Redigerer Slaget ved Cannae (avsnitt)

==Slaget==

De samlede styrkene til de to konsulene var på totalt 70&nbsp;000 tungt [[infanteri]], 2400 romersk [[kavaleri]] og 4000 allierte ryttere (som var involvert i selve slaget). I tillegg hadde romerne 2600 mann tungt infanteri, 7400 mann lett infanteri (totalt 10&nbsp;000 mann) i de to leirene, slik at den totale styrken til romerne utgjorde 86&nbsp;400 mann. Mot disse stod en karthagensk armé bestående av 30&nbsp;000 mann tungt infanteri, 6000 mann [[jeger (soldat)|lett infanteri]] og 8000 ryttere i selve slaget.

===Taktiske disposisjoner===
Den vanlige utplasseringen for hærer på denne tiden var å plassere infanteriet i sentrum og dele opp kavaleriet på flankene. Romerne fulgte denne nokså tett, men valgte ekstra dybde fremfor bredde for sitt infanteri i håp om raskt å bryte gjennom Hannibals sentrum. Dette førte til en front av omtrent samme bredde på begge sider. Polybios skrev at ''«[[manipel (militær enhet)|maniplene]] var nærmere hverandre, eller intervallene ble minsket ... og maniplene viste mer dybde enn front»''. Varro, som antikke kilder antyder, var nesten sikker på seier. Slik Varro så det, hadde Hannibal lite rom til manøvrer og ingen retrettmuligheter, siden han hadde en elv i ryggen. Hardt presset av romernes tallmessige overlegenhet ville hans menn gradvis bli presset ut i elven, og mens de mistet manøvreringsrom ville de bli kuttet ned i panikk. Med tanke på det faktum at Hannibals to tidligere seire hovedsakelig ble avgjort av hans triks og sluhet, hadde Varro søkt en åpen slagmark å kjempe på. Slagmarken ved Cannae var virkelig åpen, så der var ingen mulighet for overraskelser, og der kunne ikke være fare for skjulte tropper. I tillegg var det godt kjent for ham hvordan det romerske infanteriet hadde brutt gjennom Hannibals sentrum under [[slaget ved Trebia]]. Varro ville derfor forsøke å gjenskape dette hendelsesforløptet i en større, mer bevisst skala.

[[Fil:Battle_of_Cannae,_215_BC_-_Initial_Roman_attack.gif|thumb|330px|left|Utplasseringen og det romerske angrepet.]]Hannibal på sin side modifiserte den konvensjonelle oppstillingen ved å plassere sitt infanteri av lavest kvalitet, ([[Hispania|ibererne]], [[gallia|gallerne]] og [[keltere|kelterne]]), i midten, og sitt infanteri av bedre kvalitet ([[Libya|libyske]] [[fønikia|fønikiske]] leiesoldater) enten rett innenfor eller bak sitt kavaleri på flankene. Hannibal hadde klokelig utplassert de forskjellige folkeslagene innen sin armé etter deres stridsevner for å utnytte både deres styrke og svakheter til å gjennomføre den manøvren han ville oppnå. Hans plan krevde at kavaleriet på flankene måtte beseire det romerske kavaleriet og angripe det romerske infanteriet bakfra mens det presset på Hannibals svekkede sentrum. Så skulle hans afrikanske tropper presse fra flankene på nøyaktig rett tidspunkt og til slutt omringe romerne. Han utvidet gradvis sentrumslinjen, slik Polybios beskriver: ''«Etter på denne måte å ha trukket opp hele sin armé på en rett linje, tok han de sentrale avdelingene med spanjoler og keltere og rykket frem med dem, mens han holdt resten av dem i kontakt med disse avdelingene, men lot dem så gradvis falle av, slik at det skaptes en halvmåneformet formasjon. Linjen til troppene på flankene ble gradvis tynnere ettersom den ble strukket. Hans mål var å sette afrikanerne inn som en reservestyrke og å begynne kampen med spanjolene og kelterne.»'' [[Polybios]] beskriver det svake karthagenske sentrum som oppstilt i en halvmåne som bøyer seg ut mot romerne i midten med de afrikanske troppene på deres flanker i en ''[[echelon-formasjon]]'', men noen historikere har kalt dette pynting på realitetene, da det representerer enten den naturlige kurven som oppstår når en bred front av infanteri marsjerer fremover, eller er en naturlig følge av at det karthagenske sentrum måtte bøye av under sjokket ved å møte med det tunge romerske sentrum. Hannibal sørget også for at romerne sto vendt sørover, mens hans egne menn sto vendt nordover, slik at ikke bare ville romerne få morgensolen rett i øynene, de sørøstlige vindene ville også blåse sand og støv i ansiktene deres mens de nærmet seg slagmarken. I tillegg, ved å forankre sin hær ved Aufidus-elven, hindret Hannibal endene av sin linje fra å bli overlappet av de større, tallmessig overlegne romerske. Måten Hannibal stilte opp sin armé, i tillegg til hans årvåkenhet og forståelse for troppenes evner, ville bli de avgjørende faktorene som sikret hans seier ved Cannae.

===Hendelser===
Da slaget startet, møttes kavaleriet i hard kamp på flankene. Polybios beskriver scenen og skriver at ''«da de spanske og keltiske rytterne på venstre flanke kolliderte med det romerske kavaleriet, ble kampen som fulgte virkelig barbarisk.»'' Det karthagenske kavaleriet overmannet raskt det underlegne romerske kavaleriet på høyre flanke og nedkjempet dem. En del av det karthagenske kavaleriet rev seg så løs fra den karthagenske venstre flanken og gjorde en vid flankemanøver til den romerske høyreflanken, hvor den falt det romerske kavaleriet i ryggen, spredte dem og ''«kuttet dem nådeløst ned»''. Mens karthagenerne var opptatt med å beseire det romerske kavaleriet, rykket hovedstyrkene av infanteriet på begge sider mot hverandre i sentrum av slagmarken. Under romernes fremrykning blåste den hete vestavinden støv i ansiktene deres og hindret sikten. Hannibal ble stående med sitt svake sentrum og kommanderte en kontrollert retrett. Halvbuen av spanske og galliske tropper vek innover mens de gradvis trakk seg tilbake.

Hannibal var fullt klar over det romerske infanteriets overlegenhet og instruerte sitt infanteri til å trekke seg tilbake med overlegg. Dermed ble det skapt en tettere halvsirkel rundt de angripende romerske styrkene. Ved å gjøre dette, vendte han det romerske infanteriets styrke til en svakhet. Mens de fremre rekkene gradvis rykket fremover, begynte romernes hovedstyrke å gå i oppløsning, idet de ble trengt sammen i det voksende gapet, helt til det punkt hvor de hadde lite rom til å svinge våpnene sine. Da de rykket fremover for å knuse de retirerende og kollapsende linjene til de spanske og galliske troppene, hadde romerne ignorert de afrikanske troppene som stod avventende på hver side av denne nå vrengte halvmånen. Dette gav også det karthagenske kavaleriet tid til å drive det romerske kavaleriet bort på begge flanker og angripe det romerske sentrum i ryggen. Det romerske infanteriet hadde nå blottlagt begge sine flanker og dannet en kile som trengte dypere og dypere inn i den karthagenske halvsirkelen og endte opp i en gate dannet av det afrikanske infanteriet stasjonert på kantene. I dette avgjørende øyeblikket beordret Hannibal sitt afrikanske infanteri til å vende seg innover og rykke frem mot de romerske flankene og dermed omringe det romerske infanteriet - et tidlig eksempel på en [[knipetangsmanøver]]. 

[[Fil:Battle cannae destruction.png|right|thumb|330px|Ødeleggelsen av dem romerske hær.]]Ikke før hadde de karthagenske flankestyrkene kommet til og angrepet fienden på høyre og venstre side, så stoppet fremrykningen til romerne brått. De innesluttede romerne var samlet i en lomme uten fluktmuligheter og ble nesten fullstendig nedslaktet. [[Polybios]] hevder at ''«ettersom deres ytre rekker kontinuerlig ble kuttet ned, og de overlevende tvunget til å trekke seg tilbake i en sammenstimling, ble de til slutt alle drept hvor de stod.»'' Som [[Titus Livius]] beskriver det, ''«så mange tusener av romere lå strødd ... noen, plaget av morgenkulden, hvis sår hadde vekket dem, ble overmannet av fienden idet de prøvde å reise seg, dekket av blod, fra midt i haugen av drepte. Noen ble funnet med hodet i jord, som de hadde gravd opp for, tilsynelatende for å lage egne dekningsgroper, og der hadde de selv blitt kvalt.»''

Nesten seks hundre legionærer ble slaktet ned hvert minutt helt til mørket gjorde slutt på blodbadet<ref>{{Kilde www |url=http://college.hmco.com/history/readerscomp/mil/html/ml_008300_cannaebattle.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2006-02-12 |arkiv-dato=2004-08-21 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20040821112628/http://college.hmco.com/history/readerscomp/mil/html/ml_008300_cannaebattle.htm |url-status=død }}</ref>. Bare 14&nbsp;000 romere klarte å flykte, de fleste av disse hadde klart å kjempe seg frem til den nærliggende landsbyen [[Canusium]]. På slutten av dagen var bare én av ti av den opprinnelige styrken på 87&nbsp;000 mann fremdeles i live.

===Omkomne og skadde===
De faktiske tapstallene er omstridte. Titus Livius og Polybios hevder uavhengig av hverandre at mellom 47&nbsp;000 og 70&nbsp;000 romere døde mens 3000&ndash;4500 ble tatt til fange. Et mer sannsynlig antall ligger på mellom 50&nbsp;000 og 60&nbsp;000 omkomne. Blant de døde var [[Lucius Aemilius Paullus (general)|Lucius Aemilius Paullus]] selv, i tillegg til to konsuler fra året før, to [[kvestor]]er, 29 av de 48 [[tribun|militærtribune]]ne og 80 senatorer (på en tid da det romerske senatet bestod av rundt 300 mann). Ytterligere 10&nbsp;000 fra de to romerske leirene og de omkringliggende landsbyene overgav seg dagen etter, men ikke før videre motstand hadde ført til enda flere omkomne. I alt var kanskje mer enn 70&nbsp;000 romere av den opprinnelige styrken på 87&nbsp;000 døde eller tatt til fange. Totalt utgjorde dette mer enn 80% av hele hæren. Karthagenerne hadde rundt 16&nbsp;700 omkomne eller skadde, hvorav ibererne og kelterne utgjorde hoveddelen. Totalt omkom rundt 6000 karthagenere, av disse var 4000 keltere, 1500 spanjoler og afrikanere, mens resten var kavaleri. Det totale tapstallet etter slaget var derfor høyere enn 80&nbsp;000 mann.

Dermed er slaget ved Cannae et av de blodigste i hele historien med hensyn til antallet omkomne på én dag. Det totale antallet omkomne denne ene dagen overstiger antallet drepte i [[Royal Air Force]] under [[første verdenskrig|første]] og [[andre verdenskrig]] til sammen. Flere ble drept ved Cannae enn i alle de fire månedene som [[slaget ved Ypres]] raste. Det slaget regnes som et av de blodigste slagene under første verdenskrig. Så overveldende var tapene at de totale tapstallene tilsvarer litt under en tredjedel av det totale antall omkomne amerikanske soldater, sjøfolk og flyvere i løpet av fire år med kamper under [[andre verdenskrig]]. Faktisk ville en ikke se tilsvarende tap på en enkelt dag som på slagmarken ved Cannae (som ikke var større enn noen få kvadratkilometer) før under første dag av [[slaget ved Somme|Somme]] i [[1916]], som ble utkjempet på en 40 km bred front nesten 2000 år senere.