Redigerer Slaget ved Maldon (avsnitt)

== Diktet ''Slaget ved Maldon'' ==
Diktet ble bevart i et manuskript som inneholdt en rekke andre tekster, blant andre den eneste kopien av [[Asser]]s [[biografi]] om [[Alfred den store]] som heldigvis var blitt utgitt før den tragiske brannen i 1731. Diktet ''Slaget ved Maldon'' finnes i dag kun takket være en avskrift foretatt av John Elphinstone noen få år før brannen. Både innledningen og avslutningen av diktet mangler.<ref>{{Kilde www |url=http://archeurope.info/@texts/battle_of_maldon.pdf |tittel=Dave Beard: ''Slaget ved Maldon'' |besøksdato=2021-08-03 |arkiv-dato=2021-08-03 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210803084144/http://archeurope.info/@texts/battle_of_maldon.pdf |url-status=yes }}</ref>

Diktet begynner midt i en setning, med ordene ''gebrocen wurde'' (= «brukket ble», dvs. «ble brutt»).<ref>Andreas Haarder: ''Det episke liv'' (s. 95)</ref> Slagmarken lar seg utpeke også i dag, på en øy ved utløpet av elven Blackwater som den gang ble kalt Pante.

Det angelsaksiske diktet ble antagelig skrevet kort tid etter det historiske slaget, sannsynligvis av en munk. Beklageligvis ble manuskriptet ødelagt i en brann i [[Cotton-biblioteket]] ved [[Ashburnham House]] i [[1731]]. John Elphinstone hadde skrevet av 325 linjer av diktet i [[1724]], men for- og baksidene av manuskriptet manglet allerede da, sannsynligvis rundt 50 linjer hver for seg. En tidligere katalog beskrev det som ''capite et calce mutilata'' («ødelagt ved hode og hæl»). Et resultat er at vitale holdepunkter for hensikten med diktet og kanskje også dateringen gikk tapt. Det er likevel holdepunkter for at de tapte bruddstykkene utgjorde en mindre del av diktet.

''Slaget ved Maldon'' er et dikt som kan plasseres fullstendig innenfor den [[Germanere|germanske]] heroiske tradisjon. Det er bemerkelsesverdig at et dikt skrevet etter 991 har bevart så meget i både form og innhold av det som særpreget den germanske [[heltedikt]]ningen. Formen er likevel mindre streng enn det man finner tidligere, [[allitterasjon]]sreglene ([[bokstavrim]]) følges ikke like strengt, skjønt det som ble gjort i avskriften fra 1724, kan ha hatt betydning. Heller ikke de rytmiske mønstrene benyttes helt som tidligere. Det forringer ikke diktets litterære kvalitet, og kan betraktes som en naturlig utvikling, uten at det er annet å sammenligne med. Det gamle versemålet med arkaiske ord blir uansett bevart, men det er i diktets ''innhold'' at de germanske, førkristne idealer trer frem, med vekt på mot, styrke og kampvilje. Størst skam er i det å flykte, størst ære ligger i å stå trofast ved sin [[høvding]]s side. Med forakt avviser Byrhtnoth vikingenes tilbud om å kjøpe seg fred ved hjelp av [[gull]]: «Jeg akter å forsvare dette land, min herre Æthelreds rike, hans folk og hans jord.».<ref>De fleste sitat benytter Arthur Sandveds gjendiktning, se litteraturliste</ref>

På den tid av slaget var den engelske kongelige politikk delt overfor trusselen fra vikingene. Noen foretrakk å betale angriperne med jord og rikdom, mens andre tok til orde for å bekjempe dem. Byrhtnoth var Englands fremste ''ealdorman'', en kongelig embetsmann av høy rang og overhode for [[grevskap]]et (''shire''). ''Liber Euiensis'' slår fast at alle med ansvar for lokalt forsvar inngikk en [[allianse]] med ham, og trolig var han øverste leder for forsvaret av hele den engelske østkysten. Å gi etter for vikingene var ikke noe alternativ for Byrhtnoth.

Det kan argumenteres for at diktet var skrevet for å feire Byrhtnoths handlinger, og inspirere og drive fram andre til tilsvarende heroisk innsats. Byrhtnoths handling står i en lang tradisjon av heltediktning. Det kan også hevdes at diktet er en [[elegi]] (klagesang) over et forferdelig tap, og at klosterforfatteren peker på grunnen til tapet, lederens syndige stolthet.
[[Fil:Bayeux_Tapestry_4.jpg|thumb|Angelsaksiske krigere danner skjoldmur. [[Bayeux-teppet]].]]
Diktet begynner med at Byrhtnoth beordrer sine menn til å danne en skjoldmur. De var hans egne [[soldat]]er, samt bønder og lokalbefolkning. Han red rundt og «bød dem holde sine [[skjold]] på riktig måte fast i sine hender, bad dem om ikke å frykte noe.»

Vikingene gikk i land på en liten øy i elven. Ved [[ebbe]] var det et [[vadested]] fra øya til elvebredden. Beskrivelsen passer til veifyllingen fra Northey Island den gang. Det plasserer kampplassen rundt 3&nbsp;km sørøst for Maldon.<ref>{{Kilde www |url=http://viking.archeurope.info/index.php?page=the-battle-of-maldon |tittel=Kart og satelittfoto av området i dag |besøksdato=2021-08-03 |arkiv-dato=2021-08-03 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210803084144/http://viking.archeurope.info/index.php?page=the-battle-of-maldon |url-status=yes }}</ref>

Vikingene sendte en budbringer for å be om betaling, [[danegeld]], i en velklingende tale: «Djerve sjøkrigere har sendt meg hit. De bød meg å befale at du straks yter gull mot [[grid]].» Byrhtnoth svarer ikke mindre velklingende: «Våre [[spyd]] er den skatt dere skal få, dødelig odd og dugelige [[sverd]].»

Vikingene ba om tillatelse til å krysse vadestedet som angelsakserne kontrollerte. Det var da Byrhtnoth tok en uforståelig beslutning. I stedet for å utnytte sitt overtak, lot han vikingene krysse vadestedet. De strømmet over, og kampen var nær - «[[ravn]]ene kretset, [[ørn]]en var åtselgrisk». Vikingene omtales også som [[rovdyr]], «valulver»,<ref>Andreas Haarder: ''Det episke liv'' (s. 119)</ref> der «val» viser til de falne og slagmarken.<ref>https://snl.no/val</ref>

Den angelsaksiske [[tekst]]en kaller hans handling for ''ofermōde'' (linje 89b) som nøyaktig tilsvarer det norske ordet «overmot» (historisk ble ''f'' senere til ''v''), en [[parallell]] til det [[gresk]]e begrepet «[[hybris]]». En annen avgjørende rolle spiller begrepene ''anræd'' (= «ett råd», dvs. besluttsomhet) versus ''unræd'' (= «uråd», dvs. rådløshet).<ref>Andreas Haarder: ''Det episke liv'' (s. 127)</ref> I diktet skildres slaget som et moralsk oppgjør mellom kristne og [[hedning]]er. At Byrhtnoth ga vikingene fritt leide over vadestedet, fordømmes som overmot, en forkastelig dumdristighet. Men når de rettvise taper, må det finnes en moralsk årsak. Angelsaksernes nederlag må skyldes en moralsk svikt, og her utpekes Byrhtnoths overmot.<ref>[https://penelope.uchicago.edu/~grout/encyclopaedia_romana/Britannia/anglo-saxon/maldon/maldon.html ''Encyclopedia romana'']</ref> 

[[J.R.R. Tolkien]] fastholdt i sitt syn på Byrhtnoths overmot at bruken av ordet viser dikterens misbilligelse, og at vikingene aldri skulle vært sluppet over vadestedet.<ref>Tolkien, J.R.R. (1953): ''The Homecoming of Beorhtnoth, Beorhthelm’s Son’, Essays and Studies'', '''6''', s. 1-18</ref> Byrhtnoths handling kan likevel forklares ut fra hans oppgave med å forsvare østkysten og påføre angripere maksimal skade. Om han ikke hadde latt vikingene krysse vadestedet og forlate øya, kunne de seilt videre og herjet uhindret et annet sted, spesielt om det meste av det engelske forsvaret hadde samlet seg nettopp ved Maldon. 

Da slaget tar til - «Bitter var striden, blodig var våpnenes ville lek» - er Byrhtnoth i fortellerens fokus. Han slåss mandig, men etterhvert blir vikingene for mange, han får flere sår og segner om, omgitt av sin trofaste [[hird]]. Dikteren nevner navnene på gode menn som falt i slaget. Til slutt retter Byrhtnoth blikket mot himmelen og ber til Gud, inntil vikingene hugger ham ned og de rundt ham. Da vakler angelsakserne, og noen flykter. «Svik» er motsatsen til «mot». «Uverdig var det», stønner forfatteren, men det er da flere som står fram med stolte taler for å egge til fortsatt motstand mot vikingene. Til sist avlegger den gamle Byrhtwold sin troskapserklæring til sin døde høvding, en passasje som har blitt berømt:<ref>Oversettelse ved Wikipedia</ref>
:''«Vår vilje skal vokse, vårt hjerte dristigere, vårt mot større når vår slagkraft minker.''
:''Her ligger vår leder fallen, den tapre mann liggende på jorden;''
:''Alltid skal han angre den som nå viker fra valen.''
:''Jeg er gammel, jeg vil ikke vike, men akter å ligge ved siden av min herre, ved den mann så dypt savnet.»''