Redigerer Slaget ved Bannockburn (avsnitt)

== Slaget ==
=== Lokalisering ===
Det er en del forvirring om det nøyaktige stedet for slaget ved Bannockburn,<ref>Historic Environment Scotland: [https://canmore.org.uk/site/47243 «Battle Of Bannockburn (47243)»], ''Canmore''.</ref> skjønt de fleste moderne historikere er enige om at det tradisjonelle stedet,<ref>[http://maps.nls.uk/geo/explore/#zoom=16&lat=56.0959&lon=-3.9477&layers=168&b=1 «OS 25 inch map 1892-1949, with Bing opacity slider»], ''National Library of Scotland''. Ordnance Survey.</ref> hvor det er et besøksenter og det er reist en statue, ikke er det korrekte stedet.<ref>Mackenzie, W. M. (1913): ''The Battle of Bannockburn: a Study in Mediaeval Warfare'', Publisher: James MacLehose; Glasgow.</ref> Selv om det har blitt fremmet en rekke mulige alternativer kan de fleste bli avvist, noe som etterlater to utfordrere:<ref>Barrow, Geoffrey W.S. (1998): ''Robert Bruce & The Community of The Realm of Scotland''. ISBN 0-85224-604-8</ref>
* et området preget av torv og kjent som Dryfield utenfor landsbyen Balquhiderock, rundt en halv km øst for det tradisjonelle stedet,<ref>Barron, Evan Macleod (1934): ''The Scottish War of Independence: a Critical Study'', R. Carruthers & Sons, 2. utg.</ref>
* området Carse of Balquhiderock, i underkant av 1&nbsp;km nordøst for det tradisjonelle stedet, akseptert av [[National Trust]] som det mest sannsynlige stedet.<ref>Christison, Philip (1960): ''Bannockburn: The Story of the Battle'', Edinburgh: The National Trust for Scotland.</ref>

=== Den første dagen av slaget ===
[[Fil:Mapbannockburn1.svg|thumb|right|300px|En tolkning av slaget ved Bannockburn den første dagen.]]

De fleste slag i middelalderen var kortvarige, ofte avgjort i løpet av noen få timer, og slaget ved Bannockburn er uvanlig ved at det varte i to dager.<ref name="Black"/> Den 23. juni 1314 krysset to engelske kavaleriformasjoner over elven, den første var kommandert av [[Gilbert de Clare, 8. jarl av Gloucester|jarlen av Gloucester]] og [[Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford|jarlen av Hereford]].<ref name="Black"/> De møtte en gruppe skotter, blant dem også Robert Bruce.<ref name="Black"/> Herefords nevø Henry de Bohun red noe foran de andre, kledd i full rustning på kraftig hest og med lanse i hånden. Da han gjenkjente Robert Bruce, red han hastig mot den skotske konge. Antagelig gjenkjente også Bruce våpenskjoldet til de Bohun, og det var hans familie som hadde tatt imot hans land ved Annandale og Carrick som ble gitt av Edvard I da Bruce var flyktning. Bruce vendte sin lettere hest mot motstanderen, og trippet til side da de Bohun raste forbi og lot samtidig sin øks falle ned på skallen til hans, kuttet gjennom hjelmen og skallen. I noen sekunder var det en forbausende stillhet på begge sider mens de Bohun lå død på bakken og Robert Bruce sto igjen. Med et brøl stormet skottene mot engelskmennene som forsøkte å stille opp i formasjon. Jarlen av Gloucester ramlet av hesten sin og ble reddet av sine væpnere før de flyktet tilbake over elven. Bruce nektet sine folk å fortsette forfølgelsen, og samlet dem om seg.<ref name="Black"/><ref name="bruce_153">Scott, Ronald McNair (1982): Robert the Bruce. Kong of Scots, Carrol & Graf, s. 153</ref><ref>Hyland, Ann (1998): ''The Warhorse 1250–1600'', UK: Sutton Publishing, s. 38</ref>

Den andre engelske kavaleristyrken var ledet av [[Robert de Clifford, 1. baron de Clifford|Robert Clifford]] og [[Henry de Beaumont]], og hvor også Thomas de Gray av Heaton var med, far til kronikøren Thomas Gray som skrev ''[[Scalacronica]]''. I henhold til denne krøniken red Robert Lord de Clifford og Henry de Beaumont, sammen med tre hundre riddere, rundt på den andre siden av skogen mot festningen, mens de holdt seg på åpen mark. [[Thomas Randolph, 1. jarl av Moray]], nevø av Robert Bruce, ledet den avanserende skotske hærgruppen. Da han fikk høre at hans onkel hadde slått tilbake en engelsk styrke på andre siden av skogen, tenkte Randolph athan ville ha sin andel, og dro ut av skogen med sin divisjon og marsjerte over den åpne marken mot de engelske rytterne. Skotten var til fots, og da slaget brøt ut, samlet de seg tett sammen i formasjonen [[schiltron]], som et piggsvin med lansene stikk ut om seg. I henhold til ''Scalacronica'' ble følgende ordveksling gitt:

Henry de Beaumont ropte til sine menn: «La oss vente litt; la dem komme på; gi dem rom.»

«Sir,» sa Thomas Gray, «Hva enn du gir dem tviler jeg ikke at de vil ha det alt snart nok.»

«Godt,» utbrøt den før nevnte Henry, «om du er redd, stikk av.»

«Sir,» svarte den nevnte Thomas, «det er ikke fra frykt jeg skal fly denne dagen.»<ref name="bruce_153"/><ref name="Maxwell">Maxwell, Herbert, overs. (1907): ''Scalacronica''</ref>

Thomas Gray red inn mellom Beaumont ogWilliam Deyncourt og angrep hvor fienden sto tettest. William ble drept, Thomas’ hest ble spiddet på skottenes lanser, han selv slynget mot marken og deretter tatt til fange. Engelskmennene angrep deretter mer forsiktig, red rundt og forsøkte å angripe den fra alle kanter, men klarte ikke å bryte ned skottenes tette mur av lanser. Nå og da spratt en skotte fram og stakk en av hestene i buken slik at dens rytter ble slynget hjelpeløs mot marken. Dette fortsatte over flere timer uten at noen av partene fikk overtaket. Til sist greide Randolph å dra en fordel av en åpning i det engelske kavaleriet, presset schiltronen og delte fienden i to grupper. Engelskmennene ga opp; den ene halvparten flyktet nordover mot Sterling Castle mens den andre dro i retningen av den engelske hovedhæren<ref name="bruce_154">Scott, Ronald McNair (1982): Robert the Bruce, s. 154</ref> Ifølge ''Scalacronica'' hadde hovedhæren forlatt veien gjennom skogen og rykket fram til en slette i nærheten av Forth bortenfor Bannockburn, og slått leir på «et ulykkelig, dyp, våt myrland hvor den nevnte engelske hæren tok seletøyet av og ble værende hele natten etter sørgelig hadde mistet all selvtillit og blitt altfor misfornøyd av hendelsene denne dagen.»<ref name="Maxwell"/>

=== Den andre dagen av slaget ===
[[File:Mapbannockburn1.2.svg|thumb|right|300px|En tolkning av slaget ved Bannockburn, den andre dagen.]]

I ly av mørket krysset de engelske styrkene elven Bannock Burn og etablerte deres posisjon på sletten nedenfor den. En skotsk ridder, Alexander Seton, som var i den engelske hæren, hadde desertert og kommet seg over til den skotske hæren. Han fortalte Bruce at den engelske moralen var lav og oppmuntret ham å angripe fienden. Robert Bruce holdt tale til de skotske styrkene, som gikk som følgende, i henhold til Bernard de Linton, abbed av Arbroath og kansler av Skottland:

{{sitat|I åtte år eller mer har jeg kjempet med all min kraft for min rett til kongeriket og for ærefull frihet. Jeg har mistet brødre, venner og slektninger. Deres egne slektninger har blitt tatt til fange, og biskoper og prester er lukket inne i fengsel. Vårt lands adel har øst fram sitt blod i krig. Disse baronene dere ser foran dere, kledd i rustning, er bestemt på å drepe oss og utslette kongeriket, nei, hele vår nasjon! De tror ikke vi kan gjøre motstand.|Magnus Magnusson: ''Scottland. The Story of a Nation''<ref>Magnusson, Magnus (2000): ''Scottland. The Story of a Nation'', Grove Press, s. 184</ref>}}

Om morgenen bevegde skottene seg fra New Park og mot de engelske stillingene.<ref name="Black"/> Edvard II ble overrasket over å se den skotske hæren komme ut av skogen, og etter hvert som de kom nærmere, stoppet de opp, gikk ned i kne for bønn. Det er sagt at den engelske kongen skal ha sagt: «De ber for nåde!». En i hans følge skal ha svart: «For nåde ja, men fra Gud, ikke fra deg. Disse mennene vil erobre eller dø!»<ref>Scott, Ronald McNair (1982), s. 158</ref>

De engelske svarte på skottenes framrykking ved å angripe selv, ledet av jarlen av Gloucester. Sistnevnte hadde kranglet med jarlen av Hereford om hvem av dem som skulle lede fortroppen i kamp, og argumentert med kongen at slaget burde bli utsatt. Det fikk kongen til å anklage dem for feighet, noe som kanskje hisset Gloucester opp til å motbevise det ved å angripe.<ref name="Black"/> Få fulgte Gloucester i angrepet og da han nådde fram til de skotske linjene ble han raskt omringet og slått ihjel. En av de som ble drept med ham var John Comyn, sønn av den drepte [[John Comyn (røde)|Røde Comyn]].<ref name="Magnusson_185">Magnusson, Magnus (2000), s. 185</ref> Deretter rykket de skotske schiltronene framover og presset engelskmennene bakover.<ref name="Black"/>

De andre skotske brigadene under ledelse av Thomas Randolph og James Douglas satt i gang et angrep mot de sammentrengte engelske ridderne. Det engelske kavaleriet var innesluttet og hadde vanskelig for å manøvre, og resultat ble at de ikke greide holde formasjonen og brøt rekkene.<ref name="Black"/> Engelske [[langbue]]skyttere forsøkte å støtte riddernes angrep, men ble beordret til å slutte å skyte da skadde sine egne vel så mye. Det ble forsøkt på å få engelske og walisiske langbueskyttere til å skyte mot framrykkende skotter fra deres flanke, men det var hva Robert Bruce ventet på og sendte Robert Keith, marischal av Skottland, sammen med rundt 500 skotske kavalerister til å angrip dem.<ref name="Black"/> Angerpet var så heftig at bueskytterne brøt rekkene g flyktet hals over hode. Deretter ble slaget en tett og morderisk utveksling av slag og stikk fra økser og lanser hvor det engelske infanteriet knapt ble involvert. Da slaget balanserte lot Robert Bruce sin egen brigade angripe, bestående av høylendere og folk fra de ytre øyene under ledelse av [[Angus Og|Angus Og Macdonald]] fra [[Islay]]. De kastet seg inn i kampen med de fryktelige høylandsropene de var fryktet for, og de engelske rekkene begynte å vakle. De skotske schiltronene rykket nådeløst framover, meter for meter, med samme ødeleggende effekt som en moderne stridsvogn. Bak dem kom vanlige skotter med deres hjemlagde våpen stormende fram for å delta i kampene. For engelskmennene så de antagelig ut som enda en angripende skotsk hær som kom friskt og uthvilt mens de selv sto på randen av utmattelse.<ref name="Magnusson_185"/>

Det ble snart klart for [[Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke]], og [[Giles d'Argentan]], to franske riddere kjent fra utallige turneringer, at engelskmennene holdt på å tape slaget, og at kong Edvard II måtte bli ført vekk og i trygghet. De grep reimene på hesten hans og trakk ham med seg, tett fulgt av rundt 500 riddere fra den kongelige livvakten.<ref>Scott, Ronald McNair (1982), s. 159</ref> Straks de var kommet klar av slaget, vendte d'Argentan seg mot kongen og sa: «Sir, din beskyttelse var min forpliktelse, men siden du er trygt på din vei vil jeg si farvel, for aldri har jeg flyktet fra et slag, ikke vil jeg det nå heller.» Han vendte hesten og red mot de skotske rekkene hvor han ble overmannet og drept.<ref>Scott, Ronald McNair (1982), s. 160</ref>

=== Engelsk tilbaketrekning ===
[[Fil:Bannockburn 2012.JPG|thumb|Slagemarken ved Bannockburn, 2012.]]
Edvard flyktet med sin personlige livgarde, og det avsluttet den gjenværende orden i slaget; panikken spredde seg og nederlaget førte til at engelskmennene flyktet for livet. Edvard kom til sist fram til [[Dunbar Castle]], og derfra tok han et skip til [[Berwick]]. Fra det blodige nederlaget ved Bannockburn forsøkte resten av hæren å rømme til tryggheten ved den engelske grensen, rundt 145&nbsp;km sørover. Mange ble drept av den forfølgende skotske hæren eller av mange vanlige skotter mens de passerte gjennom landsbygdene. Historikeren Peter Reese har sagt at «kun en større gruppe av menn — alle fotsoldater — klarte å rømme til England.»<ref name="Reese1"/> Disse var en styrke av walisiske spydmenn som ble holdt sammen av deres hærfører, [[Maurice de Berkeley, 2. baron Berkeley|Maurice de Berkeley]], og de flest av dem nådde fram til [[Carlisle]].<ref name="Reese1"/> Ved sette sammen tilgjengelig bevis har Reese konkludert med at «det synes tvilsomt at selv en tredjedel av fotsoldatene kom seg tilbake til England.»<ref name="Reese1"/> Ut av 16 000 infanterister vil det innebære at totalt rundt 11 000 ble drept. Den engelske kronikøren Thomas Walsingham oppga at det antallet av engelske riddere som ble drept til 700,<ref>Mackenzie, W.M. (1913), s.88 refererer til Walsingham, s. 141</ref> mens flere enn 500 riddere ble tatt til fange for løsepenger.<ref>Mackenzie, W.M. (1913), s. 90</ref> Til sammenligning synes de skotske tapene å ha vært realtivt lette, kun to riddere var blant de som ble drept.<ref>Reese, s.176</ref>