Redigerer Sigurd Ibsen (avsnitt)

== Ibsen som utenrikspolitiker ==
<!-- [[Fil:Christian Friele at Sarabraaten.png|thumb|400px|14 år gamle Sigurd Ibsen sitter på benken ved siden av sin far under besøk på [[Sarabråten]], 26. juli 1874. Til venstre for Henrik Ibsen sitter (f.v.) [[Fritz Rustad]], [[Thomas Johannessen Heftye]] og [[Christian Friele]].]] -->
Ibsen var hjernen bak Venstres krav om egen utenrikstjeneste, konsulatsakens intellektuelle drivkraft og mannen som bygget det administrative skjelettet som ble til [[Utenriksdepartementet]] i 1905. Spørsmålet om en uavhengig utenrikstjeneste ble som kjent den utløsende faktor for [[unionsoppløsningen]]. Han var lite anerkjent i sin samtid og skulle bli lite kjent av sin ettertid, men er en helt sentral skikkelse både for norsk [[diplomati]] og norsk utenrikspolitisk tenkning.

Ibsen hadde begynt sin karriere i tjenesten i 1885 på et fireårig attachéstipend, som han fikk bl.a. etter intervensjon fra sin far, Henrik Ibsen. Ved stipendiets utløp ble han imidlertid ikke tilbudt ansettelse, men bare videre arbeid som ulønnet attaché, noe han avslo. "I Utrikesdepartementet var man fullt klar over den virkelige grunn til at Ibsen ble feiet ut: Han var unionsfiendtlig, norskpatriotisk og en farlig mann for etaten”, skriver [[Lars Roar Langslet]] i sin biografi (2004: 83). Ibsen tok sin hevn i januar 1890, da han skrev tre innfule artikler i [[Dagbladet]] om forholdene i tjenesten. Saken gav opphav til opphetet polemikk, ikke minst fordi Ibsen allerede på dette tidspunkt med utgangspunkt i det han opplevet som svensk neglisjering av norske næringsinteresser hadde slått frempå om at Norge burde ha eget konsulatvesen. 

Ibsen var den drivende politiske kraft for å få oppgradert utenriksanliggende fra kontor- til avdelingsnivå. I 1899 bevilget Stortinget pengene til utenrikskontor, og Ibsen ble utnevnt som dets første sjef. Ibsens tenkning bar administrative frukter i 1899, da Afdelingen for Udenrigske Sager, Handel og Søfart ble opprettet ved Kgl. Resolusjon av 8. juni, med Ibsen som ekspedisjonssjef. Avdelingen besto, slik Ibsen hadde ønsket, av to kontorer, 1. Utenrikskontor for konsulatvesenet og sjømannssakene, og 2. utenrikskontor for traktat- og grensespørsmål pluss korrespondanse med utenriksdepartementet i [[Stockholm]]. Ibsen kunne innkassere nok en politisk og administrativ seier da ikke bare hans avdeling, men hele Indredepartementet som det var en del av, ved Kgl. Resolusjon av 9. september 1902 ble omdøpt til Departementet for udenrigske sager, handel, sjøfart og industri. Dette grepet var upopulært på svensk side, siden det tydet på at [[Norge]] hadde tatt et langt steg mot å løsrive seg fra unionens felles utenrikstjeneste med tilhold i [[Stockholm]].<ref>Iver B. Neumann og Halvard Leira Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905-2005 Oslo: Pax, 2005.)</ref>