Redigerer Skogfinner (avsnitt)

== Skogfinsk byggeskikk ==
Skogfinnene hadde en helt særegen byggeskikk med [[røykstue]], [[badstue]] og [[rie]] som de viktigste karakterbygningene.<ref>Nesholen, Birger: «Byggeskikken på Finnskogen : - unik i både norsk og nordisk perspektiv». (utdrag av) kapittel i boken «Livet på Finnskogen»  ISBN 82-91208-01-8 [http://www.skogfinskmuseum.no/index.php?name=Kulturtradisjoner1%2FByggeskikk.html Norsk Skogfinsk Museum;  Byggeskikk] {{Wayback|url=http://www.skogfinskmuseum.no/index.php?name=Kulturtradisjoner1%2FByggeskikk.html|date=20140116105727}}, 23.08.2013</ref> Når det gjelder selve gardstunet, så har det helt opp til våre dager vært karakteristisk for Finnskogen at bygningene på gardstunet er langt mer spredt og vilkårlig plassert enn norsk- og svenskbygdens mer ordnede tunformasjoner. Tilsvarende tunformer har vært karakteristiske for områder i østre Finland.

Røykovnsprinsippet for oppvarming hadde finnene med seg fra Finland da de kom og slo seg ned i de norsk-svenske granskogsområdene fra midten av 1600-tallet. På Finnskogen fortsatte finnene å bruke denne oppvarmingsteknikken – og dermed også byggeskikken – i 300 år. En rekke røykstuer ble bygget i siste halvdel av 1800-tallet, og badstuer er bygget til inn på 1900-tallet.

====Røykstua====
Det spesielle med røykstua er oppvarmingsmåten. For at rommet skal fungere best mulig med [[røykovn]] uten skorstein, er det nødvendig med noen tekniske modifikasjoner av rommet. En av disse modifikasjonene i forhold til et vanlig våningshus er den brekte himlingen/innertaket som hviler over to svære bærestokker. Disse åsene går på de fleste røykstuene ut igjennom gavlveggen og er ofte det eneste som særmerker en røykstue utvendig, om man da ser bort fra røykhatten på toppen av røykkanalen av tre som stikker opp over yttertaket og som leder røyken ut fra røykstuerommet <ref>Nesholen, Birger: «Byggeskikken på Finnskogen : - unik i både norsk og nordisk perspektiv» (s. 165–178) i boken  ''Livet på Finnskogen'' (red. Sven R. Gjems m.fl) Utgitt av Finnetunet, 1992. ISBN 82-91208-01-8</ref>.

Røykstuene varierer mye i størrelse. Røykstuerommene i de minste stuene som er bevart i dag varierer mellom 17 og 32 kvadratmeter utvendig målt, mens flateinnholdet på de største røykstuerommene ligger på godt over 50 kvadratmeter. Rommet er nærmest kvadratisk, og røykovnen står tradisjonelt på nordvegg, i hjørnet av den gavlveggen hvor døra vanligvis er plassert. Røykovnene varierer ikke forholdsvis tilsvarende i størrelse, idet de fleste av de som er bevart på opprinnelig sted i dag har en grunnflate på vel fem kvadratmeter. Vurderer man den muntlige tradisjonen som fremdeles er levende om at røykovnen skulle dekke en fjerdedel av røykstuerommet, stemmer dette ganske bra for de mindre stuenes vedkommende. Ovnene er murt opp innenfor en "binge" av laftede stokker; banken. I hjørnet ut mot rommet på en del av røykovnene står en kraftig firkantet stokk, pahastokken, som er støttet opp med dragere til den langvegg og kortvegg som utgjør motsatt hjørne i rommet. Ovnene kan ha en høyde på to meter eller mer, og banken og pahastokken har som funksjon å hindre den leiremurte ovnen i å sprekke og rase ut. Etter lengre tids bruk vil steinene inni ovnen ha forvitret så mye på grunn av varmen at det er risiko for sprekker og hull ut gjennom ovnssidene. Dette kan føre til at tømmerveggen tar fyr.

Røykovnen er et fenomenalt oppvarmingsprinsipp. Den siste røykstua som var i tradisjonell bruk ble fraflyttet så sent som 1964. Røykovnen er bygget opp av en stor mengde naturstein murt sammen med leire som bindemiddel. Når denne steinmassen varmes opp gjennom fyring i ovnen, fungerer den som varmemagasin som frigjør nok varme til å holde en behagelig romtemperatur hele det neste døgnet. Røyken under oppfyringen velter ut i rommet og legger seg som et bølgende teppe oppunder det brekte taket. På denne måten varmer røyken opp vegger og tak i rommet slik at også de grove trematerialene virker som varmekilde i lang tid etter at ilden har slokt ut.

Røykovnen ble fyrt en gang i døgnet – vanligvis på morgenen/formiddagen når folk allikevel for det meste oppholdt seg utenfor rommet. Med fyring en kort periode hver dag i vinterhalvåret trengtes selvfølgelig ikke på langt nær så mye ved som ved fyring i ordinær peis eller jernovn, for å vedlikeholde varmen i steinmassen, og fyringen trengte heller ikke å være så langvarig.

====Badstua====
Badstubadingen har vært tradisjon på Finnskogen fra innvandringen og helt fram til i vår tid. Enkelte garder har hatt bading i røykbadstue som ubrutt tradisjon helt opp til i dag, selv om det de siste tiårene har vært mer spredt og tilfeldig bading enn hva det var tidligere.

Badstua er tradisjonelt en laftet tømmerbygning, som plasseres tradisjonelt på tilstrekkelig avstand fra de øvrige hus på garden til å redusere risikoen for at brann i badstua sprer seg til resten av garden.

I hovedtrekk har badstuene på Finnskogen vært temmelig like. Grunnflaten er svakt rektangulær, og lengden av veggene er for de fleste mellom fire og fem meter. Døra er i gavlveggen og røykovnen er som oftest plassert i ett av hjørnene innenfor døra. Røykovnen er oppimot to ganger to meter i grunnflate, og med en høyde på en meter eller mer. Laven, eller brisken som man sitter på under badingen er plassert på tvers av huset, langs bakre gavlvegg. Den sitter så høyt på veggen at man når helt opp i taket med hodet når man bader. Som oftest går laven ut mellom langveggstokkene på begge sider. Som alternativ til den heteste varmen oppe på laven, er det i de fleste badstuer en lavere, løs benk langs langveggen på motsatt side av ovnen. Badstua har innertak av rundstokker eller halvkløvde stokker med isolasjon av jord ovenpå for å hindre at varmen under badingen skal forsvinne rett gjennom taket. Badstua som vi i dag oppfatter som en bygning for rensing av kroppen, hadde lenger tilbake i finnekulturen en langt videre status. Badstua var et hellig sted, og badstubadet var like mye en sjelelig renselse som en kroppslig. Her ble man gjerne født, og her døde man. Og her var det ofte å finne magiske symboler skåret inn i dør eller vegger.

Badstueovnen er en selvbærende konstruksjon bygd opp av store steiner, med hvelvet eller flatt tak over hulrommet inni ovnen. På toppen av ovnen legges mengder av små runde steiner. Når ovnen fyres går varmen og ildtungene opp imellom steinene i taket og sidene og varmer disse nær sagt fra alle sider. Det er raskere å gjennomvarme mange små steiner enn få store. Under badingen frigjøres denne oppmagasinerte varmen i form av het vanndamp når man tømmer vann på steinene på toppen av ovnen.

====Ria====
Ordet «rie» kommer av det finske navnet på hustypen: ''riihi''. Ria er finnenes tørkehus for svedje-rugen. Her sto rugbandene til tørk på stenger i rommet, eller de sto på et glissent «golv» mellom to etasjer i huset. På Finnskogen i Solør og [[Värmland]] har ria vært av ettromstypen; ett enkelt rom med røykovn i hjørnet innenfor døra i gavlveggen. Ria har vært kvadratisk med noe større grunnflate og med større høyde enn badstua. Ofte var de bygget som enslige hus på svedjer som lå langt fra garden. Senere kunne slike rier og den forlatte, grasbevokste svedja bli utgangspunkt for bosetting og åkerdyrking. Navn som Rya, Svullrya, Riberget, Samuelsmorya og andre, gir eksempler på hvor det har stått rier. Det synes som om ria på Finnskogen er brukt som tørkehus bare for utresket rug, og derfor bare i sammenheng med svedjebruket, og at hustypen derfor forsvant forholdsvis raskt etter at svedjebruket tok slutt. I tillegg til tørking kunne den brukes til treskingen med sliul.