Redigerer Septimius Severus (avsnitt)

==Keiseren og erobreren==
===Borgerkrigen 193–197===
En av Septimius Severus’ første keisergjerninger var å oppløse den gamle pretorianergarden og erstatte den med [[provins]]tropper han kunne stole på. Han tilbød Clodius Albinus tittelen som cæsar. Dermed hadde han ryggen fri da han satte kursen for Syria. I et slag ved [[Issos]] (samme sted hvor [[Aleksander den store]] hadde slått den persiske storkongen 333 f.Kr.) knuste han rivalen i øst. Deretter invaderte han [[Mesopotamia]], på denne tiden en [[Partia|partisk]] vasall, som også hadde støttet Niger. Utviklingen i vest krevde imidlertid Septimius' nærvær. Legionene i Britannia hadde nemlig utropt Clodius Albinus til keiser. Han kom seg over Kanalen og rykket inn i [[Gallia]]. Østfra kom Septimius i spissen for en hær på 75&nbsp;000 mann, vesentlig soldater fra Donaulandene. I slaget ved Lugundum (dagens [[Lyon]]) møttes de to rivalene [[19. februar]] [[197]]. Septimius seiret igjen, og Clodius ble drept. Dermed var Septimius Severus enehersker i riket.

===Opprustning===
Septimius Severus var romerrikets siste store erobrer. Mye av de nyervervede landområdene var riktignok erobret av [[Trajan]] tidlig på 100-tallet, men så oppgitt av hans etterfølgere. Der Septimius flyttet grensene, passet han på å forsterke grenseforsvaret med sterke befestninger.

Septimius opprustet hæren. Den nye livgarden svulmet opp til 50&nbsp;000 mann. I løpet av hans regjeringstid ble den regulære hæren økt fra 25/30 til 33 legioner. De voksende hæravdelingene trengte også mer forsyninger under felttogene, og Septimius lot også sette opp flere hjelpetropper. Også soldatenes lønn ble økt, fra 300 til 500 denarer. Rustningskostnadene bidrog til en [[inflasjon]], som skulle bli betydelig verre under Septimius’ etterfølgere.

I tillegg til Alexander den store var [[Hannibal]], den puniske hærføreren og statsmannen, Septimius Severus’ store ideal. Flere historikere har kalt ham «en ny Hannibal» eller «Hannibals hevner». Keiseren fikk da også reist en Hannibal-statue i Libyssa (i dagens [[Tyrkia]]), hvor Hannibal i [[182 f.Kr.]] hadde tatt livet sitt for ikke å havne i romersk fangenskap.

===Et nytt persertog===
Partherne hadde vært romerrikets hovedfiende i flere hundre år, og keiseren hadde sikkert ikke glemt den partiske [[storkonge]]ns støtte til rivalen Pescennius Niger. I 198 begynte han sitt nye persertog. Legionene erobret det nordlige Mesopotamia. Parterhovedstaden [[Ctesiphon]] ble herjet og plyndret. Etter en langvarig beleiring måtte keiseren – som forgjengeren Trajan – oppgi å ta festningen [[Hatra]], og foreta et sjeldent tilbaketog. Han forlot Mesopotamia, tok noen områder i [[Den arabiske halvøy|Arabia]] og styrket grenseforsvaret her.

===Afrika og Britannia===
I [[202]]–[[203]] foretok Septimius Severus flere felttog i de nordafrikanske provinsene [[Africa (romersk provins)|Africa]] og [[Numidia]], begge steder med betydelig fremgang. I Septimius’ hjemland ble grensen flyttet til ca. 600 km sør for Leptis Magna. I [[208]] reiste den 62 år gamle keiseren over til Britannia for å erobre [[Caledonia]] (dagens [[Skottland]]), antagelig med en hær på vel 40&nbsp;000 mann. Landet var delvis erobret av [[Trajan]], men så oppgitt av hans etterfølger [[Hadrian]]. Alderen la øyensynlig ingen demper på Septimius’ erobringslyst. Han satte først i stand [[Hadrians mur]] gjennom dagens Nord-England og [[Antoninus Pius]]’ mur lenger nord, for så å prøve å gjøre hele Caledonia til romersk provins. På den måten rykket den gamle keiserens legioner lenger nord enn noen romersk hær både før og siden. De hadde fremgang også her, men ble møtt med en [[gerilja]] som kostet dem store tap. I [[211]] planla han en ren utryddelskampanje mot skottene. Men før han rakk å gjennomføre noe slikt, ble han alvorlig syk og døde.