Redigerer Sachsen (avsnitt)

=== Grunnleggelsen av den første saksiske staten ===
{{utdypende|sakserne|gamle Sachsen|stamhertugdømmet Sachsen}}
Sachsen er oppkalt etter [[Saksere|sakserne]]. Sakserne var et germansk folkeslag og ga opphav til en rekke statsdannelser og geopolitiske territorier. De kan ha vært identiske med folket ''[[Aviones]]'' som ble omtalt av [[Tacitus]] i året 98. ''Aviones'' var dyrkere av gudinnen [[Nerthus]], og deres navn kan indikere at de bebodde den jyske halvøy, og muligens [[de nordfrisiske øyene]], i nærheten av [[anglere|anglerne]].

I det andre århundre omtalte deretter historikeren [[Klaudios Ptolemaios]] de såkalte ''Saxones'' i området nord for den lavere delen av elven [[Elben]]. I dette kjerneområdet oppstod det som etterhvert ble kalt [[gamle Sachsen]], og som eksisterte frem til året 785. Mellom år 772 og 804 ble dette [[habitat]]et av saksere erobret av [[Karl den store]] og innlemmet i [[Frankerriket]].

I året 804 oppstod den første saksiske statsdannelsen &ndash; [[stamhertugdømmet Sachsen]], i den nordlige delen av dagens Tyskland, mellom elvene [[Rhinen]] og [[Unterelbe]]. Hertugdømmets kjerneområde befant seg mellom elvene Elben og [[Saale]] i den vestlige delen av dagens [[Niedersachsen]] og i dagens [[Nordrhein-Westfalen]], og strakte seg i nord til det meste av dagens [[Schleswig-Holstein]]. Statsdannelsen ekspanderte gradvis østover og sørover og utviklet seg til et av datidens mektigste riker i Europa. Riket opphørte i året [[1260]] og ga opphav til [[hertugdømmet Sachsen-Wittenberg]] som eksisterte fra 1260 til 1356.

I det [[10. århundre]], etter kroningen av [[Otto I av Det tysk-romerske rike|Otto I]] til keiser i 962 var hertugene av Sachsen samtidig [[det hellige romerske rike av den tyske nasjon|romerske]] konger og keisere (Det [[Det ottonianske dynasti|ottonianske]] eller det saksiske dynasti). På denne tiden mottok en saksisk adelsslekt, [[Billung]]ene, omfattende len i Sachsen, og keiseren ga dem etter hvert tittelen hertug av Sachsen. Etter at slekten døde ut på sverdsiden, tilfalt hertugdømmet [[Lothar av Supplinburg]], som også ble keiser for en kort tid.

I [[1137]] kom Sachsen under det [[huset Welf|welfiske]] dynasti. Welferne nedstammet både fra Wulfhild Billung, datter av den siste Billung-hertugen, og fra Lothar av Supplinburgs datter. Hertugdømmet nådde sin storhetstid under hertug [[Henrik Løve]], men etter hans død ble det i økende grad svekket. Henrik Løve hadde nektet å delta i sin lensherres ([[Fredrik I av Det tysk-romerske rike|Fredrik Barbarossa]]) italienske kriger. Keiseren hevnet seg og sendte sine tropper for å avsette Henrik. I [[1180]] ble store deler av hertugdømmet vest for [[Weser]] avstått til fyrstbiskopen av [[Köln]], men noen sentrale områder mellom Weser og [[Elben|Elbe]] forble under Welferne, og ble senere til hertugdømmet [[Braunschweig-Lüneburg]] (det senere kongeriket [[Hannover (stat)|Hannover]]). De gjenværende østlige landområdene, sammen med tittelen hertug av Sachsen, kom under det askaniske dynasti (som nedstammet fra Eilika Billung, Wulfhilds yngre søster) og ble delt i [[1260]] i de to små statene [[Sachsen-Lauenburg]] og [[Sachsen-Wittenberg]]. Sachsen-Lauenburg ble senere omdøpt til Lauenburg. Hertugen av Sachsen-Wittenberg ble anerkjent av keiseren på 1300-tallet som arving til tittelen som hertug av sakserne.