Redigerer Slaget ved Alvøen (avsnitt)

== Slaget ==

[[Fil:Slagetvedalvøen.JPG|thumb|«Tartar» og de fem kanonbåtene ved innseilingen til Alvøen. Lyderhorn i bakgrunnen til høyre. Merk kulene som slår ned i vannet bak de norske fartøyene (som forøvrig fører dansk flagg, da Norge fremdeles var i union).
Bildet henger i Alvøen hovedbygning. {{byline|Nina Aldin Thune}}]]

Hele 15. og morgenen 16. mai 1808 var det tåke og vindstille. Dette førte til at «Tartar» ikke ble observert fra land flere steder, men førte også til at man om bord i fregatten ikke kunne se stort – navigering i ukjent farvann kan være vanskelig, og skipssjefen Bettesworth bestemte derfor å sende ut armerte lettbåter for rekognosering. Bielke skriver at én av disse båtene tok til fange fire menn som var ute på patrulje ved [[Kvarven fort|Kvarven]]. Disse ble tatt med tilbake til fregatten, og kan ha blitt utnyttet som kjentfolk og los av besetningen. Siden det var nesten vindstille, var «Tartar» avhengig av å bli slept av egne båter for å i det hele tatt komme frem (buksering). Etter rekognoseringen vendte Bettesworth og to av de andre lettbåtene tilbake til «Tartar». Den siste lettbåten, med 2. løytnanten om bord, ble liggende ved Kvarven for å holde vakt.

Kaptein Bettesworth satte så i gang sitt fremstøt mot Bergen. Strømforholdene, den labre vinden og det ukjente farvannet må ha gjort dette vanskelig.

Om kvelden den 15. mai ble «Tartar» praiet og stoppet litt sønnenfor Alvøen, der fregatten lå til ankers ved Bjorøyhamn, av utsendinger fra den hollandske generalkonsul [[Hendrich J. Fasmer]], som også bestyrte Alvøen kruttmølle. Han var naturlig nok interessert da han fikk øye på et tilsynelatende hollandsk skip i leden. Noen hevder han praiet fregatten og ble tatt til fange om bord, og senere løslatt – andre kilder nevner ikke dette i det hele tatt, og hans egen rapport fra 18. mai nevner ikke dette med ett ord. Da den første utsendte delegasjon ikke kom tilbake, sendte en fra Alvøen en større styrke. Da heller ikke disse kom tilbake, slo Fasmer alarm: Fra Alvøen fikk man etter litt sendt bud til Bergenhus om at en engelsk fregatt var på vei mot Bergen. Hundre mann fra festningen ble sendt for å forsvare kruttverket ved Alvøen, og etter hvert ble de fem fartøyene i [[roflotiljen]] som var stasjonert i Bergen og som var kampklare, sendt mot fregatten sent på natten den 16. mai – klokken var da 0230.

Ved Kvarven, like vest av Bergen, støtte flotiljen på barkassen som holdt vakt. Denne barkassen var, som nevnt, under kommando av «Tartar»s 2. løytnant, således skipets nestkommanderende. Bielke beordret ild, og to skudd ble avfyrt mot barkassen. Bielke forsøkte deretter å innhente barkassen, men fienden rodde bedre, og stakk av nordover, mot Hjeltefjorden. Den Bergenske roflotilje rodde derimot sørover, mot Alvøen og fregatten.

Kanonbåtflotiljen observerte «Tartar» mens den ennå lå mellom Brattholmen og Bjorøy, like sørvest for Alvøen: «Tartar» ble forsøkt seilt og buksert oppover mot Bergen. Tidevannsberegninger viser at det på denne tiden, rundt klokken seks om morgenen, var flo. Strømmen har altså gått innover mot Bergen, og «Tartar» har hatt strømmen med seg.

De fem fartøyene i flotiljen var fire kanonjoller og en kanonsjalupp, under ledelse av premierløytnant Christian August Bielke.<ref>{{ Kilde artikkel| forfatter = Johansen, Kåre A.| tittel = Kulturhistorisk næringsutvikling i Sandviken "Rasmus Rolfsens Minde"| publikasjon = Bergens Tidende| dato = 9. september 2007| kommentar = del 2 side 12}}</ref><ref>Jon Rustung Hegland: ''Marineholmens historie'', Gyldendal 1966. Side 10-14</ref>

[[Fil:Shallop gunboat Gunboat War.jpg|thumb|En tegning av en kanonsjalupp. Det skal dog bemerkes at de bergenske kanonsjaluppene ikke var helt lik denne, men bygget etter egne tegninger som kun fantes i Bergen. Bildet sier likevel noe om størrelsen og trengselen på båtene.]]

En hadde kanskje ikke trodd at de små norske fartøyene kunne utrette stort mot en britisk fregatt, men de små båtene hadde store [[kanon]]er for sin størrelse. Samtidig var de små kanonbåtene vanskelige å treffe. Presisjonsskyting var ikke vanlig. Kamp til sjøs bestod fortrinnsvis i å skyte så mange salver som mulig i håp om å treffe i alle fall én av gangene. I tillegg var farvannet trangt, og engelskmennene ukjente. Dette gav de norske fartøyene en stor fordel. Som om ikke dette var nok, hadde de norske fartøyene enda en stor fordel i og med at de var så små. Kanonmunningene kom lavt over vannflaten, og hvis kulebanen var flat nok, ville kulen [[rikosjett]]ere bortover vannflaten, omtrent som når man kaster steinsmutt. Dette førte til at kulen opprettholdt mye av sin kraft og kunne gi treff i området ved fiendens vannlinje, med store og ofte alvorlige lekkasjer som følge.

Været var stille, med tåke:
{{sitat|«Da jeg var kommen tvers for [[Kvarven fort|Qvarven]], observertes en barkasse under Stangen<ref>Stangen er et lite skjær i farvannet inn mot Bergen. I dag står her en fyrlykt, og [[Sotrabrua|Sotrabroens]] østre pilarer står på dette skjæret.</ref>, forcerete, og da jeg var kommen fartøyet på skudd nær, skjøt tvende gange etter det, deretter forcerte det av alle krefter ut av Hjeltefjorden. Fienden rodde betydelig bedre, derfor styrte jeg ad [[Bjorøy|Bjorø]] til; imellem denne og Brattholmen kom fregatten seilende og bukserende; straks angrep jeg den, og en levende ild<ref>Med ild menes her skuddveksling</ref> vedlikeholdtes fra begge sider i 57 minutter. - Fiendens tap har visst vært temmelig betydelige,<ref>Fregatten mistet 12 mann, og deriblant falt skipssjefen allerede i en av de første salvene fra de norske fartøyene</ref> da av det annet skudd fra oss et av fartøyene, som bukserede fregatten<ref>Fregatten var under slep av sine egne lettbåter, på grunn av vindstille. Dette var tungt og vanskelig arbeid.</ref>, ble skutt tvers over, og folk på land hevder å ha sett 5 huller i skroget <nowiki>[på fregatten]</nowiki>. Med smerte må jeg dog meddele, at det kostet 4 av våre braves liv.<ref>Antallet omkomne steg til 5 den 30. mai, da en av de sårede døde på sykehus.</ref> - En luving av sønnenvind nødte meg til å retirere<ref>retirere = trekke seg tilbake</ref>, skjøt fregatten for inn og posterte meg noget nordenfor Hjeltefjorden for å hilse på ham ved utseilingen, hvilket blev besvart, dog uten noen virkning. - Da jeg intet mer kunne utrette, vendte jeg tilbake. Kanonfartøyene har ey lidt betydelig, undtagen en del overskutte årer, en kule tok alene 6 <nowiki>[årer]</nowiki>på sjaluppen. - Med offiserer og mannskap har jeg vært tilfreds.»<ref>Bielkes originale rapport fra 1808, gjengitt her slik den er gjengitt i boken ''Marineholmens historie'', side 13.</ref>|Såvidt lt. Bielkes rapport - se også [http://no.wikisource.org/wiki/Premierløytnant_Bielkes_rapport_av_17._mai_1808 hele rapporten på wikisource]}}

I det kapteinen falt, overtok tredjeløytnanten, Herbert Caiger, kommandoen på «Tartar». Han forsøkte å få vendt bredsiden mot de norske fartøyene, i det fregatten i begynnelsen av slaget lå med baugen mot fartøyene. Siden en fregatt har kanonene langs bredsiden, var dette en svært uheldig posisjon. Etter hvert fikk han vendt skipet, men den kraftige ilden fra de små fartøyene og skadene skipet fikk, må ha gjort det vanskelig og uoversiktlig for løytnanten. Det er spekulert i og hevdet at fregatten strøk flagget – et tegn på overgivelse – men faktum er at det på denne tiden begynte å blåse, fregatten med det fikk vind i seilene og kunne stikke av.

Tartar seilte ut mot Hjeltefjorden på østsiden av Litle-Sotra. Bielke seilte altså etter fregatten, og la seg til ved utløpet mot Hjeltefjorden, muligens omtrent der hvor [[Sotrabrua|Sotrabroen]]<ref>Nøyaktig hvor Bielke la seg til, er usikkert. Han skriver kun «(...) skjød Fregatten forind og posterede mig noget nordenfor Gjelte-Fjorden (Hjeltefjorden) forat hilse paa ham ved Udseilingen». Hjeltefjorden går helt nord til Fedje; at Bielke var så langt nord er urimelig, så en kan bare anta at Bielke mener området Sotrabroen og et stykke nordover mot Hjeltefjorden.</ref> er i dag. Han skjøt mot «Tartar» en siste gang, og ilden ble besvart. Bielke rodde deretter tilbake mot Bergen, i det han ikke kunne nå igjen fregatten enda en gang.