Redigerer Sandro Botticelli (avsnitt)

=== Modenhet ===
Først i [[1470]] finnes et bilde av Botticelli som beviselig og uomtvistelig kan tilskrives ham. Det er maleriet «Fortezza» («Styrken») som han gjorde for [[Palazzo della Mercatanzia]] i Firenze.<ref name="Flamand151">Flamand, Elie-Charles (1969): ''Renässansens måleri I'', s. 151</ref> Det inngikk i serien om de sju dydene som kjøpmennene i Firenze hadde bestilt av brødrene Pollaiuolo for sin domstol. Uten å bryte med mot de skulpturelle skikkelsene som begge brødrene hadde malt, viste hans penselstrøk en ansats til en egen stil gjennom det drømmende uttrykket og ansiktenes følsomhet. Streben etter et følelsesmessig uttrykk er enda tydeligere i to små malerier fra samme tid, inspirert av den bibelske fortellingen i ''[[Judits bok]]'': «Oppdagelsen av Holofernes lik» og «Judit kommer tilbake til Betania».<ref name="Flamand42" />

Allerede i [[1472]] ble Botticelli betraktet som en av de fremste malere i Firenze. Det var til ham som den døende [[Filippo Lippi]] ga ansvaret for å overvåke sin sønn [[Filippino Lippi|Filippino]]s kunstneriske utvikling.<ref name="Flamand151" /> Fra og med 1473 trådte Botticelli i tjeneste for [[Medici]]familien samtid som hans modenhetsperiode begynte. Den frigjorde ham fra tidligere innflytelse. Som Filippo Lippi malte han madonnaer på ''tondo'' (sirkelrunde), men i hans utforming fikk Madonna forankring i sin smerte som sto i kontrast til Jesubarnets fred. Det kan bli sett i «Madonna og Jesubarnet med helgener» og «Tilbedelsen til de tre vise menn» for [[Santa Maria Novella]] (ca. 1475–1476, i dag ved [[Uffizi]]) hvor kunstneren avbildet seg selv helt ute til høyre i gul drakt. De tre konger og deres følge er alle fra familien Medici: den gamle [[Cosimo de Medici]]står i ferd med å kysse Jesubarnets føtter, bak ham er hans sønner [[Piero di Cosimo de' Medici|Piero]] og [[Giovanni di Cosimo de' Medici|Giovanni]], og hans sønnesønner [[Lorenzo de' Medici|Lorenzo]] og [[Giuliano de' Medici|Giuliano]], foruten et følge av venner, poeter, kunstnere og parasitter.<ref name="Flamand42" /> Scenens kvalitet ble hyllet av Vasari som en av Botticellis topper. I 1480 valgte Lorenzo de' Medici, «il Magnifico», ham til å gjøre et storslått [[allegori]]sk maleri, «Pallas temmer kentauren», som hadde til hensikt udødeliggjøre Mediciernes diplomatiske seier over [[Napoli]].

[[Fil:Botticelli 04 Louvre.jpg|thumb|«Madonna og Jesubarnet med Johannes døperen», ca. 1470–1475,  [[Louvre]]]]
I [[1481]] tilkalte pave [[Sixtus IV]] den trettisju år gamle Botticelli og andre framtredende [[Firenze|florentinske]] og [[Umbria|umbriske]] kunstnere til [[Roma]] for å gjøre freskomalerier for veggene i [[det sixtinske kapell]]. Han er da likestilt med en rekke andre kjente navn: [[Domenico Ghirlandaio]], [[Cosimo Rosselli]], og [[Pietro Perugino]]. Det [[ikonologi]]ske  program var [[pavedømmet]]s overherredømme. Botticellis bidrag var «Kristus' fristelse», «Bestrafningen av Korah», og «Moses' prøvning». Hans kunstneriske frihet ble hemmet i forsøket på forene en rekke bibelske episoder hvor kun hovedfigurene gjentas, men likevel er hans kunstneriske ånd nærværende i «de harmoniske linjene, det intense uttrykket, den sterke fantasien, og framfor alt likevekten mellom gjengivelsen av detaljer og de dype liv som fyller det hele.»<ref name="Flamand44">Flamand, Elie-Charles (1969): ''Renässansens måleri I'', s. 44</ref>

Da han reiste tilbake til Firenze i 1482 er hans anseelse blitt betydelig og han kommer i kontakt med og blir venner med en rekke kunstnere, humanister, filosofer og diktere rundt [[Lorenzo il Magnifico]]s hoff. Han ble preget av den lærde [[filolog]]en [[Marsilio Ficino]] og [[Giovanni Pico della Mirandola]] som forsøkte å forene [[Jesus Kristus]] med [[Platon]], [[nyplatonisme]]n med [[kristendom]]men.<ref name="Flamand44" /> I denne tiden og i denne fruktbare atmosfæren kan Botticellis egen personlighet få utvikle seg fritt. For Lorenzo skrev han «en kommentar til en del av [[Dante]] og illustrerte [[Den guddommelige komedie|''Inferno'']] som trykte, tilbrakte mye tid med den, og hans avholdenhet fra arbeidet førte til alvorlige forstyrrelser i hans levevis.» Såldes karakteriserte Vasari den første trykte utgaven av Dante (1481) med Botticellis dekorasjoner; skribenten kunne forstå hvordan den nye kunsten med trykking kunne oppta Botticellis tid.

Hans modenhet og kreativitet bekreftes i mesterverkene «Primavera» (eller «Våren»; ca 1482) og «[[Venus' fødsel]]» (ca 1485) som begge ble sett av Vasari i palasset ved Castello til Lorenzo il Magnificos fetter, [[Lorenzo di Pierfrancesco de' Medici]].<ref>Smith, Webster (Mars 1975): [http://www.jstor.org/discover/10.2307/3049335?sid=21105389704841&uid=70&uid=2129&uid=3738744&uid=4&uid=2 «On the Original Location of the Primavera»] i: ''The Art Bulletin'', Vol. 57, No. 1, s. 31-40. Det har vært fram til moderne tid vært antatt at begge malerier var malt særskilt for de' Medicis villa i Castello, men nyere forskning antyder at «Primavera» ble malt for de' Medicis hus i byen og «Venus' fødsel» ble bestilt av noen andre for et annet sted. Uansett, ved 1499 var de begge stilt ut ved Castello.</ref>

I disse to verkene, begge synes påvirket av [[middelalderen]]s [[Gotisk kunst|gotiske]] [[Realisme (kunst)|realisme]], men dempet av Botticellis studier av antikkens kunst. Ettersom emnet ikke et kristent andaktsbilde står Botticelli fram som en [[Hedendom|hedensk]] [[Mystikk|mystiker]]: I [[Nymfe (mytologi)|nymfen]] Primavera som «gåtefullt går fram midt i en ballett, som danses av mytologiske skikkelser,» og har klang av flere av diktene til Lorenzo il Magnifico og særlig de til [[Angelo Poliziano]].<ref name="Flamand44" /> Selv om begge verkene kan bli tolket og forstått, er de enkelte figurenes mangetydighet forblitt fascinerende i deres tvetydighet. Deres komplekse meningsinnhold fortsetter å interessere forskningen som hovedsakelig fokuserer på samtidens [[poesi]] og [[filosofi]]. Verkene illustrerer ikke særskilte tekster, men støtter seg heller på flere tekster for deres viktighet og tyngde. Om deres skjønnhet, karakterisert av Vasari som eksemplifisering av «ynde» og av [[John Ruskin]] for å eie en lineær rytme, og de har Botticellis særskilte bevegelige stil preget av myke konturer og pastellfarger.<ref>Lightbown, R. W. (1978): ''Sandro Botticelli: Life and work''. University of California Press. ISBN 05-20033-72-8, s. 25. Sitat: «During the colouring Botticelli strengthened many of the contours by means of a pointed instrument, probably to give them the bold clarity so characteristic of his linear style.»</ref>

Primavera og Venus' fødsel er begge framstillinger av humanistiske idealbilder. Den førkristne myten som ble gjenopplivet og tolket av Botticelli som et forsøk på å forsone sanselighet og uskyld ved hjelp av [[estetikk]]en, og således representerte den søkende individualisten som søkte uttrykk for egen personlighet.<ref name="Russoli">Russoli, Franco (1962): ''Renessansen'', overs. Pål Hougen, Oslo: Gyldendal, s. 22</ref>

[[Fil:Botticelli-primavera.jpg|800px|center|thumb|«Primavera» eller «Våren» (ca. 1482), ikonisk framstilling den vårlige fornyelse den florentinske renessanse, framstilt for sommerpalasset til Pierfrancesco de' Medici hvor det fulgte Botticellis lignende maleri, ''Venus' fødsel''. Fra venstre mot høyre: [[Merkur (gud)|Merkur]], [[Khariter|de tre gratier]], [[Venus (gudinne)|Venus]], Kloris, og vindguden [[Anemoi|Zefyros]].]]

{{Sitat|Med forfinet kultur og utsøkt smak for de veke og dekadente perioder i klassisk kunst gir han [Botticelli] myter og fabler form, og dette var litteratur som var kjær for Poliziano og Lorenzo selv; og han fremstiller til like de moralske skrupler, tvilen på kunnskapen, skyldfølelsen og frykten for fortapelse. I hans kunst er livets gleder blandet med frykt, på samme måte som hans idealistiske skjønnhet går hånd i hånd med en tendens til dramatisk virkelighet.| Franco Russoli, ''Renessansen'', 1962 <ref name="Russoli" />}}

[[Fil:Sandro Botticelli - La nascita di Venere - Google Art Project - edited.jpg|800px|center|thumb|«Venus' fødsel», 1486. I dag ved [[Uffizi]], Firenze.]]

Bildene var framstilt for å feire en profan begivenhet, Lorenzo di Pierfrancesco de' Medicis bryllup. Bildene gikk siden i glemselen og ble først gjenfunnet på 1800-tallet under et lag med [[kalk]]. De ble da fraktet til [[Paris]] og plassert i [[Louvre]]. Dramatiske omstendigheter og personlig krise gjorde at de kom til å bli Botticellis siste 'hedenske' verker.<ref name="Flamand45">Flamand, Elie-Charles (1969): ''Renässansens måleri I'', s. 45</ref>