Redigerer Slaget om Gallipoli (avsnitt)

== Invasjon ==
{{Utdypende artikkel|Landsettingen ved Anzac Cove}}
Etter fiaskoen med sjøstridskrefter sto det klart for de allierte at en invasjon med landstyrker var nødvendig for å slå ut tyrkisk mobilt artilleri. Det ville la allierte minesveipere rydde stredet for de større fartøyene. Den britiske forsvarsministeren, [[Herbert Kitchener|Lord Kitchener]] utnevnte general Sir Ian Hamilton til sjef for styrken, «Mediterranean Expeditionary Force», som skulle gjennomføre oppdraget.

I begynnelsen av 1915 var australske og newzealandske styrker stasjonert i [[Egypt]] under trening for å bli sendt til Frankrike. Styrken ble satt opp som «[[ANZAC|Australian and New Zealand Army Corps]]», ANZAC, bestående av 1. australske divisjon og «[[New Zealand and Australian Division]]». Andre elementer var den regulære britiske 29. divisjon, den britiske 10. divisjon (fra Kitcheners nye vernepliktsarmé), «[[Royal Naval Division]]» og et fransk ekspedisjonskorps (som inkluderte fire bataljoner fra [[Senegal]]).

Det ble en forsinkelse på over seks uker før mange av styrkene ankom fra Storbritannia. Dette ga de tyrkiske styrkene tid til å forberede seg på invasjonen. Det var lite hemmeligholdelse av troppebevegelser i Egypt og bestemmelsesstedet for invasjonsstyrkene var vidt kjent, de tyrkiske styrkene fikk derfor lett tilgang til informasjon så de kunne forberede seg. De tyrkiske styrkene på Dardanellhalvøya sørget for etterforsyning av ammunisjon og annet nødvendig utstyr.

[[Fil:Map of Turkish forces at Gallipoli April 1915.png|thumb|Plassering av den 5. tyrkiske armé {{Byline|C.E.W. Bean}}]]

Mot den britisk-franske ekspedisjonsstyrken sto den 5. tyrkiske armé under kommando av den tyske militære rådgiveren general [[Otto Liman von Sanders]]. Den tyrkiske styrken måtte forsvare begge sider av stredet Dardanellene og besto av seks av de beste tyrkiske divisjonene, totalt 84&nbsp;000 soldater. Ved Bulair lengst nord var den tyrkiske 5. og 7. divisjon. Ved Kapp Helles, på sørspissen av halvøya og mot [[Egeerhavet]] var den tyrkiske 9. divisjon og i reserve midt på halvøya var den tyrkiske 19 divisjon under Kemal Atatürk. På den asiatiske siden av stredet, ved Kum Kale, var den tyrkiske 3. og 11. divisjon.

Invasjonsplanen for den 25. april 1915 anga at den 29. divisjon skulle landsettes ved Kapp Helles helt sør på halvøya og derfra rykke frem mot fortene ved Kilitbahir. ANZAC-styrken skulle landsettes nord for [[Gaba Tepe]] på kysten mot Egeerhavskysten hvorfra de skulle rykke frem over halvøya og hindre retrett eller forsterkning av styrken i Kilitbahir. Det franske ekspedisjonskorpset skulle foreta en avledende landsetting ved Kum Kale på den asiatiske kysten.

=== Kapp Helles ===
[[Fil:Cape Helles landing map.jpg|thumb|Kapp Helles invasjonsområder]]
Invasjonen ved Kapp Helles ble gjort av den britiske regulære 29. divisjon under kommando av generalmajor Aylmer Hunter-Weston; på fem strender i en bue på spissen av halvøya, benevnt fra øst mot vest som S, V, W, X og Y.

Kommandanten for landingen på Y-stranden kunne gå uhindret nesten til landsbyen Krithia, som var forlatt. Britene kom aldri så langt senere i slaget og Y-stranden ble evakuert dagen etter da tyrkiske forsterkninger ankom.

[[Fil:River Clyde May 6 1915.jpg|thumb|left|SS «River Clyde» ble brukt for å transportere første pulje soldater til V-stranden, resultatet var svært store tap {{Byline|C.E.W. Bean}}]]

Hovedstyrken landet ved V-stranden, under det gamle fortet Seddülbahir og ved W-stranden. Ved V-stranden ble dekningsstyrkene fra Royal Munster Fusiliers og Royal Hampshires landsatt fra et ombygd kullfraktfartøy, SS «River Clyde». Skipet ble kjørt på grunn rett under fortet så troppene kunne gå rett iland via ramper, derpå skulle Royal Dublin Fusiliers landsettes fra åpne småbåter. På W-stranden skulle Lancashire Fusiliers også landsettes med småbåter på en liten strand, med bakenforliggende åser og avstengt med piggtråd. På begge landingsstedene var de tyrkiske forsvarerne i en glimrende posisjon for å påføre invasjonsstyrken fryktelige tap. Soldatene som forsøkte å komme i land fra SS «River Clyde» var perfekte mål for maskingeværene i Seddülbahirfortet. Av de 200 første soldatene som forsøkte å komme i land var det bare 21 som klarte å komme seg til stranden.<ref>[http://www.greatwar.ie/mb-hel.html Fra Royal Dublin Fusiliers Association veteranside (engelsk)] {{Wayback|url=http://www.greatwar.ie/mb-hel.html |date=20070312191541 }}</ref>

De tyrkiske forsvarerne var imidlertid for få til å kunne avvise invasjonsstyrken fullstendig. På W-stranden (etter hvert kjent som «Lancashire Landing») klarte soldatene å overmanne forsvarerne på tross av sine egne forferdelige tap; 600 drept eller såret av en total styrke på 1&nbsp;000. Bataljonene som ble landsatt ved V-stranden hadde om lag 70&nbsp;% tap. Seks av soldatene i Lancashire Fusiliers på W-stranden fikk [[Victoria Cross]], mens på V-stranden fikk soldater og sjømenn i alt seks Victoria Cross og ytterligere tre utmerkelser dagen etter i det styrken slo seg ut fra stranden. Etter landingen var det så få soldater igjen av de to irske enhetene at de ble slått sammen. Bare én irsk offiser overlevde landingen; av de i alt 1&nbsp;012 irske soldatene som ble landsatt var det kun elleve som klarte seg gjennom hele operasjonen på Gallipoli uskadet.

En australsk undervannsfartøy, HMAS AE2, klarte å passere og operere noen dager alene på baksiden, men ble likevel senket.<ref>[http://catalogue.nla.gov.au/Record/4349743 "National Library of Australia Catalogue"]</ref>
En annen undervannsfartøy, HMS E14, klarte å passere 27. april og operere noen uker på baksiden med stor effekt. Det franske undervannsfartøyet Joule, som prøvde det samme sank i forsøket 1. mai.