Redigerer Samisk historie i jernalderen (avsnitt)

== Samisk etnisitet i jernalderen ==
Siden [[bronsealderen]] hadde samene, eller rettere sagt forfedrene deres, spesialisert seg på fangst av blant annet rein, men også sannsynligvis sjødyr ved norskekysten i nordlige [[Fennoskandia]]. Jakt og fangst i fjellområdene ga godt næringsbidrag med rikelig tilgang på reinsdyr, fisk og fugl.{{sfn|Zachrisson|1997|p=27–33}} Allerede i bronsealderen hadde nordlige fangsfolk opprettet kontakt med kulturer i Russland, sannsynligvis på grunn av vareutveksling av pelsverk fra vest og metall fra øst.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=189–192}}

Når det gjelder samisk etnisk identitet i jernalderen, viser det arkeologiske materialet store forskjeller, så det er lite som tyder på en sterk felles identitet over store områder. Språkforskerne har gitt sine bidrag til denne diskusjonen om samisk identitet så tidlig. De regner med at det felles opphavsspråket til samisk og østersjøfinsk ble splittet opp i språkformer som senere ble til samisk og forskjellige andre språk i områdene ved Østersjøen. Prosessen skal ha skjedd fra år 1500 til 1000 før Kristi fødsel. Usikkerhetene er store, men dette urspråket kan ha blitt brukt i store deler av det nordre Fennoskandia, også i kystområdene som senere ble befolket av mennesker med germansk identitet. En språklig og kulturell prosess med differensiering skjer i tusenåret før Kristi fødsel, der tre hovedgrupper trer frem: I Sør-Finland oppstår anene til de senere finnene, som ble mer og mer orientert mot jordbruk. Den andre gruppen var anene til samene i det indre og nordlige av Fennoskandia, som holdt fast på jakt og fangst. Så har en gruppen som tok til seg det germanske og som holdt til langs kysten helt opp til Nord-Norge og Norrland. I århundrene etter Kristi fødsel ble den samiske identiteten konsolidert ved samhandling med de andre to gruppene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=131–141}}

Fra 500-tallet kjenner en til at europeiske historieskrivere og geografer snakker om ''skriδfinner'', og sikter til samene som dyktige jegere og skiløpere. Navnet tyder på at en vil skille samene fra andre, noe som kan bety at det allerede i eldre jernalder var et etablert skille mellom folkene. En ser på dette århundret som et ''[[terminus post quem]]'' for når prosessen ble sluttført og allment kjent.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=131–141}}

Funn av boplasser og spor etter jakt og fangst på kysten, inne i fjordene, i innlandet og på fjellet, i tillegg til offerplasser og urgraver (samiske gravplasser i [[Ur (geologi)|steinur]]) tyder på at samene tok i bruk mange næringsveier (nisjer) og oppholdt seg i mange landskapstyper. Dette tyder igjen på at samer og norrøne folk mange steder levde nokså nært hverandre, men først mot slutten av jernalderen, altså i vikingtiden, blir kontakten mer hyppig. Fra store deler av jernalderen er det få spor etter samisk egenart i arkeologiske funn, noe som tyder på at de ikke føler behov for å markere sin kulturelle egenart. Det er nemlig når etnisk forskjellige grupper lever nært hverandre at behovet for å markere egenart oppstår.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=189–192}} Derimot kommer de samiske kulturuttrykkene sterkere frem, både i mengde og nye former, i det arkeologiske materialet fra vikingtiden av.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=192–194}}