Redigerer Samenes forhistorie (avsnitt)

== Oppfatninger om dannelsen av samene som etnisk gruppe ==
Opp gjennom tidene har en hatt to hovedsyn på opphavet til samene; enten som relativt sene immigranter til Skandinavia eller at de tvert om er [[Urfolk|urinnvånere]] med svært lange historiske røtter på [[Nordkalotten]], i [[Norden]] eller endog med utbredelse i store deler av [[Nord-Europa]].{{sfn|Ojala|2009|p=115–116}} I tidligere historisk forskning ble mennesker, [[Rasebiologi|rase]] og [[Etnisitet|etnisk]] tilknytning oppfattet som mer eller mindre sammenfallende begreper. De fysiske forskjellen mellom mennesker, som kropps- og kranieform var ansett som viktige for å kartlegge folkegruppers forskjeller og deres opphav. Fra midten av 1900-tallet gikk en mer og mer bort fra oppfatningen om slike sammenhenger i kulturforskningen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=42–51}}

For samene har handel vært en viktig del av deres levebrød, helt siden forhistorisk tid da jakt var basisen for deres eksistens. En mener at jakt har vært en viktig faktor for dannelse av den samiske identiteten. Det er forskere som mener at den samiske identiteten som ble dannet i den nordlige delen av [[Fennoskandia]] oppstod som et resultat av samvirke mellom jegerfolk og bofaste [[Landbruk|bondesamfunn]]. Et omfattende distribusjonssystem oppstod mellom jegere i nord, handelsfolk og produsenter i øst og sør. Jakten som samene drev, var en spesialisering som i neste omgang gjorde samene avhengig av handel.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

=== De fire fasene for forståelsen av samisk forhistorie ===
Den svenske [[Arkeolog|arkeologen]] [[Inger Zachrisson]] (1936–) har delt [[idéhistorie]]n om samenes [[Forhistorisk tid|forhistorie]] inn i fire faser. I perioden 1820–1860 mente lærde, som den svenske arkeologen Sven Nilsson (1787–1883), at samene var en nordisk urbefolkning. Disse skulle ha levd over hele Skandinavia. Mens perioden 1860–1900 var kjennetegnet av oppfatningen om de «to [[Steinalderen|steinalderkulturen]]», en i nord og en annen i sør. Mer radikale overtoner tok plass i den tredje perioden fra 1900 til 1970, der den svenske arkeologen Oscar Montelius (1843–1921) anså samene som en egen rase. En annen svensk arkeolog, Gustaf Hallström (1880–1962), var overbevist om at steinalderkulturen i Nord-Sverige var av skandinavisk opphav, mens samene hadde migrert inn i regionen mye senere. Den fjerde perioden etter 1970 utviklet seg i Norge og var inspirert av [[sosialantropologi]]. Sosialantropologen og arkeologen [[Knut Odner]] (1924–2008) og arkeologen [[Bjørnar Olsen]] (1958–) var inspirert av teoriene til sosialantropologen [[Fredrik Barth]] (1928–2016), som dannet en teori om at samisk etnisitet hadde oppstått under kulturelle interaksjoner. Disse interaksjonene hadde innbefattet både samarbeid og konflikt. Samhandlingene oppstod mer spesifikt mellom jegergrupper i Nord-Norge og Finland og jordbrukere som produserte [[metall]] i det sentrale og østlige Russland. Dette skulle ha skjedd i [[bronsealderen]].{{sfn|Broadbent|2010|p=4–7}} Zachrisson inndeling av periodene er fulgt i den følgende fremstillingen.

==== 1820–1860: samene var en nordisk urbefolkning ====
[[Fil:Biard Louis Philippe chez les Lapons 1840.jpg|mini|[[Ludvig Filip av Frankrike|Hertugen av Orléans]] i et sametelt i august 1795, olje på lerret av [[François-Auguste Biard]], 1840]]

På 1700- og begynnelsen av 1800-tallet var det en utbredt oppfatningen innenfor vitenskapen at samene var opprinnelige innbyggere i Fennoskandia. Den svenske naturhistorikeren [[Sven Nilsson]] (1787–1883) mente endog at samene fra svært langt tilbake i tiden hadde holdt til i store deler av Nord-Europa (Danmark, Nord-Tyskland, Storbritannia og muligens deler av Frankrike), kjent som ''storutbredningsteorin''.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}} Argumentasjonen bygget han på at funn av samiske [[Skalle|kranier]] i [[Varanger]] var like dem som var funnet på gravplasser i Sør-Sverige,{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}} videre at funn av verktøy og gravkamre på kontinentet lignet dem som samene skulle ha hatt i Sverige. Nilsson mente at de så hadde blitt fortrengt lenger og lenger mot nord av [[Germanere|germanske grupper]].{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}} Den svenske [[Anatomi|anatomen]] og [[Antropologi|antropologen]] [[Anders Retzius]] (1796–1860) hadde omtrent samme oppfatning og mente at de mye mer kulturelt avanserte nordiske folkeslag hadde fortrengt samene nordover.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}} Lignende oppfatninger ble fremført i 1820- og 1830-årene av den danske språkforskeren [[Rasmus Rask]] (1787–1832) og den svenske historikeren Erik Gustaf Geijer (1783–1847).{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}

De norske historikerne [[Peter Andreas Munch]] (1810–1863) og [[Rudolf Keyser]] (1803–1864) hadde samme oppfatninger. Keyser begrunnet dette med at de forhistoriske periodene stein-, bronse- og jernalder, representerte mennesker på ulike «Trin af Dannelse». Den samiske folkekarakter og utviklingsgraden tydet på at de stod nært den opprinnelige og mest primitive tilstanden. Således tilhørte bronsealderen [[kelterne]] og jernalderen germanske folk. Munch mente at de redskaper fra steinalderen som en hadde funnet i  Norge, hadde tilhørt et «vidt omvankende Jæger- og Nomade-Folk» som samene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=20–25}}{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}} Vesentlig i denne oppfatningen var at samene hadde blitt fortrengt av innvandrende fra nord, senest av nordiske stammer, som hadde fortrengt dem vekk fra store deler av Den skandinaviske halvøy. Teoriene til Munch og Keyser fra 1830- og 1840-årene er av senere historikere hevdet å ha vært påvirket av [[Nasjonalisme|nasjonalistiske strømninger]]. Oppfatningene ble stort sett akseptert av samtidige vitenskapsfolk i Danmark og Sverige. En som opponerte mot Munch og Keyser var imidlertid den norske historikeren [[Ludvig Kristensen Daa]] (1809–1877). Han mente at den historiske utviklingen i hovedsak skjer som små forandringer over lang tid, ikke som «katastrofer» og «revolusjoner» som oppfatningen til Munch og Keyser var.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}

Keysers og Munchs oppfatninger fikk stor betydning for den norske nasjonsbyggingen. Keyser hadde utviklet «innvandringsteorien» som gikk ut på at germanske stammer hadde innvandret over Skandinavia fra øst og nord, fra år 100 til 300 etter Kristus. Munch var også tilhenger av teorien. Historikeren [[Knut Kjeldstadli]] (1948–) mener at det var viktig for  Keyser og Munch, at de første nordmenn innvandret fra nord og øst og ikke fra sør. At de kom fra sør, ville være det samme som at de nedstammet fra dansker og svensker. Istedenfor var de et eget folk og en egen organisatorisk enhet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=131–134}} Keyser og Munch hadde ikke noen referanser til andre teorier, når de påstod at samene hverken hadde noen rett til land eller ressurser i området de var i. De kan ha vært påvirket av andre europeiske ideer angående nomadismebegrepet og hvordan eiendomsrett til jord oppstår: En jordbruker dyrker jorden og legger ned arbeid i den, noe som i seg selv gir eiendomsrett og dermed av seg selv driver vekk nomaden.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=134–135}}

«Innvandringsteorien» til Keyser og Munch ble også formidlet i lærebøker brukt i skolen. Allmennheten ble dermed også kjent med teorien, og styringseliten, embetsfolkene og stortingspolitikerne fikk dermed en oppfatning om samene som et folkeslag som fra naturens side var underlegne. Historikeren [[Ottar Dahl]] (1924–2011) har skrevet: «[Innvandringsteorien] med dens sterke appell til nordmennenes nasjonalfølelse og med støtte i Keyser og Munch autoritet ble snart fastslått som en urokkelig sannhet i Norge.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=136–137}}

==== 1860–1900: de to steinalderkulturene ====
Et skifte i synet på samenes kultur kom i løpet av 1860-årene. Tidligere historikere hadde ofte gitt positive karakteristikker av samene, men i denne tiden ble omtalen mer nedsettende. Denne trenden kan sees i hele den vestlige verden på midten av 1800-tallet i synet på «de andre». De folkeslag som tidligere ble idealisert som «edle ville», ble heretter beskrevet som late og umoralske. Den nye oppfatningen hadde sammenheng med gjennombruddet for [[Evolusjonsteori|evolusjonisme]] og raseteorier, der [[sosialdarwinisme]]n vant frem som en rådende politisk retning.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=20–25}} Ledende arkeologer i Norden så på den nordskandinaviske kulturen som mer primitiv enn den i sør, og at den nordlige kulturen hadde mindre mulighet til å utvikle seg.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}

Etterhvert som en gjorde flere og flere arkeologiske funn, ble det klart at steinalderen i Nord-Skandinavia skilte seg fra den i Sør-Skandinavia. I sør ble det benyttet redskaper av [[flint]], mens det i nord ble benyttet [[skifer]]. Den svenske arkeologene [[Hans Hildebrand]] (1842–1913) og hans norske kollega [[Oluf Rygh]] (1833–1899) mente at siden funn av redskaper av skifer var mest vanlig i Troms og Finnmark, måtte dette være samenes bruksredskaper.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=20–25}} Slike gjenstander hadde også blitt funnet i Finland og Russland, og en mente derfor at disse hadde østlig opphav.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}} Senere utviklet oppfatningen seg til at bruken av det ene eller det andre materialet kunne forklare kulturelle forskjeller. Flint var hardt og varig, det krevde dyktighet og planlegging å omskape det til redskaper, mens skifer var bløtt og forgjengelig. En mente derfor at skiferen representerte samenes mentalitet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=20–25}}

I 1870-årene introduserte den danske arkeologen [[Jens Jacob Worsaae]] (1821–1885) og den svenske [[Etnografi|etnografen]] [[Gustaf von Düben]] (1822–1892) en teori om at samene var sene innvandrere fra øst.{{sfn| Hansen og Olsen|2004|p=25–27}} Dübens bok ''Om Lappland och lapparne, företrädesvis de svenske. Ethnografiska studier'' fikk stor innflytelse, blant annet ble teorien om svært stor utbredelse av samer i store deler av Nord-Europa tilbakevist.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}} Senere, på begynnelsen av 1900-tallet, var det en rådende oppfatning at samene hadde migrert fra Russland eller Sibir. På denne tiden ble imidlertid forbindelsen mellom samene og «skiferkulturen» i større grad avvist (kjent som «lappehypotesen» blant de få som enda holdt fast på dette synet.) Årsaken var at redskaper av skifer hadde blitt avdekket på Øst- og Vestlandet, samt i Midt-Norge. Historikeren [[Yngvar Nielsen]] (1843–1916) mente at han i 1891 kunne bevise at samene til da bare hadde holdt til i [[Trøndelag]] og [[Hedmark]] de siste 200 år. Dermed mente han at de ikke kunne sies å være noen urbefolkning i sentrale deler av Norge.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=25–27}}

[[Fil:Karl Bernhard Wiklund.JPG|mini|[[K.B. Wiklund|Karl Bernhard Wiklund]] (1868–1934) utviklet flere teorier om samenes opphav og mente også at et språkskifte skulle ha funnet sted 1000–500 år før Kristi fødsel.]]

=====Karl Bernhard Wiklund=====
[[K.B. Wiklund|Karl Bernhard Wiklund]] (1868–1934), en svensk [[Finsk-ugriske språk|finsk-ugrisk]] språkforsker, var en av de mest innflytelserike forskerne rundt samiske spørsmål på begynnelsen av 1900-tallet. Han utga en omfattende mengde publikasjoner angående samisk opphav. I tillegg var han ekspert for en rekke statlige undersøkelser og komiteer angående samiske spørsmål. Blant annet ble han kjent for ''lapp skall vara lapp''-ideologien. En av hans tidlige teorier var at svensker ikke var de første innbyggerne i Nord-Sverige, men at samiske veidefolk hadde drevet sine aktiviteter langt tilbake i tiden. I 1925 skrev han at arkeologer og historikere kunne bidra lite når det gjaldt samenes opphav og inntreden i nordområdene. Istedenfor måtte en analysere språket deres, nærmere bestemt lånord fra skandinavisk. Han var på denne tiden klar på at samene hadde immigrert inn på Den skandinaviske halvøy etter at germanske stammer hadde inntatt området. Samene hadde sitt opprinnelige ''stamland'' i nordlige deler av Finland og Russland.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}}  

I boken ''The race biology of the Swedish Lapps'' fra 1932 argumenterer Wiklund for at samene hadde foretatt et språkskifte fra sitt opprinnelige ukjente språk, til deres nåværende finsk-ugriske språk.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}} Språkbyttet skulle etter denne teorien sannsynligvis ha skjedd 1000–500 år før Kristi fødsel.{{sfn|Fjellström|1985|p=95–101}} Han mente at samene hadde utvandret fra Finland og hadde ankommet Den skandinaviske halvøy rundt 100 år før Kristus. Dette var selve ''proto-lappene'' mente han da. På slutten av sitt liv, i 1930-årene, kom han opp med enda en ny teori, der han argumenterte for at samenes forfedre hadde levd i Skandinavia siden den [[Weichsel (glasial)|siste istiden]]. Under den siste istiden hadde de så «overvintret» på isfrie kystområder av [[Nord-Atlanteren]] og ut mot [[Nordishavet]]. Restene av deres bosteder fra istiden var [[komsakulturen]], og at de hadde levd isolert under hele den siste istiden var forklaringen på deres unike antropologiske opphav.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}}

Wiklunds såkalte [[Overvintringsteorien|overvintringsteori]] bygget på den norske botanikeren [[Rolf Nordhagen (botaniker)|Rolf Nordhagens]] (1894–1979) forskningsresultater om planter, publisert som ''De senkvartære klimavekslinger i Nordeuropa og deres betydning for kulturforskningen'' (1933). I tillegg koblet han sammen teorien rundt komsafunnene og så en mulighet for å forklare samenes antropologiske og arvemessige særstilling.{{sfn|Fjellström|1985|p=95–101}} Etter hans død ble Wiklunds teori om samenes overvintring under siste istid sterkt kritisert. Den svenske etnografen [[Ernst Manker]] (1893–1972) uttalte: «[..] så skjedde det at Wiklund, som i løpet av sin levetid hadde vært en av de skarpeste og mest fryktede kritiker, etter sin død selv ble offer for den hardeste kritikk, det som manifesterer seg i en så latterlig teori at en nå må synes synd på ham.»{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}}

==== 1900–1970: samene som en egen rase ====
[[Fil:Antropologen Gustaf Retzius i färd med att mäta härjedalssamen Fjellstedts huvud - Nordiska Museet - NMA.0052720.jpg|mini|Måling av ulike kroppsdeler, spesielt dimensjonene til hodeskallen, var grunnlaget fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallets fysiske antropologi. Her er anatom og antropolog [[Gustaf Retzius]] (1842–1919) i ferd med å måle samen Fjellstedt fra [[Härjedalen]].]]

Arkeologen [[Anton Wilhelm Brøgger]] (1884–1951) utga i 1909 boken ''Den arktiske stenalder i Norge'' hvor han argumenterer mot at samene skulle ha noe med skiferkulturen og den arktiske steinalderen å gjøre. Brøgger talte for at steinalderen i Nord-Skandinavia var kjennetegnet med skiferkultur, [[helleristning]]er og en spesiell type [[keramikk]]. Han skrev «[…] at anta at lapperne, hvis kultur er bundet til den halvtæmmede ren, har havt tid og anledning til at utvikle en sådan keramikk og stenindustri [er urimelig]». I samtiden så en på samene som statiske, uten evne til kulturelle og teknologiske endringer.{{sfn| Hansen og Olsen|2004|p=25–27}} Gjenstandene av skifer tydet isteden på en eller annen østlig innflytelse. Med disse uttalelsene ble samisk historie ytterligere marginalisert.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}

Den norske anatomen [[Kristian Emil Schreiner]] (1874–1957) utga i 1935 verket ''Zur Osteologie der Lappen'', der samenes  opphav og rasetilhørighet ble behandlet. Hans teori går ut på at det opprinnelig var en urrase i Nord-Europa, som senere utviklet seg til protolapper, protoalpiner og protomongoler. Protoalpinerne dro mot vest og protomongolene mot øst hvor de spesialiserte seg. Protolappene, derimot dro mot Ural hvor de dannet et «urhjem» og «lukket seg» mot videre spesialisering. Senere hadde så disse protolappene vandret mot vest og innvandret i Finland og Den skandinaviske halvøy. Schreiner hevdet senere at et urnordisk folkeslag var den opprinnelige befolkning i Finnmark og ikke samene. Påstanden baserte han på funn av en hodeskalle funnet i en grav fra yngre steinalder i [[Nyelv]] i Varanger. Disse  urnordisk folkene hadde blitt isolert fra andre folk, men senere blitt blandet med samene (protolappene) da de innvandret.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=27–30}}

Den svenske arkeologen [[Gustaf Hallström]] (1880–1962) publiserte i 1929 en hypotese om hvordan den samiske [[migrasjon|innvandringen]] til Skandinavia skjedde. Han støttet Brøggers oppfatning om at det ikke var noen sammenheng mellom skiferkulturen og samene, tross alt var det mangel på flint som gjorde at skifer ble tatt i bruk i nord. Noen etnisk sammenheng var det derfor ikke. Hallström mente at samene hadde innvandret i [[Førromersk jernalder|før-romersk]] og [[romersk jernalder]]. På grunn av en klimatisk forverring var Nord-Skandinavia på denne tiden avfolket. Dermed lå områdene åpne for innvandring av et fremmed, østlig innlandsfolk, altså urlappene. Denne teorien fikk stor innflydelse, og har vært populær langt opp mot slutten av 1900-tallet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=27–30}} Senest i 1970-årene ble det ut fra gjennomgang av arkeologisk materiale i Sverige, diskutert tidspunkt for samisk innvandring.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}

Etnografen [[Gutorm Gjessing]] (1906–1979) utga i 1935 verket ''Fra steinalder til jernalder i Finnmark'', der han ikke støtter Hallströms hypotese. Gjessing påpeker at allerede 1000 før Kristi hadde samene en fullt utviklet kystkultur i Finnmark. Da var det mer sannsynlig at samene hadde vært der lenge enn at de var et sent innvandret innlandsfolk. Han antyder en sammenheng mellom den samiske «urrasen» og [[komsakulturen]] i eldre steinalder. Imidlertid er konklusjonene hans vage og selvmotsigende. På denne tiden var det ofte slik, at om arkeologiske funn manglet eller ikke ga klare nok svar, så ble troen på etnisitet i form av biologiske og rasemessigere karakteristika avgjørende. Den fysiske antropologien var dominerende for å forklare samenes opprinnelse langt opp i etterkrigstiden.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=27–30}}

I 1956 fremla den finske arkeologen [[Ville Luho]] (1911–1982) sine resultater om den såkalte askolakulturen fra [[Askola]] i Finland.{{sfn|Fjellström|1985|p=95–101}} Funnene er fra eldre steinalder (mesolittisk), rundt 7500 år før Kristi.<ref>Solberg, Bergljot: {{snl|Askola-kultur|Askola-kultur}} (2020)</ref> Ut fra formen til redskapene som er funnet, anses dette å kunne være komsakulturens opphav.{{sfn|Fjellström|1985|p=95–101}}

==== Etter 1970: Sosialantropologiske og sosiologiske perspektiver ====
Den danske arkeologen [[Povl Simonsen]] (1922–2003) tok til orde for å se på samisk etnisitet som noe som har oppstått på grunn av sosiale og kulturelle prosesser i nordre Fennoskandia. Han uttalte i 1959: «'Hvornår invandrede samene?' muligens er [dette et] helt forkert stillet [spørsmål?]» Istedenfor må en spørre «på hvilket tidspunkt opstod der et begrep, som vi har lov at kalde samisk?» Selv om mange arkeologer og historikere på den tiden innså at rase, kultur og etnisitet ikke er det samme, så manglet teoriene og metodene for å behandle slike temaer.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=27–30}} Simonsen mente at samene ikke emigrerte til Skandinavia, men via en prosess som tok over 4000 år oppstod en befolkning i sentrale deler av Nordkalotten som for 2000 år siden ble de første samer.{{sfn|Ojala|2009|p=129–134}}

[[Fil:Fredrik Barth.jpg|mini|Sosialantropologen [[Fredrik Barth]] (1928–2016) fikk stor betydning for historikere og arkeologer, så også for forskere innen samenes historie, spesielt med boken ''Ethnic Groups and Boundaries'' fra 1969.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=31–36}} ]]

I 1960- og 1970-årene ble fagene sosialantropologi og [[sosiologi]] tatt i bruk for å forstå etniske og kulturelle forskjeller. Arbeidet til den norske sosialantropologen [[Fredrik Barth]] (1928–2016) utfordret oppfatningen om at kulturelle variasjonen er diskontinuerlig. Altså at hver folkegruppe hadde egen kultur, at det var klare forskjeller som skilte kulturene, samt at geografisk og sosial isolasjon var det som skapte kulturelle forskjeller. Så langt hadde antropologer og kulturhistorikere studert prosesser innad i en gruppe, men vært lite opptatt av prosessene mellom gruppene. Barth mente tvert om at etnisitet først og fremst handler om kontakt mellom folk, og hvordan denne kontakten er organisert. En annen egenskap med etnisitet og identitet er at den endres over tid.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=31–36}} Videre mente Barth at etnisk identitet er en form for sosial organisering, snarere enn et aspekt med kultur.{{sfn|Zachrisson|1997|p=11–15}}

I begynnelsen av 1980-årene skjedde det et markert tradisjonsskifte i studier av den samiske fortiden. På denne tiden skjedde det en stor oppvåkning innenfor samisk etnisk og kulturell forståelse, mye på grunn av [[Alta-konflikten]] som oppstod på grunn av vassdragsregulering av [[Altaelva]]. Spørsmålet om hvor samene kom fra, ble endret til et spørsmål om når og hvor samisk etnisitet ble dannet.{{sfn|Ojala|2009|p=129–134}}

Den norske arkeologen [[Bjørnar Olsen]] (1958–) anser at den samiske etnisiteten har utviklet seg i en prosess hvor den først ble synlig i løpet av det siste årtusen før Kristi fødsel. Utviklingen har kommet som en samvirkning med samfunnet utenfor. Imidlertid kan en befolknings kultur eller bosetningshistorie gå lenger tilbake i tid og være mer stabil enn oppfatningen om etnisk tilhørighet. Den danske sosialantropologen [[Kirsten Hastrup]] (1948–) sier at det universelle med etnisitet er ideen om egen historie. Forskere har hatt forskjellige andre oppfatninger om hva som er vesentlig for definisjon av etnisitet.{{sfn|Zachrisson|1997|p=11–15}}

Sosialantropologen og arkeologen [[Knut Odner]] (1924–2008) ga i 1983 ut en bok der Barths modell på etnisitet ble trukket inn. Odner mente at det var feil å spørre «når innvandret samene?» eller «hvor kom samene fra?», isteden måtte en spørre «hvorfor» har samisk identitet oppstått og «hvordan» er den vedlikeholdt. Han hevdet at samisk etnisitet har oppstått på grunnlag av kontakt mellom fangstfolk på den nordlige Fennoskandia og jordbrukssamfunn rundt om. I steinalderen hadde jeger- og samlerkulturene liten kontakt med utenomverdenen, men i tiden rundt Kristi fødsel oppstod det sterkere forbindelser. Kontakten med omverden førte til styrket fellesskap blant jegere- og samlere, og bevisstheten om forskjellen mellom dem og jordbrukere ga følelsen av «oss» (jegere) og «dem» (bønder). Dette mener Odner skjedde først i Sør-Finland i eldre romertid (Kristi fødsel fram til år 200). Da ekspanderte [[Romerriket]] ved at dets grenser ble flyttet fra Sør- til Mellom-Europa, og i den forbindelse ble det [[Baltikum|baltiske området]] og [[Finskebukta]] viktige handelsområder, spesielt for handel med pelsverk. Finsktalende bønder fra Estland slo seg da ned i Sør-Finland hvor de drev som bønder og mellommenn i handelen. Begynnelsen til den samiske etnisiteten, sier Odner, er kontakten mellom fangstfolkene og disse bøndene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=31–36}}

I den første fasen av denne kontakten sier Odner at fangstfolkene tok til seg finnenes språk. Dette forklarer likheten mellom finsk og samisk. Et annet forhold er at fangstmennene ville etterligne bøndenes språk og kulturelle uttrykk for å signalisere tilknytning og vennskap, dette for i neste omgang å få tilgang til bøndenes produkter. I neste omgang ble forholdet mellom bønder og fangstfolk mer betydelig, dermed kom behovet for et mer omfattende [[symbol|symbolapparat]] for å gjøre forskjell på gruppene. Fangstfolkene hadde da gjort seg avhengig av produkter utenfra, dermed måtte de utvikle produksjonen mot de varene som ble etterspurt. Som et ledd i å utvikle egenart ble samisk språk dannet. Odner mente at samisk etnisitet ble utviklet i årene 200 til 300 etter Kristus. I den tredje fasen skjedde spredning av den samiske identiteten til andre grupper av fangstfolk nordover i Fennoskadia. Samisk identitet ble tilknyttet det å være jeger- og fangstmann, og pelshandel ble driveren for dette levesettet. Det ga store økonomiske fordeler med salg av pels og samisk etnisitet sprer seg derfor raskt. Andre grupper så fordelene med å etterligne samenes levesett, de tok til seg denne etnisiteten og fikk dermed adgang til å delta i deres transaksjoner og få tilsvarende produkter.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=31–36}} 

Odner begrunner med dette at samisk etnisitet ikke har noe med innvandring å gjøre, men at fangstfolk tar til seg samisk identitet i møte med bønder de driver handel med. Forøvrig mente han at opprinnelsen til en germansk etnisitet i Nord-Norge og Norrland heller ikke skyldes innvandring fra sør. Odner mente at nordre Fennoskandia hadde mange ulike grupper av fangstfolk uten noen etnisk organisering. I eldre jernalder kommer en etnisk organisering der to hovedgrupper dannes. En østlig og nordøstlig gruppe blir samiske, mens de øvrige adopterer en germansk etnisitet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=31–36}}

Langs kysten av Vest-Norge og helt opp mot dagens Tromsø skjer omfattende prosesser av sosial lagdeling i eldre jernalder. De nokså egalitære fangstsamfunnene blir organisert på en hierarkisk  måte (inndeling i rangorden). I denne prosessen oppstår jordbruk og høvdingedømmene etableres, som historikerne mener er en «utpreget aggressiv samfunnsorganisasjon». Samfunnet karakteriseres etter dette av stridigheter og krigerkultur. For å unngå sammenbrudd må konflikter unngås ved hjelp av gaveutvekslinger, fester og giftemål. Samtidig ønsker en å opprettholde forbindelser mot germanske samfunn i sør, dermed tar folk langs Norskekysten opp i seg skikkene fra lenger sør i Europa.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=31–36}}