Redigerer Skottland (avsnitt)

== Historie ==
=== Tidlig historie ===
[[Fil:Orkney Skara Brae.jpg|thumb|Utgravning av fortidsminnet Skara Brae, Orknøyene]]
Den første skriftlige referansen til Skottland var i 320 f.Kr. av den [[Antikkens Hellas|greske]] sjømannen [[Pytheas fra Massalia]], som kalte nordspissen av Skottland for ''Orcas'', kilden til navnet på Orknøyene.<ref>Forsyth (2005), s.  10</ref>  I løpet av det første årtusen f.Kr. endret samfunnet seg dramatisk til en høvdingmodell, ettersom konsolidering av bosetting førte til konsentrasjon av rikdom og underjordiske lagerrom med overskuddsmat.<ref>Forsyth (2005), s.  11</ref>

[[Romersk Britannia|Den romerske erobring av Britannia]] ble aldri komplett da det meste av dagens Skottland aldri ble brak inn under romersk politisk kontroll.<ref name="Richmond"> Richmond, Ian Archibaldet al. (2012): [https://www.oxfordreference.com/view/10.1093/acref/9780199545568.001.0001/acref-9780199545568-e-1258 «Caledonia»], ''Oxford Classical Dictionary'' (4. utg. online.), doi:[[doi:10.1093/acref/9780199545568.001.0001|10.1093/acref/9780199545568.001.0001]], ISBN 9780199545568</ref> Den første romerske inngrepet i Skottland skjedde i 79 e.Kr., da den romerske hærføreren [[Gnaeus Julius Agricola|Agricola]] invaderte Skottland; han beseiret en kaledonsk hær i [[slaget ved Mons Graupius]] i 83 e.Kr.<ref name="Forsyth_12">Forsyth (2005), s.  12</ref> Etter den romerske seieren ble romerske [[festning]]sverker kortvarig opprettet langs høydedraget [[Gask Ridge]] nær kanten av [[Det skotske høylandet]], men tre år etter slaget ble romerske hærene trukket seg tilbake til Southern Uplands.<ref>Hanson, William S. (2003): «The Roman Presence: Brief Interludes», i: Edwards, Kevin J. & Ralston, Ian B.M. (red.): ''Scotland After the Ice Age: Environment, Archeology and History, 8000 BC—AD 1000''. Edinburgh. Edinburgh University Press.</ref> Rester av romerske festninger etablert i det 1. århundre har blitt funnet så langt nord som [[Moray Firth]].<ref name="Richmond"/> Under den romerske keiseren [[Trajan]]s regjeringstid (r. 98–117), hadde romersk kontroll bortfalt til Britannia sør for en linje trukket mellom elven [[Tyne (England)|Tyne]] og [[Solway Firth]].<ref name="Millett"> Millett, Martin J. (2012): [https://www.oxfordreference.com/view/10.1093/acref/9780199545568.001.0001/acref-9780199545568-e-1178 «Britain, Roman»] i: Hornblower, Simon; Spawforth, Antony; Eidinow, Esther (red.): ''The Oxford Classical Dictionary'' (4. utg. online), Oxford University Press, doi:[[doi:10.1093/acref/9780199545568.001.0001|10.1093/acref/9780199545568.001.0001]], ISBN 978-0-19-954556-8</ref> Langs denne linjen reiste Trajans etterfølger [[Hadrian]] (r. 117–138) et defensivt murverk kalt [[Hadrians mur]] i Nord-England<ref name="Forsyth_12"/>  og ''Limes Britannicus'', som romerne kalte den, ble den nordlige grensen til [[Romerriket]]].<ref> Robertson, Anne S. (1960): ''The Antonine Wall''. Glasgow Archaeological Society.</ref><ref> Keys, David (27. juni 2018): [https://www.independent.co.uk/news/uk/home-news/hand-of-god-ancient-roman-hadrians-wall-sculpture-bronze-found-latest-a8419131.html «Ancient Roman 'hand of god' discovered near Hadrian's Wall sheds light on biggest combat operation ever in UK»], ''Independent''.</ref> Den romerske innflytelsen på den sørlige delen av landet var betydelig, og de introduserte [[kristendom]]men til Skottland.<ref>Forsyth (2005), s.  13–14</ref><ref name="Houston_38"/>

[[Fil:Hadrian's wall2.jpg|thumb|En del av Hadrians mur.]]
[[Den antoninske mur]] ble bygget fra 142 etter ordre fra Hadrians etterfølger [[Antoninus Pius]] (r. 138–161), og forsvarte den romerske delen av Skottland fra barbariske (ikke-romerske) delen av øya, nord for en linje mellom [[Firth of Clyde]] og [[Firth of Forth]]. Den vellykkede romerske invasjonen av ''[[Caledonia]]'' 208–210 ble utført av keisere fra [[det severanske dynasti]] som svar at kaledonerne i 197 hadde brutt traktaten,<ref name="Richmond"/> men permanent og endelig erobring av hele Britannia ble forhindret av dødsfallet til seniorkeiseren [[Septimius Severus]] (r. 193–211) mens han var på felttog ved Eboracum ([[York]]), og kaledonerne var igjen i opprør i 210–211.<ref name="Richmond"/> Festninger som ble reist av den romerske hæren under det severanske hærtoktet ble plassert i nærheten av de som ble etablert av Agricola og og i særdeleshet mengder ved inngangen til dalene i høylandet.<ref name="Richmond"/>

For de romerske historikerne [[Tacitus]] og [[Dio Cassius]] ble det skotske høylandet og området nord for elven Forth kalt ''[[Caledonia]]''.<ref name="Richmond"/> Ifølge Dio Cassius var innbyggerne i Caledonia [[kaledoniere]] og [[Maeatae]].<ref name="Richmond"/> Andre antikke forfattere brukte adjektivet «kaledonsk» for å gjelde hvor som helst i det nordlige eller indre Storbritannia, og nevner ofte regionens mennesker og dyr, dets kalde klima, dets perler og en bemerkelsesverdig region med skogkledde høydedrag (latin: ''saltus'') som den gresk-romerske filosofen [[Klaudios Ptolemaios]] i hans verk ''Geographia'' på 100-tallet e.Kr. beskrev til å må ha vært sørvest for [[Beauly Firth]].<ref name="Richmond"/> Navnet Caledonia har sitt ekko i stedsnavnene til [[Dunkeld]], Rohallion og [[Schiehallion]].<ref name="Richmond"/>

''[[Conspiratio barbarica]]'' («barbarenes sammensvergelse») var romernes betegnelse på et felles angrep fra flere folkegrupper eller stammer mot romersk styre i Britannia på slutten av [[300-tallet]], men ble etter hvert slått tilbake av Flavius Theodosius. En av angriperne var folkegruppe kalt ''Scoti''. En virkning av dette store angrepet var opprettelsen av en ny romersk provins kalt ''Valentia'', etter den regjerende keiseren [[Valens]] (r. 364–378), som kan ha vært i Skottland på denne tiden.<ref name="Richmond"/> Romersk militærstyre ble helt trukket tilbake fra øya tidlig på [[400-tallet]], noe som resulterte i innvandring og bosetning av germanske folk fra nordlige Europa til Britannia, saksere, anglere og andre, felles betegnet som [[angelsaksere]]. Disse slo seg også ned i sørlige Skottland og resten av det østlige Britannia.<ref name="Millett"/>

=== Middelalderen ===
{{Utdypende|Skottlands historie|Skottland i høymiddelalderen|Den skotske uavhengighetskrig}}
I de påfølgende århundrene ekspanderte skottenes kongedømme fra et forholdsvis lite område i [[Moray]] til bortimot det som ble dagens Skottland. Helt i nord og på de ytre øyene beholdt [[norrøn]]e bosettere kontroll mens de skotske kongene stadig søkte å utvide territoriene sørover i det nordlige England.

Perioden var likevel markert med et relativt godt forhold til [[Wessex]]-herskere i England, samtidig som det var intense dynastisk uenighet innad. En gang etter en invasjon av kongedømmet i Strathclyde ved kong [[Edmund I av England]] i [[945]] ble provinsen overtatt av kong Máel Coluim mac Domnaill ([[Malcolm I av Skottland]]). I løpet av regimet til kong [[Indulf av Skottland]] ([[954]]-[[962]]) erobret skottene festningen som senere ble kalt for Edinburgh, deres første fotfeste i [[Lothian]] og regimet til kong Máel Coluim mac Cináeda ([[Malcolm II av Skottland]]) markerte en tettere innlemmelse av disse områdene, men det kritiske året var kanskje 1018 da Máel Coluim beseiret northumbrianerne i [[slaget ved Carham]].

=== Normannisering av Skottland ===
Den [[normannere|normanniske]] erobringen av England i 1066 medførte en kjede av hendelser som drev det skotske kongedømme vekk fra sine gæliske røtter. Kong Máel Coluim mac Donnchada ([[Malcolm III av Skottland]]) giftet seg med prinsesse [[Margaret av Skottland|Margaret]], søster av [[Edgar Ætheling]], den avsatte anglosaksiske tronpretendenten til England og som deretter fikk skotsk støtte. Margaret spilte en hovedrolle i å redusere innflytelsen til den [[keltisk kristendom|keltiske kristendommen]], og da hennes yngste sønn ble konge som [[David I av Skottland]] inviterte han normanniske adelsmenn til landet. Disse bidro til en normannisk [[Føydalisme|føydalisering]] av Skottland. David etablerte en rekke bykjerner, såkalte [[burgh]]er, for å utvikle handelen med kontinentet og [[Skandinavia]]. David giftet seg normannisk og ved slutten av [[13. århundre|1200-tallet]] var en rekke av adelsfamiliene i Skottland normanniske. De første møtene til Skottlands parlament kom også sammen på denne tiden.

=== Den skotske uavhengighetskrigen ===
[[Fil:Robert the Bruce stipple engraving.jpg|thumb|Robert Bruce, Skottlands store frigjører.]]Skottlands krise startet med at purunge [[Margrete av Skottland|Margareta]], jomfruen fra Norge, døde på sjøfarten over fra Norge til Skottland som den siste direkte arvingen til kong [[Aleksander III av Skottland|Alexander III av Skottland]]. Den skotske adelen inviterte den engelske kongen til å avgjøre rivaliserende krav til å arve den skotske tronen. Kong [[Edvard I av England]] innførte isteden [[Johan Balliol]] som en vasallkonge og utøvde direkte kontroll over Skottland, men skottene motsatte å bli underlagt engelsk styre, først under lederskap ved [[William Wallace]] og [[Andrew Murray]] til støtte for Johan Balliol som satt i engelsk fangenskap. Mot alle odds slo de to hærførerne engelskmennene ved [[Slaget ved Stirling Bridge|Stirling Bridge]] i 1297. Den legendariske [[Robert I av Skottland|Robert Bruce]], som ble kronet som Robert I den [[25. mars]] [[1306]], vant en avgjørende seier over engelskmennene i [[slaget ved Bannockburn]] mellom den [[23. juni|23.]] og [[24. juni]] [[1314]], men krigen blusset opp igjen under [[Den skotske uavhengighetskrig|den andre uavhengighetskrigen]] fra 1332 til 1357 da [[Edvard Balliol]] forsøkte uten hell, selv med aktiv støtte fra England, å vinne tilbake tronen fra Bruce-familiens arvinger. Med fremkomsten av Stewart-dynastiet i [[1370-årene]] begynte situasjonen i Skottland igjen å stabilere seg.

På slutten av høymiddelalderen begynte Skottland å dele seg i to kulturelle områder – det hovedsakelig skotsk-talende lavlandet og det hovedsakelig [[Det skotske høylandet|gælisk-talende høylandet]] og helt syd i [[Galloway]]. Historisk sett har lavlandet fra Edinburgh og sørover vært nærmere den europeiske kulturen i motsetning til klan-systemet i de nordlige regionene som forble dominerende frem til [[personalunion]]en i 1707.

=== Union med England ===
I 1603 arvet kong [[Jakob I av England|Jakob VI av Skottland]] tronen til kongedømmet England, forlot Skottland for aldri mer å vende tilbake og ble således [[Jakob I av England]]. Med unntaket av en kortere epoke under [[Oliver Cromwell]]s [[Protektoratet|protektorat]] forble Skottland en selvstendig stat, men med betydelig konflikter mellom kronen og den presbyterianske bevegelsen [[convenanterne]] over kirkens styre. Etter [[den ærerike revolusjon]] og avsettelsen av den katolske [[Jakob II av England|Jakob VII]] ved [[Vilhelm III av England|Vilhelm]] og [[Maria II av England|Maria]] ble Skottland kortvarig truet til å velge en annen protestantisk monark fra England. I 1707 derimot, etter trussel fra England om stenge handelen og fri bevegelse over grensene, gikk det skotske og det engelske parlamentet sammen om personalunionen («[[Acts of Union 1707]]») som dannet kongedømmet Storbritannia.

To betydelige jakobittopprør oppsto i vestlige Skottland i 1715 og 1745, men maktet ikke å fjerne [[Huset Hannover]] fra den britiske tronen i 1746 da prins [[Charles Edward Stuart|Karl Edvard Stuart]], også kjent som ''Bonnie Prince Charlie'', gjorde krav på den skotske tronen. Det siste slaget om makten ble ført på [[slaget ved Culloden|Culloden Moir]] [[16. april]] [[1746]], utenfor [[Inverness]], hovedstaden i det skotske høylandet, hvor mer enn {{formatnum:1200}} skotter og knapt 400 engelskmenn døde.

=== Den moderne perioden ===
[[Fil:Loch Etive.jpg|thumb|right|Skotsk landskap; Loch Etive fra Sron nam Feannag.]]
I kjølvannet av [[den skotske opplysningstiden]] og [[den industrielle revolusjon]]en ble Skottland ett av de kommersielle, intellektuelle og industrielle maktsentrene i Europa. Paradoksalt med den nasjonale og kulturelle blomstringen var det samtidig stor fattigdom som kulminerte med den brutale [[Highland Clearances|ryddingen av Høylandet]], «The Highland Clearances», på [[19. århundre|1800-tallet]] da småfolks bosteder ble brent ned, sult og nød bredte seg og en stor del av Skottlands befolkning ble tvunget til utvandre for å skape rom for rikfolks sauemarker.

I tiden etter [[andre verdenskrig|den andre verdenskrig]] skapte nedgangen i industrien nød og arbeidsledighet, men de siste tiårene har Skottland oppnådd en kulturell og økonomisk [[renessansen|renessanse]], fyrt opp ved en forbedret økonomi, oppbyggingen av en elektronikkindustri, og utvinningen av [[Råolje|olje]] og [[Naturgass|gass]] fra Nordsjøen. I [[1945]] fikk [[Det skotske nasjonalitetspartiet]]s første medlem i parlamentet støtte for ideen om skotsk selvstendighet. Tanken om skotsk selvstendighet vokste, og i [[1979]] stemte et flertall av velgerne (52% ja mot 48% nei med 62% oppslutning) for en egen folkevalgt forsamling med sete i Edinburgh.{{tr}} Likevel den innekommende regnering av den konservative statsministeren [[Margaret Thatcher]] opphevet loven om etableringen av parlamentet.  Den konservative regjeringens politikk møtte hard motstand fra skottene. Dette førte igjen til nye krav om skotsk selvstyre og etter arbeiderpartiet tok makt i 1997, ble en ny folkeavsteming om å etablere en skotsk parlament godjkent i 1997, 74% ja mot 26% nei med 60% oppslutning.{{tr}}

Regjeringsmakten over Skottland ble delegert fra [[det britiske parlamentet]] til [[skottlands parlament|det skotske parlamentet]] gjennom [[Skottlandloven]] av [[1998]]. Det skotske parlamentet, etablert i [[1999]], innehar både lovgivende og utøvende makt; den utøvende makten iverksettes av en eksekutivkomité («Scottish Executive») med en førsteminister som leder.