Redigerer Slaget ved Cádiz i 1702 (avsnitt)

== Slaget ==

=== Landgang og plyndring ===
[[Fil:Battle_of_Cadiz_1702.PNG|miniatyr|300x300px|Slaget ved Cádiz 1702.]]
Landgangen fant sted den 26. august i frisk vind, og førte til at de tapte 25 landgangsfartøy og 20 mann druknet.<ref name="francie46"/> Ild fra et 4-kanoners spansk batteri, og et angrep fra en kavaleriskvadron gav de allierte motstand under landgangen. De fremste rekkene av de allierte styrkene besto av grenaderer som drev de spanske kavaleristene tilbake. En av de allierte offiserene, oberst James Stanhope, som senere ble britisk øverstkommanderende i Spania, hyllet motet til det engelske og spanske soldatene i den lille trefningen og innrømte at 200 flere kavalerister ville ha hindret de allierte i å gå i land.<ref>Stanhope: ''History of the War of the Succession in Spain,'' s. 54</ref>

Fra landingsstedet gikk styrkene til Ormonde mot Roten. Byen ble funnet tom (selv om guvernøren og noen av innbyggerne kom tilbake etter en stund og tok imot de). De allierte var der i to dager, satte i land hester og forsyninger. Selv om militærmakten forble hos engelskmennene og nederlemderne, ble prins Georg satt til å styre den sivile administrasjonen i alle byene de allierte okkuperte. Han delte ut et manifest som ba spanjolene om å støtte Huset Østerrike. Enkelte kom fram for å støtte de allierte i Roten, noe som var bra for den østerrikske representanten som var avhengig av lokale støttespillere som så kunne ta kontakt med andre innbyggere. De spanske myndighetene hadde derimot tatt tiltak for å hindre at de lokale deserterte til de allierte, og truet med å henge alle som hadde på seg et av manifestene til prins Georg.<ref name="francie47">Francis: ''The First Peninsular War: 1702–1713,'' s. 47</ref>

De allierte gikk videre for å ta Fort St. Catherine, før de gikk inn i byen Aler Puerto de Santa María. Ormonde slo opprinnelig leir utenfor byen, men feilen var å la dem vende tilbake.<ref name="francie47"/> Soldatene fant byen full av ubevoktede varehus fulle av varer, og kjellere fulle av vin og brennevin, det meste eid av engelske og nederlandske handelsmenn som drev forretninger under spanske navn. Mennene tok seg til rette, mistet kontroll, og begynte å plyndre og ødelegge, ikke bare varehusene, men og klostre og kirker.<ref name="francie48">Francis: ''The First Peninsular War: 1702–1713,'' s. 48</ref> Prins George var fortvilet og sendte hjem en rapport som fordømte handlingen til offiserene, særlig Ormondes underordnede, Henry Belasys (Ormondes nestkommanderende), O’Hara og den nederlandske baron Sparr, som han holdt ansvarlig for å overtale Ormonde til å innkvartere soldatene i byen.<ref name="francie48"/> Marinen var først ikke involvert i plyndringen, men falt snart for fristelsen og tok sin del.

Saken var at erkehertug Karl fikk et stort tilbakeslag som følge av oppførselen til mennene til Ormonde, som ifølge Trevelyan, plyndret St. Maria til «bare 
veggene sto tilbake».<ref>Trevelyan: ''England Under Queen Anne: Blenheim,'' s. 265</ref> En lokal engelsk handelsmann skrev nedsettende, «flåten vår har etterlatt en så ekkel stank hos spanjolene at det vil ta en hel mannsalder å utrydde den.» Dette endte alt håp om at de lokale innbyggerne skulle desserte til Filip V og slå seg sammen med de allierte, og ble en oppmuntring for Bourbon-propagandaen.<ref>Roger: ''The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815,'' s. 166</ref> Rooke selv rapporterte at «den umenneskelege plyndringen av Port Saint Mary laget mye støy til sjøs og på land, og vil gjøre så gjennom kristendommen.»<ref>Francis: ''The First Peninsular War: 1702–1713,'' s. 49</ref>

=== Gjeninnskiping ===
Den umiddelbare effekten av plyndringen var skadelig for ekspedisjonen. Arméen tenkte hovedsakelig på å ta byttet sitt hjem, og ifølge David Francis, mistet de kampviljen.<ref name="francie50">Francis: ''The First Peninsular War: 1702–1713,'' s. 50</ref> For sin egen del fryktet marinen for skipene sine som var ankret opp utenfor kysten, som i dårlig vær kunne være farlig. Ikke desto mindre krevde den lange marsjen fra landingsstedet til målet deres støtte fra mennene i flåten til Rooke. Mannskapet bygde broer, kuttet sperrer, grov grøfter, hentet og bar, men på grunn av sykdom, var det ikke nok arbeidskraft tilgjengelig. Rooke måtte til slutt begrense disse tunge oppgavene til sjømennene sine, og sa at «slikt slavearbeid er ikke for sjømenn». Admiralen kan ha vært uten valg, men det var et slags forhold mellom arméen og marinen.<ref name="francie51">Francis: ''The First Peninsular War: 1702–1713,'' s. 51</ref>

Etter at El Puerto de Santa María var okkupert, mistet framrykkingen moment. Den myrlendte kysten så langt som til Puerto Real var okkupert, og de engelske generalene ble mer vrangvillige. Baron Sparr insisterte på å angripe Fort Matagorda ved Puntales (en sandtunge nær inngangen til den indre  havnen), og på den måten gjøre at flåten til Rooke kunne ankre opp, før de ødela de fiendtlige skipene innenfor.<ref name="trevelyan266">Trevelyan: ''England Under Queen Anne: Blenheim,'' s. 266</ref> Med 600 nederlendere og 1&nbsp;600 engelske soldater la de allierte en fylling over den dype sanden og førte et batteri nær festningen, men de var nå innenfor rekkevidden av de franske og spanske skipene som var ankret opp innenfor bommen, kommandert av Conde de Fernan Núñez, og i en sårbar stilling. De var også utsatt for angrep fra galeiene som fremdeles lå på lur utenfor havnen.

Villadarias holdt samtidig fram med småtrefninger til løsrevne allierte styrker og kuttet kommunikasjonslinjene deres. Med et brått angrep tok han også tilbake Roten, der garnisonkommandanten, den tidligere guvernøren, ble dømt til døden og henrettet som en forreder.<ref>Stanhope: ''History of the War of the Succession in Spain,'' s. 59</ref> De allierte gjorde liten framgang. Matagorda holdt ut og etter flere dager erklærte Rooke at selv om det var mulig å ta, ville de andre festningsverkene som voktet over Puntales-inngangen hindre flåten fra å kunne seile gjennom den trange passasjen.<ref name="trevelyan266"/> Den 26. september valgte en derfor å gjeninnskipe soldatene. En plan om å bombardere byen (mot ønsket til prins Georg) ble skrinlagt på grunn av dårlig vær, og etter nok et krigsråd, forlot flåten stedet den 30. september. Forsøket på å erobre Cádiz hadde endt i fiasko.