Redigerer Slaget ved Filippi (avsnitt)

== Det første slaget ved Filippi ==
[[Fil:Philippi plain from acropolis.jpg|thumb|300px|Utsikt vest utover slettene fra Akropolis]]
[[Fil:Phil2.png|thumb|300px|right|Første slaget ved Filippi]]
Antonius ivret etter kamp flere ganger, men liberatorene ville ikke la seg lure til å forlate sin defensive stilling. Derfor prøvde Antonius i all hemmelighet å omgå liberatorenes posisjon over myrlandskapet i sør. Med store anstrengelser klarte han å lage en passasje over myrene ved å lage en veifylling. Denne manøveren ble til slutt oppdaget av Cassius, som prøvde å gjøre et motstøt ved å forflytte deler av sin hær gjennom myrene for å lage en tverrgående demning, i håp om å kutte av den forlengede høyrevingen til Antonius' hær. Alt dette førte til et slag mellom de to partene den [[3. oktober]] 42 f.Kr.

Antonius beordret et angrep mot Cassius' fortifikasjoner mellom hans base og myrene. På samme tid begynte Brutus' soldater, provosert av Octavians soldater, å marsjere mot triumvirens hær, uten å vente på ordren til angrep (gitt med feltropet «frihet»). Overraskelsesangrepet fra Brutus' soldater var en suksess, for Octavians menn ble jaget på flukt og tvunget tilbake til leiren, som ble tatt av Brutus' soldater anført av [[Marcus Valerius Messalla Corvinus]]. Oktavian ble ikke funnet i sitt telt; hans sofa ble kuttet opp i fillebiter. De fleste historikerne fra antikken sier at han ble advart i en drøm om å være oppmerksom denne dagen. [[Plinius den eldre]] hevder at Octavian gjemte seg i en myr.

På den andre siden av Via Egnatia klarte Antonius imidlertid å storme Cassius' fortifikasjoner, ødelegge palisaden og fylle igjen grøftene. Deretter klarte han lett å ta Cassius' base, som bare var beskyttet av noen få menn. Det er trolig at deler av Cassius' armé hadde rykket frem mot sør; da disse prøvde å komme tilbake til basen, ble de overlumpet av Antonius menn, som var i stort overtall. Tilsynelatende hadde slaget endt uavgjort; Cassius hadde mistet 9000 menn, mens Octavian hadde 18&nbsp;000 døde og sårede. Slagstedet var imidlertid stort, og skyer av støv gjorde det umulig å få en god oversikt over resultatet av slaget, så begge parter var uvitende om motpartens tap. Cassius dro opp på toppen av et fjell i nærheten, men han kunne ikke se hva som hadde skjedd med Brutus' side. I den tro at han hadde lidd et knusende nederlag, ba han sin frigitte slave Pindarus om å ta livet av ham. Brutus sørget over Cassius' død, og kalte ham «den siste av romerne». Han unnlot dog å gi ham en offentlig begravelse, i frykt for den negative effekten det ville ha på moralen blant legionærene.

Alternative kilder hevder at det var grådigheten til Brutus' tropper som var årsaken til at liberatorene ikke gikk av med en endelig seier den 3. oktober. Den uerfarne plyndringen til Brutus' styrker gjorde det mulig for Octavians styrker å reise seg igjen. I Octavians senere regjeringstid som keiser, var et vanlig kamprop: «Fullfør slaget når det først har begynt».