Redigerer
Scipio Africanus
(avsnitt)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
==Kampanjen i Nord-Afrika== ===Forberedelser på Sicilia=== Han ble valgt enstemmig til [[romersk konsul|konsul]] i [[205 f.Kr.]] og ble sendt til provinsen [[Sicilia]]. På dette tidspunktet var Hannibals bevegelser begrenset til den sørvestlige delen av Italia og krigen skulle nå forflyttes til Afrika. Scipio var fast bestemt på dette, og hans ry tiltrakk seg et antall frivillige fra hele Italia. Blant disse frivillige var de skamfulle overlevende etter fiaskoen i [[slaget ved Cannae]]. På grunn av deres offentlige skam var de ivrige etter å bevise at de var brukbare som soldater. Dette var Scipio rask med å utnytte. Scipio startet umiddelbart med å omdanne Sicilia til en treningsleir og springbrett for hans tenkte invasjon. Men han innså at det karthagenske, og særlig det overlegne numidiske, kavaleriet, ville være avgjørende mot hans hovedsakelige infanteristyrker i legionen. I tillegg var et stort antall av det romerske kavaleriet allierte, viss lojalitet han ikke helt kunne stole på, eller [[equites]] som hevet seg over vanlige fotsoldater og så ned på dem. Scipio løste dette på forskjellige måter, noen av dem var svært harde. En anekdote fortalte hvordan Scipio tvang flere hundre sicilianske adelsmenn i tjeneste for å skape en kavaleristyrke. Sicilianerne var sterkt i opposisjon til denne tjenesten for en fremmed okkupant (Sicilia hadde kun vært under romersk kontroll siden den [[første punerkrig]]) og protesterte høylytt. Scipio krevde betaling for å slippe tjeneste i form av en hest, utstyr og en erstattende rytter til den romerske hær. På denne måten skapte Scipio en trent kjerne av kavaleri for sin afrikanske kampanje. Med en trent armé presset Scipio besøkende romerske senatorer for å få tillatelse til å krysse inn i Afrika. Den konservative grenen i det romerske senatet, ledet av [[Fabius Maximus]], motsatte seg oppdraget. Fabius fryktet fremdeles Hannibals makt og så på et angrep i Afrika som farlig og bortkastet i arbeidet med å vinne krigen. Senatet likte heller ikke Scipios sans for [[hellenisme|hellenistisk]] kunst, luksus og [[filosofi]]. I tillegg spilte en republikansk frykt for mektige militærledere inn. Scipio fikk derfor kun tillatelse, men ikke støtte, til å krysse fra Sicilia til Afrika, dersom det så ut til å være i Romas interesser. Kort fortalt sendte senatet Scipio til Afrika for å bli kvitt ham i håp om at han etterpå skulle forbli politisk ubetydelig. === Afrika === Innføringen ([[205 f.Kr.|205]]) av den [[Frygia|frygiske]] tilbedelsen av [[Kybele]] og overføringen av gudebildet fra [[Pessinus]] til [[Roma]] for å velsigne ekspedisjonen kan ha hatt en innvirkning på den offentlige opinionen. En undersøkelseskommisjon ble sendt til Sicilia og fant ut at Scipio ledet en godt utstyrt flåte og armé. Etter kommisjonens anbefaling seilte han i 204 og landet nær [[Utica (Tunisia)|Utica]]. Karthago hadde i mellomtiden sikret vennskapet med den numidiske Syphax. Da Syphax nærmet seg, måtte Scipio heve beleiringen av Utica og befeste sine stillinger ved kysten mellom Utica og Karthago. Året etter ødela han to kombinerte arméer fra karthagerne og numiderne. Det gjorde han ved å nærme seg i ly og sette fyr på den karthagensk/numidiske leiren, hvor soldatene fikk panikk og flyktet bare for å bli slått ned av Scipios hær. Selv om det ikke var et slag, anslår både [[Titus Livius]] og [[Polybios]] dødstallene i dette ene angrepet til over 40 000 karthagenere og numidere i tillegg til de som ble tatt til fange. Lovprisningen og fordømmelsen for denne gjerningen er omtrent proporsjonal. Polybios sier at ''«av alle de brilliante manøvrene utført av Scipio ser dette ut til å være det beste og mest eventyrlige.»'' En av Hannibals biografer, [[Theodore Ayrault Dodge]], går så langt som å antyde at dette angrepet var utført i feighet og bruker ikke mer enn totalt en side på denne hendelsen, til tross for det faktum at det sikret beleiringen av Utica og satte Syphax effektivt ut av spill for resten av krigen. Ironien i Dodges sine anklager er at angrepet viser trekk som minner om Hannibals utgangspunkt i bakholdsangrepene sine. Scipio satte raskt ut sine to løytnanter, Laelius og Masinissa, for å forfølge Syphax. Jakten endte til slutt med at Syphax ble avsatt og sikret prins Masinissas kroning som konge av numiderne. Karthago, og særlig Hannibal selv, hadde lenge stolt på disse fantastiske rytterne som nå ville kjempe for Roma og mot Karthago. === Slaget ved Zama === Karthago var nå forlatt av sine allierte og var omringet av en erfaren og ubeseiret romersk armé som Dodge hevder var den beste som noen gang var satt ut i felten. Karthago begynte å åpne diplomatiske forbindelser for å forhandle. Det var her det utenkelige skjedde. Hannibal reiste tilbake til Karthago. Til tross for Scipios moderate krav som ble tilbudt Karthago, stoppet Karthago plutselig forhandlingene og forberedte seg igjen for krig. Det var et tydelig tegn på lederskapet til Hannibal at stemningen i Karthago plutselig forandret seg. Hæren som Hannibal kom tilbake med er gjenstand for mye debatt. Hannibals forsvarere hevder ofte at hans armé var hovedsakelig italienere fra det sørlige Italia som var blitt tvunget i tjeneste, og at mesteparten av hans erfarne elitestyrker (og helt sikkert kavaleriet) var oppbrukt. Scipios advokater har en tendens til å være mer mistenksomme og antar at antallet veteranstyrker fremdeles var betydelig. Hannibal hadde en trent styrke av soldater som hadde kjempet i Italia, i tillegg til et knusende våpen: 80 [[krigselefant]]er. Hannibal hadde en styrke på 58 000 infanterister og 6000 kavalerister. Scipio hadde 34 000 infanterister og 8700 kavalerister. De to generalene møttes på en slette mellom Karthago og Utica for alltid kjent som [[slaget ved Zama|Zama]] den [[19. oktober]] [[202 f.Kr.]] Til tross for gjensidig anerkjennelse, strandet forhandlinger på romerske anklager om «punisk skjebne», en henvisning til bruddet på protokol som endte den første punerkrigen med det karthagenske angrepet på [[Sagentum]], i tillegg til oppfattede brudd i samtidig militær etikette (Hannibals tallrike bakholdsangrep). [[Slaget ved Zama]] beskrives i detalj i egen artikkel, men det er naturlig å nevne Scipios bidrag til resultatet. Hannibal hadde satt opp sitt infanteri i tre linjer skapt for å overlappe de romerske linjene. Hans strategi var enkel: Et massivt frontalangrep støttet av krigselefantene ville skape sårbare hull i de romerske linjer, og disse ville bli angrepet fra linjer av infanteri og støttet av kavaleri. I stedet for å sette sine romerske styrker i de tradisjonelle [[manipel]]ene i et rutemønster, med hans tunge elitekavaleri i diagonaler. Dette ble gjort for å svare på lengden i de karthagenske linjene, men også for å demme opp mot elefantene. Da de karthagenske elefantene angrep, ble de møtt av godt plasserte tropper i den romerske posisjonens front, og ved hjelp av trompeter ble mange elefanter drevet i panikk i redsel og forvirring. Romerske spydkastere ble brukt med godt resultat og de skarpe spydene stresset elefantene i den grad at de angrep tilbake inn i sine egne linjer. Men det romerske infanteriet var rystet og det var på dette tidspunktet at Massinissas numidiske og Laelius sitt romerske kavaleri begynte å angripe motstandernes kavaleri på slagmarken. Dette ble gjort med stor suksess, men kanskje litt for ivrig da begge kommandantene forfulgte sine karthagenske motparter. Det etterfølgende sammenstøtet mellom infanteriene var blodig og intenst og ingen av sidene klarte å få overtaket. Slaget ble vunnet da det allierte kavaleriet samlet seg og angrep Hannibals armé i ryggen, noe som førte til det mange historikere har kalt det «romerske Cannae». På grunn av anstrengelsen som Roma og hennes allierte hadde lagt for dagen mot Karthago, forventet mange i det romerske aristokratiet, særlig Cato, at Roma skulle legge byen øde. Men Scipio dikterte ekstremt moderate krav i kontrast til det kravstore romerske senatet. Til tross for hans moderasjon mot karthagenerne, var han grusom mot de romerske og latinske desertørene. Latinerne ble halshogd og romerne [[korsfestelse|korsfestet]]. Med Scipios tillatelse ble Hannibal den politiske lederen i Karthago. Dette glemte Cato og hans familie aldri. Scipio ble ønsket velkommen tilbake til Roma med kallenavnet '''Africanus'''. Han nektet ytterligere æresbevisninger som folket ville gi ham som konsul og diktator på livstid. I 199 f.Kr. ble Scipio valgt til konsul og i noen år etterpå levde han et rolig liv og deltok ikke i politikken.
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon