Redigerer Sildefiske (avsnitt)

=== Historikk ===
Norges to store eksportvarer har vært tømmer fra [[Østlandet]] og fiskeprodukter fra [[Vestlandet]] og [[Nord-Norge]]. [[Trelast]]eksporten er bare noen hundreår gammel, mens storfiske for eksport er mye eldre, selv om sildefiske for eksport først kom skikkelig i gang på 1500-tallet. Silden, «havets [[sølv]]», er uberegnelig og medfører mye sjanseseilas. I [[middelalderen]] var det i lange tider rikt sildefiske i [[Øresund]], men før 1500 dukket det også opp stimer i [[Nordsjøen]] til glede for nordmenn, briter og nederlendere. Sild sammen med [[grøt]] og [[flatbrød]] var hjørnesteinen i [[kosthold]]et mange steder, men den beste fisken gikk ut av landet. Fortjenesten var likevel ikke stor for fiskerne som måtte selge til byborgerne, ettersom disse hadde kontaktene som trengtes for å få varen omsatt, og hadde importert [[salt]]et som var nødvendig for [[konservering]] av silden. Lovene var strenge for sikre sildefisket: Alle fiskerne måtte gå i [[kirke]] hver [[søndag]] og ankomme edru. Den som [[banning|bannet]] når han trakk sildegarn, skulle straffes med halsjern.<ref>[[Edvard Bull d.y.|Edvard Bull]]: ''Nordmenn før oss'' bind 1 (s. 95), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4</ref>

Silden har kommet og blitt borte med ujevne mellomrom. Det var store årlige variasjoner i mengder. Det rike danske sildefisket ved [[Skåne]] tok slutt da silden flyttet seg til [[Båhuslen]] i årene 1556-89, der det ifølge tollistene fra [[Marstrand]] ble eksportert 72.000 tønner sild bare i 1582. I årene 1540-70 var det også godt med sild utenfor [[Vestlandet]], fra [[Karmøy]] i sør og til [[Trondheimsfjorden]]. [[Tettsted]]et [[Bjugn]] vokste frem på bakgrunn av dette sildefisket, som var mer kapitalkrevende enn torskefisket, siden det gikk med en tønne salt for å salte tre tønner sild.<ref>[[Hilde Sandvik (historiker)|Hilde Sandvik]] og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 188), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4</ref> 

Sildefisket er kjent allerede fra [[norrøn tid]].<ref name="Sildas mysterier"/> Sild var en eksportvare på 1200-tallet til [[England]]<ref>''[[Regesta Norvegica]]'', bind 2, nr. 608 fra ca. 1290 om eksport til England - [http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/regest_vise_tekst.prl?b=1770&s=n&str=]</ref> og [[Tyskland]].<ref>''Regesta Norvegica'', bind 2, nr. 489 fra 1288 om eksport til Tyskland - [http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/regest_vise_tekst.prl?b=1651&s=n&str=]</ref> Samtidig ser en også at sild var importvare til [[Danmark]] og Norge fra [[hertugdømmet Slesvig|Slesvig]] omkring 1275.<ref>''Regesta Norvegica'', bind 2, nr. 135 - [http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/regest_vise_tekst.prl?b=1294&s=n&str=]</ref>

I et pavelig brev skrevet en gang mellom 1161 og 1172 fikk folk i Norge lov til å fiske sild når den går under land, også på [[søndag]]er og [[helligdag]]er, unntatt de aller største [[høytid]]sdagene.<ref>''Regesta Norvegica'', bind 1, nr. 143 - [http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/regest_vise_tekst.prl?b=144&s=n&str=] Tillatelsen ble bekreftet igjen i 1247, jamfør ''Regesta Norvegica'', bind 1, nr. 781 - [http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/regest_vise_tekst.prl?b=783&s=n&str=]</ref> I [[Stavanger]] dominerer [[torsk]], [[lange]] og [[sei]] i [[arkeologisk]]e utgravinger, så tilsiget av sild der var neppe så stort.<ref>[[Knut Helle]]: ''Fra våg til by'', Dreyer forlag, Stavanger, 1975, side 161.</ref>

Silda kom i store mengder på 1500-tallet, først og fremst rundt Marstrand i Båhuslen. Fra om lag 1550 kom det også store mengder inn til kysten mellom Stavanger og [[Bergen]], og særlig i [[Karmsundet]]. Fisket på Vestlandet minket kraftig etter 1560.<ref>Harald Maaland: ''Fra bispesete til borgerby, Stavanger 1530-1630,'' Stavanger, 1981, side 85 med henvisning til [[Peder Claussøn Friis]].</ref> Sildefisket i Båhuslen ble skattlagt på 1500-tallet, men ble det ikke skattlagt på Vestlandet før et stykke ut på 1600-tallet. Det tyder på at stabilt sildefiske i hovedsak var på Båhuslenkysten.

Betydningen av vintersildfisket på Vestlandet fram til ca. 1620 er usikkert, siden det er få kilder.<ref>Maaland Harald: ''Fra bispesete til borgerby, Stavanger 1530-1630,'' Stavanger, 1981 , side 86.</ref> Noen oppgir gode perioder på Sørvestlandet til 1600–85, 1699–1784 og 1808-70.<ref name="Sildas mysterier">[http://www.fiskeri.no/Reklame/Sildemysteriet%20side%201.htm fiskeri.no: ''Sildas mysterier'']</ref> I nyere tid var vintersildfisket på sitt høyeste 1948-57. I 1956 ble det fanget 1,1 millioner tonn; i 1961 bare 70.000 tonn.<ref>''Grunntrekk i norsk historie'' (s. 353), [[Universitetsforlaget]], Oslo 1991, ISBN 82-00-21273-4</ref> 
 
Silda og lønnsomheten kom tilbake i 1890-årene. Næringa ble gradvis modernisert gjennom nye fangstmetoder, og større og motoriserte fartøyer som kunne følge silda langs kysten og også drive havfiske. I [[1940]] og flere av krigsåra ble omtrent halvparten av silda fanget i [[Rogaland]]. Sildefisket gikk sterkt tilbake i løpet av 1960-årene på grunn av overfiske som følge av forbedret [[teknologi]]. I 1970-årene ble fisket stadig strengere regulert og forbudt i enkelte perioder.<ref name="snl"/> Først ut i 1980-åra ble det tillatt å fiske større mengder fisk, og kvotene ble etter hvert økt.<ref name="snl"/>