Redigerer Slaget ved Tannenberg (1914) (avsnitt)

== De innledende russiske angrepene ==
[[Fil:BattleOfTannenberg1.jpg|left|thumb|300px|Den russiske fremrykkingen]]
Den 1. russiske arméen krysset den tyske grensen [[15. august]], mens den 2. arméen gjorde det først [[20. august]]. Den 2. arméen rykket frem i et område som hadde dårlig utbygget [[samferdsel]]snettverk og ble ytterligere forsinket, derfor fikk tyskerne flere dager hvor de kunne konsentrere hovedtyngden av forsvaret i nord. For å utnytte dette angrep tyskernes 1. korps under  [[general]] [[Hermann von François]] [[17. august]] russerne i [[slaget ved Stallupönen]], selv om overkommandoen hadde forlangt en defensiv taktikk. Etter en [[taktisk seier]] måtte François trekke seg tilbake, og utkjempet deretter et [[Slaget ved Gumbinnen|slag ved Gumbinnen]] [[20. august]]. Det resulterte i tysk tap, bl.a. fordi deler av de tyske styrkene ble brakt frem for sent.

Det lokale taktiske nederlaget ved Gumbinnen førte til at Prittwitz mistet kontroll over nervene og fikk for seg at for å redde de tyske styrkene måtte de trekkes tilbake til [[Wisła]], og at man dermed var nødt til å legge Østpreussen åpen for russerne. Både François og stabssjefen for den 8. armé, [[oberst]] [[Max Hoffmann]], protesterte mot beslutningen, de la merke til at Rennenkampf hadde begynt å bremse fremrykningen og at man derfor kunne tillate seg å overføre styrker sydover for å møte russernes 2. armé. For hærledelsen var det fullstendig uakseptabelt å gi opp Østpreussen, og sjefen for [[generalstab]]en, [[Helmuth Johannes Ludwig von Moltke|Moltke d.y.]], valgte [[21. august]] å erstatte Prittwitz med generalene Erich Ludendorff som ny stabssjef for den 8. arméen og Paul von Hindenburg som øverstkommanderende. Ludendorff var på dette tidspunktet ved vestfronten, mens Hindenburg bodde i [[Hannover]] som [[pensjon]]ist. Avreisen gikk så raskt at Hindenburg ikke rakk å få sydd en av de nye feltgrå uniformene, men dro i sin gamle prøysserblå uniform.

Hvis Rennenkampf energisk hadde presset fremover etter seieren ved Gumbinnen, kunne det endelige resultatet blitt helt annerledes.<ref>Ludendorff sa selv at «Han trengte bare å gå i kamp med oss og vi ville blitt slått», Tuchman, side 328</ref> Det har vært spekulert mye blant militærhistorikere hvorfor han ikke gjorde det, uansett ga hans nølende offensiv tyskerne en gyllen sjanse.