurperen sette kurs mot land, hvor fangsten ble innmeldt og snurperen dirigert til et lossested.