Redigerer Shunga (avsnitt)

== Produksjon ==
[[Fil:Miyagawa Isshô-Spring Pastimes-F.jpg|thumb|left|''Tidsfordriv om våren''<br />
Et stevnemøte mellom en ung mann og en gutt. Se [[Nanshoku]]. <br />[[Miyagawa Isshō]], ca. 1750; Shunga håndskrolle (kakemono-e); sumi, farger og gofun på silke. Privat samling.]]
Shunga ble framstilt mellom 1500- og 1800-tallet av ukiyo-e-kunstnere ettersom disse verkene var lettere å selge og ved en høyere pris enn annet de lagde. Shungatrykk ble produsert og solgt enten som enkeltark eller — mer jevnlig — i bokform, da kalt for ''enpon''. Disse inneholdt vanligvis tolv bilder, en tradisjon med røtter tilbake i kinesiske ''shunkyu higa''. Shunga ble også framstilt som håndskrolle, kalt for ''kakemono-e''. Dette formatet var populært selv om det var mer kostbart da skrollene måtte bli kolorert hver for seg.

Det er en kvalitetsforskjell mellom de ulike shunga-kunstnerne, og en del ukiyo-e-malere har holdt seg over sjangeren. Erfarne kunstnere fant ut at det var til deres fordel å konsentrere deres produksjon, noe som førte til shunga av framragende kunstnere, slik som den ukiyo-e-maleren som er best kjent i den vestlige verden, [[Katsushika Hokusai]], kjent fra «[[Fiskerhustruens drøm]]». Ukiyo-e-kunstnere fikk en stabil inntekt og produserte shunga for velstående kjøpere som kunne skaffe dem nok midler til leve på for rundt seks måneder. Blant andre japanske kunstnere benyttet dagens kjente kunstneren [[Hajime Sorayama]] (født [[1947]]) en særskilt maleteknikk med håndbrusj og signaturmetode med hankotrykk på slutten av [[1900-tallet]] for å skape en moderne shunga-kunst i den samme tradisjonen som fortidens kunstnere som Hokusai.
[[Fil:Chôbunsai Eishi Concours de plaisirs des quatre saisons.JPG|miniatyr|Sommer, fra serien Pleasure Competition in the Four Seasons av [[Eishi]]]]
Fullfargetrykk, eller ''[[nishiki-e]]'', ble utviklet rundt [[1765]], men mange shunga-trykk er datert før denne tiden. Før 1765 ble farge lagt på ved monokrome håndtrykk, og fra [[1744]] gjorde ''[[benizuri-e]]'' produksjon i et antall begrensede farger. Selv etter [[1765]] var det mange shunga-trykk som ble gjort med eldre metoder. I en del tilfeller ble det gjort for holde kostnadene nede, men i andre tilfeller var det også et spørsmål om smak og behag. Shunga framstilt i byen [[Edo (by)|Edo]] tenderte til å være rike fargelagt enn de som ble produsert byene [[Kyoto]] og [[Osaka]], hovedsakelig grunnet forskjell i [[Estetikk|estetisk smak]] mellom disse regionene. Edo hadde en smak for nyhetens interesse og luksus, men [[Kamigata|Kamigata-regionen]] (Kyoto og Osaka) foretrakk en mer dempet, underdrevet stil. Dette førte også til en større andel bakgrunnsdetaljer i Edo.<ref name="Helsinki" />

Etter [[1722]] unnlot de fleste kunstnere fra å signere sine shunga-verker, men mellom [[1761]] og [[1786]] da innføringen av trykkereguleringer førte til et mer avslappet klima, begynte kunstnere igjen skjule sine navn som en del av bildet (eksempelvis som [[kinesisk kalligrafi|kalligrafi]] på en vifte holdt opp av en kurtisane) eller allusjoner i verket selv (eksempelvis som [[Utamaro]]s verk titulert ''Utamakura''.)<ref name="Helsinki" />