Redigerer Sea Tigers (avsnitt)

== Sjøtigrenes teknologi og taktikk ==
Sjøtigrene var i krigsårene meget oppfinnsomme og fant ofte utradisjonelle løsninger på militære oppdrag - trolig verdens eneste sjøgerilja med kapasitet for undervannsangrep. En selvmordsavdeling innenfor sjøtigrene, kalt ''De Svarte Sjøtigrene'', benyttet selvmordsbåter og angrepsdykkere i selvmordsoppdrag samt undervannsfarkoster for anslag mot militære fartøy selv langt ute på havet.<ref>{{Kilde www|url=http://defence.lk/new.asp?fname=20090129_05|tittel=LTTE underwater vehicles found - Mullaittivu|besøksdato=2020-11-02|forfattere=|dato=2009-02-05|verk=web.archive.org|forlag=Sri Lanka Ministry of Defence|sitat=|arkiv-dato=2009-02-05|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090205011749/http://defence.lk/new.asp?fname=20090129_05|url-status=yes}}</ref>

===Angrepsbåtene===
Etter de første angrepsbåtene var utviklet og satt i operasjon, begynte de første sjøtrefningene hvor man dro fordel av den lave båtprofilen som innbar liten silhuett mot bakgrunnen, lav synlighet på sjøen og stor fart for å kunne utbalansere marinegastene om bord på SLNs større og mer synlige patruljebåtene som generelt var bedre armert. Men hver gang en patruljebåt konfronterte en angrepsbåt, endt det ofte med at den sistnevnte tapte. Til å begynne med var angrepsbåtene sendt ut i par, men i 1996 ble båtene reorganiserte inn i tre-båt formasjoner som vil være i «V»-formasjon, for å ha en numerisk fordel mot den enslige patruljebåten. Dette gav støtet til svermtaktikken hvor man vil angripe fra forskjellige retninger med skiftende kursendring for å engasjere den enslige patruljebåten. Dermed sendt sjøtigrene alltid ut båtene når forholdet er tre mot en, når fienden oppdages og observeres før ordren var gitt.<ref>Colombage, s. 166</ref>

Sjøstridighetene under krigen først og fremst dreide seg om eskorteoppdrag, ettersom sjøtigrene må eskortere inn smuglerbåtene fra forsyningsskipene mens SLN må eskortere sine moderskipene, landingsskipene og transportfartøyer til isolerte militærbaser langs kysten som på selve Jaffna-halvøya. Sjøtigrenes aggresjon med trente og motiverte besetninger gav dem en vesentlig fordel, og med improviserte angrepsbåter ble det mulig å ha større skyts om bord i møte med patruljebåtene, blant annet 23mm maskinkanoner, mot dette hadde SLN bare 20mm skyts. Ved å bruke sivilradarutstyr var skytterne i stand til å ha effektiv avstandsmåling mot sitt mål som kan dekkes med dødelig ild uten forvarsling.<ref name=C165>Colombage, s. 165</ref> En angrepsbåt som deles inn i fire kjente klasser, vil ha en blandet armering av mitraljøser, maskingeværer, rakettkasteskyts (RPG) og maskinkanoner. De største som ''Prisanth''-klassen kan ha 37mm skyts, enkelte og dobbelte 23mm maskinkanonskyts er også sett montert forut på angrepsbåtene.

Angrepsbåtene bygges i Pudukudiirripu-junglene omlagt 30&nbsp;km fra kysten av Båtbyggergruppen som valgt å satse på to basistyper for sine båtene; «Miraj» og «Thalrage» som kan deles inn i en rekke klasser, ved å bruke mal tatt av hurtiggående båter kjøpt i Singapore og Thailand og smuglet til Sri Lanka med forsyningsskipene. Der tok man fordel av det lokale båtbyggingsmiljøet som hadde lært seg hvordan å bygge i fiberglass, som besto av innsmuglede materialer fra Thailand, og motorene var som regel kjøpt fra [[Japan]].<ref>Colombage, s. 171</ref> De fleste angrepsbåtene utstyrt med opptil fem utenbordsmotor hadde planende skrog som racerbåter,  men ''Madan''-klassen på 21 meter lengde skilt seg ut med katedralskrog og innenbordsmotorer. Funn av uferdige nyutviklede båter i 2009 tyder på eksperimentering med ulike skrogdesign.

Ettersom båtene bygges langt vekk fra kysten må disse fraktes med båttilhengere, som satt begrensninger på disses størrelse. Dette muliggjorde deployering til samtidige kysttrakter under tamiltigrenes kontroll, hvor man enten kan vente på en kommende SLN båtflotilje eller sette dem ut i vannet for et planlagt oppdrag. Til sjøs vist det seg at båtbyggerne hadde tenkt godt på designen; angrepsbåten var bygd robust for å kunne bære vekten av armeringen og ha god sjødyktighet på røft sjø, med lave overbygninger i angulære form og brenselet lå under vannlinjen i aluminiumtanker for å unngå treff. Når angrepsbåten seilt ut med kysten i bakgrunnen, var det ikke mulig for SLN marinegastene å oppdage denne tidsnok.<ref name=C165/>            
{| class="wikitable sortable" style="width:93%"
|-valign=top
!Klasse!!Lengde!!Bredde!!Fart!!Motorkraft!!Våpen!!Personell!!Noter
|-valign=top
|''Vella''||48 fot/14,6 m||18 fot/5,48 m||38 knop||5 250&nbsp;hp utenbordsmotor||1 14,5mm x 4 12,7mm||12||
|-
|''Sudai''||48 fot/14,6 m||16 fot/4,87m||40-42 knop||5 250&nbsp;hp utenbordsmotorer||1 23mm x 2 12,7mm x 2 maskingevær||12||
|-
|''Prisanth''||55 fot/16,7 m||18 fot/5,48m||35-40 knop||4 250&nbsp;hp utenbordsmotorer||1 37mm eller 1 23mm x 1 14,5mm x 4 12,7mm|| 16-17||
|-
|''Madan''||70 fot/21,3 m||18 fot/5,48m||40 knop||Innenbordsmotor, 3 propell||1 25mm x 1 14,5mm x 4 12,7mm|| 16-17||Identifiseres ved å ha katedralskrog
|}

===Selvmordsscootere og angrepsdykkere===
Sjøtigrene klarte å skaffe seg militære spesialdykkersett som gjorde det vanskelig å oppdage dykkerne under vannet. Fra 1993 var de i besittelse av dykkerteknologi som gjorde sabotasjeoppdrag og selvmordsangrep mulig. Det var kjent at de forsøkte å kjøpe små nedsenkbare båter kalt SVD (swimmer delivery vehicles), men isteden skal de ha utviklet egne semi-undervanns «menneskelig torpedoer» eller «selvmordsscootere» både for frakt av eksplosiver opptil 50&nbsp;kg og til direkte angrep.

Disse selvutviklede våpnene ble brukt ved flere anledninger i krigsårene. Ettersom en slik scooter lå delvis under vann med bare en liten tohestekrefters utenbordsmotor, var den vanskelig å få øye på selv med avansert radar. Operatøren lå beskyttet bak et pansret skjold, og når målet var innen rekkevidde - mellom 100 og 200 meter vekk - gikk operatøren til direkte angrep ved å akselerere.

===Fjernstyrte miner og andre eksplosiver===
Fra begynnelsen av 1990-årene benyttet sjøtigrene en rekke ulike eksplosiver i sine operasjoner, og tok  i bruk fjernstyrte miner, deretter improviserte miner - ofte laget med utgangspunktet i husholdningsprodukter som riskokere. Sjøtigrene benyttet frittflytende miner, men kun for å ramme spesifike mål i trange farvann, oftest i en lagune eller kanal. Vennligsinnede fartøyer ble varslet når sjøtigrene la ut slike miner.

Fra mars 1993 hadde sjøtigrene utviklet to ulike typer undervanns-IED (Improvised Explosive Device) som kunne plantes av angrepsdykkere. Den første var designet for å bli festet til ror eller propell på båter, den andre for å bli limt fast på skroget ved bruk av svart glyserolblanding. Begge typer ble aktivisert av tidsinnstilte utløsermekanismer. Sjøtigrene fikk i 2003 kjøpt 34 batteridrevne undervannsscootere, opprinnelig fra [[Danmark]]. Det er også kjent at froskemenn ble sendt på selvmordsoppdrag med eksplosiver fastspente på kroppen.

===List og bedrag i selvmordsangrep===
Sjøtigrene utviklet i løpet av 1990-årene ulike taktiske metoder i sammenstøtene med myndighetenes sjøstyrkene, SLN (Sri Lanka Navy). En viktig del av deres taktikk besto i angrep på godt bevoktede mål inne i de militære havneanleggene som i Trincomalee. Under et slikt angrep tok man seg gjerne inn ved å følge etter større fartøyer for å komme så nær målet at man kunne angripe. Aktiv kamuflasje og bruk av list for å ha størst mulig overraskelsesmoment på deres fiender i SLN som å skjule seg blant fiskebåter og andre fredelige fartøyer for deretter å komme overraskende på forbigående patruljebåter, var viktig for de svarte sjøtigrenes gjennomføringen av deres aksjoner.

Under de mange regulære sjøslagene deltok de svarte sjøtigrene ved siden av sjøtigrene som integrerte disse inn i egne sverm-taktikk sammen med de større fartøyer som Muraj-klasse angrepsfartøyer og mindre hurtiggående båter. Under sjøslaget utvekslet begge parter sterk beskytning som deretter gjorde sikteforholdene vanskelige, spesielt når det var dårlige sikte fra før. I forbindelse med sverm-taktikken med bruk av numeriske overlegne sjøstyrker ble det sendt ut selvmordsbåter som forresten var meget hurtiggående og vanskelige å oppdage på lengre avstand, når angrepsbåtene kom nær patruljefartøyene under kampene. Noen av selvmordsbåtene som hadde et noe spesielt utseende for å ikke bli oppdaget av sensorer som radar, ofte hadde påmonterte «spikerplater» for å spikre seg fast på målfartøyet, men også for å utløse sprengladningen i selvmordsbåten. Andre selvmordsbåter kunne bli kamuflert som fiskebåter eller vanlige båter. Flere intakte selvmordsbåter tatt i 2009 var lite annet enn små fiskebåter med eksplosiver om bord.<ref>Colombage, s. F-14</ref>

===Undervannsfartøyer===
Under en regjeringsoffensiv på nyåret 2009 kom regjeringssoldatene over et båtverft langt inn på landet ved Udayarkattukulam-innsjøen i Mullaittivu-distriktet, der fant soldatene en større ubåt på 10,3 meter lengde og tre andre mindre undervannsfartøyer. De fire undervannsfartøyer var fremdeles under konstruksjon, men den største var nesten ferdigbygget og lastet på en båthenger. Oppdagelsen av ubåten kom som en stor overraskelse på militærobservatørene, selv om de lenge hadde kjent til at sjøtigrene hadde ambisjoner om å skaffe seg undervannsfartøyer.

Sjøtigrene hadde med vekslende hell forsøkt å skaffe seg undervannsfarkoster helt siden 1990. Det ble flere ganger forsøkt å kjøpe mini-ubåter fra [[Nord-Korea]], Sør-Afrika og [[Ukraina]]. Allerede i juli 1990 startet sjøtigrene et hemmelig prosjekt i [[Tiruvanmiyar]], [[Tamil Nadu]] staten i [[India]]. I et lokalt båtsverft forsøkte agentene å bygge et undervannsfartøy. Men krigen som brøt ut mellom de indiske fredsbevarende styrkene og LTTE tvunget de ansvarlige for prosjektet til å flytte virksomheten til Pattipulam i [[Chennai|Madras]]. Byggingen ble dessuten sterkt forsinket av de malaysiske myndighetenes beslagleggelsen av lastefartøyet MV «Sunbird», som hadde med seg vitale komponenter for undervannsfartøyet. Politiet avslørte dette den 20. april 1992 og restene av undervannsfartøyet ble beslaglagt av den indiske marinen.

I [[Thailand]] arresterte politiet  den norske statsborgeren og tamilen Christy Reginald Lawrence utenfor [[Phuket]] den 9. april 2000.<ref>{{Kilde www|url=http://spur.asn.au/ThaiCurrentNews.htm|tittel=LTTE Tamil Tiger Terrorist Activities in Thailand|besøksdato=2020-11-02|dato=2009-02-01|verk=web.archive.org|arkiv-dato=2009-02-01|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090201071220/http://spur.asn.au/ThaiCurrentNews.htm|url-status=yes}}</ref> Hans hurtigbåt var lastet med smuglervarer, deriblant drivstoff, mat og militære artikler som GPS-utstyr, satellittelefoner, uniformer og en avansert sonar. Etter arrestasjonen tok sjøpolitiet ham med til skipsverftet Seacraft Co. Ltd på Koh Si-rae, Phuket, der de oppdaget en halvbygd miniubåt på 5,2 meters lengde. Den skulle trolig brukes til å frakte militært utstyr og annet til sjøtigrenes baser på Sri Lanka. Etter avsløringen erklærte den srilankiske ambassadør Karunatilaka Amunagama i Thailand at myndighetene hadde funnet og beslaglagt en liknende miniubåt på Jaffna-halvøya tidlig på 1990-tallet. Lawrence ble løslatt og deretter deportert til Norge i desember 2000. Han hadde transportert komponenter, blant annet fra Norge, til Phuket for bruk i byggingen av ubåten.