Redigerer Setring (avsnitt)

==Hovedformer i Norge==
[[Lars Reinton|Reinton]] skjelner mellom tre hovedformer for setring i Norge:<ref name=Reinton/>
# Ved ''fullseterbruk'' oppholder folk seg å seteren hele sommeren og produserer holdbare produkter som ost og smør av melken. Fullseterbruk har vært mest vanlig på Østlandet og i de indre bygdene av Vestlandet og Trøndelag.
# Ved ''melkeseterbruk'' eller halvseterbruk melkes dyrene på seteren/stølen og melken fraktes til hjem gården hver dag. Denne seterformen var mest utbredt i de ytre bygdene fra Agder til Nord-Norge, og baserte seg på kort avstand til stølen.
# Ved ''slåtteseterbruk'' er slått og annen forsanking i utmarken hovedsak. Denne formen var særlig vanlig i de indre bygdene i Agder, Telemark og Ryfylke der slått i de vidstrakte heiene var sentralt for husdyrholdet.

I Gudbrandsdalen, øvre Østerdal, Hallingdal, Telemark, Setesdal og Valdres ble det også praktisert ''vintersetring''. 

Vintersetring innebærer at husdyrene holdes på seteren etter at beitesesongen er over for å bruke opp høy og annet for sanket i setermarken.<ref name=Reinton/> For eksempel gårder i Vågå med seter i Sjodalen brukte seteren 16 uker om sommeren og dro igjen til fjells med buskapen i november og ble der ut januar. Gårder i Dovre med seter i Grimsdalen flyttet ofte buskapen dit i mars-april og ble til oktober; den første tiden om våren ble dyrene foret i fjøset med høy fra seterslåtten året før. Vintersetring er kjent fra fjellområdet mellom Ringebu og Østerdalen. I stille vintervær kan det være kaldere nede i dalene enn på fjellet, og det kan være lettere å flytte buskapen til setra enn å frakte for fra seteren ned i bygda. Ifølge Bjørn Hougen kan noen av setrene på fjellet opprinnelig ha vært egne gårder brukt hele året og senere oppgitt som helårsdrift. Disse driftsformene og det historiske opphave gjør skillet mellom gården og setra mindre tydelig.<ref name=":0" />