Redigerer Slaget ved Lund (avsnitt)

==Slagoppstilling og taktikk==
Så snart svenskene hadde tatt seg over den islagte Kävlingeåen ved [[Rinnebäck]], klokken 5 om morgen, stilte de seg opp i formasjon for å angripe danskene på deres venstre flanke. Men rekognoseringspatruljer rapporterte snart at et flankeangrep, sammen med et kavaleriangrep mot danskenes leir, ikke var mulig på grunn av terrenget. Klokken 08:30 var danskene varslet, og allerede i ferd med på å stille opp.
 
[[Fil:Charles XI of Sweden.jpg|miniatyr|venstre|''Karl XI under slaget ved Lund'', maleri av [[David Klöcker Ehrenstrahl]] fra 1682.]]

Karl XI ville nå til Lund. Han håpet å få en forsvarsstilling hvor hans underlegne styrke kunne få fordelen av å ha rygg og flanke sikret av byen. Svenskene rykket sørover, over [[Valkärra]], mot Lund. Øst for dem hadde Christian V fått vite at svenskene gikk mot Lund. Sammen med sin feltherre [[Carl von Arenstorff]], bestemte han seg for å prøve å nå Lund først. Dermed marsjerte begge hærene, oppstilt i lange kolonner, sørover, nesten parallelt med hverandre.<ref>[[#RefIsacson2000|Isacson (2000), side 44 – 45]]</ref> 

Hvorfor ønsket Christian V å gå i direkte kamp, når alt han trengte var å holde Karl XIs tropper borte fra resten av Sverige og Malmö? Tid hadde danskene nok av, noe feltherrene forsto. Til nå hadde strategien vært å sette den svenske hæren fast i terrenget og la naturkreftene og manglende forsyninger redusere den gjennom sult og sykdom, ikke en uvanlig taktikk i 1600-tallets krigføring. Alt tyder på at danskene lot seg rive med, slik at det kom til et uunngåelig sammenstøt.

Svenskene nådde først frem til slagplassen. Den høyre flanken kom til [[Möllevångshöjen]] ved Lund, og vendte deretter i slagorden mot danskenes venstre fløy, som var kommet til [[Galgbacken]]. Det var i hovedsak [[kavaleri]]styrker på begge hærenes fløyer, mens hovedstyrken i hver hær besto av fotfolk. [[Infanteri]]et i midten rykket frem i kolonne. Mellom [[Vallkärra]] og Möllevångshøjen gikk nå begge hærene i slagorden mot hverandre, og kampene begynte først ved Lund, deretter oppover langs veien mot Vallkärra.
 
Ettersom det bare var 2&nbsp;000 infanterister i den svenske hæren, var det satt inn ridende infanterister og kavalerister i det som utgjorde kjernen av svenskenes styrke. Det var ikke taktisk nytenking som skapte denne situasjonen, men ren og skjær nødvendighet. Karl XI og hans offiserer hadde også diskutert hva de kunne gjøre med den taktiske disfavøren de var i. De hadde mindre ildkraft enn danskene. Dermed kom de til en viktig avgjørelse: I stedet for å følge de vanlige spillereglene for hvordan infanteriet skjøt, ble det besluttet at soldatene, etter å ha avfyrt to salver, skulle angripe ''en masse''; både [[pikener]]er og skyttere, alle måtte delta i nærkamp – uten unntak. Man fikk la kaldt stål telle. Dette var begynnelsen på en ny taktisk oppskrift som [[karolinerne]] adopterte i senere tid.

Det svenske kavaleriet hadde allerede gjort seg bemerket i flere tiår. De var aggressive og fremviste taktiske finesser, adoptert fra [[Polen]]. En av taktikkene innebar å ri tett sammen i voldsomme stormangrep med [[kårde]]r, etter å ha avfyrt [[pistol]]er. Fordi de svenske hestene var mindre enn de danske, var slik taktikk og finesse nødvendig: Man kunne ikke gi suverent overlegne danske styrker på større hester tid til å angripe først. Taktikken «[[caracolla|karakole]]» (halvvendinger med hest), som spesielt de tyske kavaleristene var opptatt av, var derfor ikke egnet mot de svenske rytterne. I stedet ga svenskenes aggressive kavalerifremrykning bedre resultater under slaget, enn den danske taktikken ga.