Redigerer Søren Kierkegaard (avsnitt)

=== Forfatterskapets første del (1843-46) ===
Første del av Kierkegaards forfatterskap består av ''[[Enten - Eller]]'' og ''To oppbyggelige Taler'', som begge er fra 1843. I ''Enten – Eller'', som betraktes som et av hovedverkene, oppstilles to forskjellige livsanskuelser eller «stadier», den [[estetikk|estetiske]] og den [[etikk|etiske]], som tar hver sin halvdel av boken, henholdsvis «As papirer» og «Bs papirer». Første del inneholder blant annet de berømte ''Diapsalmata'' (strøtanker) og avhandlingen om [[Wolfgang Amadeus Mozart]]s «[[Don Juan (Mozart)|Don Juan]]». Den estetiske livsholdningen beskrives mest tydelig i «Vexeldriften»:
Livet fordrer avveksling fra øyeblikk til øyeblikk, og i hvert øyeblikk skal opplevelsen være intenst sann, men nettopp derved blir det ingen sammenheng i tilværelsen, og estetikeren blir derfor evig søkende og desperat. ''Forførerens Dagbog'' slutter i første del av med en beskrivelse av et [[forførelse|forførelsesforløp]], som avslører det demoniske og fortvilende i en rent estetisk livspraksis midt i [[sanselighet]]ens sødme. Bokens annen del rommer brev fra etikeren, [[dommer|assessor]] Vilhelm til A. Han fastholder at det kommer an på å velge seg selv i sin evige gyldighet, men også at evighetens rikdom og dagliglivets småting må gå opp i harmonisk enhet. Utveien av den fortvilelse, som den estetiske livsførelse fører til, er det etiske valg. Det er en avgjørelse hvor man ikke bare velger mellom det gode og det onde, men hvor dette valget også skal være omdreiningspunktet i ens liv. Det etiske valg fører til at man må «velge seg selv»: Påta seg ansvaret for, hva man selv gjør, overta seg selv som den man er, og overta den livshistorien som har dannet en. Det beste eksemplet på en sådan etisk livsførelse finnes i ekteskapet. Boken slutter med en [[preken]], som dreier seg om at vi alltid har urett overfor Gud. Det peker frem mot et ikke beskrevet tredje stadium, nemlig det religiøse. ''Enten – Eller'' er utgitt under [[pseudonym]]et Victor Eremita («Den seirende eneboer»).

Der hvor etikeren Vilhelm hadde talt for det livsprosjektet at et menneske kan «erhverve seg selv» ved å stå inne for sitt eget liv, viser Kierkegaard i de senere verkene det problematiske ved nettopp den samme oppfattelsen. I ''[[Frygt og Bæven]]'' fra 1843 kretser forfatteren, nå under pseudonymet Johannes de Silentio (Johannes av Tausheten), om [[Abraham (bibelsk person)|Abraham]] som troens far. «Tro» vil her si å sette sin lit til at for Gud er alt mulig.<ref>[https://bora.uib.no/bora-xmlui/bitstream/handle/1956/4128/70296601.pdf?sequence=1&isAllowed=y Ingjald Finjords masteroppgave i filosofi,] [[UiB]] (s. 78)</ref> Abraham tror at Gud vil gi ham Isak igjen, Isak, som han henger ved med hele sitt liv, og som han på Guds befaling gir avkall på. Ifølge Johannes de Silentio setter troen den enkelte ut over det etiske og dermed utenfor språkets fellesskap med andre. Idet troen setter den enkelte utover det allmenne etiske felt, kan det ikke gis en [[rasjonalisme|rasjonell]] begrunnelse for Abrahams valg: å drepe Isak. Men da det nettopp er troen som suspenderer det etiske, skriver Kierkegaard om den teleologiske (dvs. formålsbestemte) suspensjon (altså: tilsidesettelse) av det etiske.

Skriftet ''Gjentagelsen'' utkom samme dag som ''Frygt og Bæven''. Her stiller Kierkegaard spørsmålstegn ved om gjentagelse kan la seg gjøre. Svaret er at sann gjentagelse i bunn og grunn er en religiøs begivenhet: den inntreffer, når troen gir én det liv tilbake som var tapt.

Kierkegaard fortsatte arbeidet med å undersøke den etiske livsholdning i boken ''[[Begrebet Angest]]'', som utkom i 1844. Her hevder pseudonymet Vigilius Haufniensis (Den københavnske nattevakt) at den naive etikken kommer til kort overfor [[synd|synden]]. Til gjengjeld kan man nå frem til en mer holdbar etikk når man fastholder den etiske livsstil midt i syndens virkelighet. ''Begrepet Angest'' viser at hvert menneske er et jeg, og som først er riktig menneskelig når det påtar seg oppgaven å bli seg selv. Boken beskriver hvordan denne oppgaven mislykkes, når «den enkelte» gjør seg selv ufri, ikke bare i angst for det onde, men også i angst for det gode. Angsten er en tilstand av tiltrekning og avsky, som utløses i et sprang, som fører en bort fra valget. Det er det egentlige syndefall: at mennesket frasier seg muligheten for det gode og lar seg synke inn i en plaget innesluttethet.
[[Fil:Manuscript philosophical fragments.png|thumb|Kierkegaards manuskript til ''[[Philosophiske Smuler]]''.]]
Fire dager før ''Begrebet Angest'' utkom ''[[Philosophiske Smuler]]''. Her forsøker pseudonymet Johannes Climacus å avklare hva det egentlig [[kristendom|kristelige]] er. Han viser hvordan Sokrates' metode forutsetter at enhver rommer den sannhet som det dreier seg om å finne. Motsatt gjelder den oppfattelsen at mennesket havner i usannhet ved egen skyld, og at man bare kan rykke seg ut av usannheten ved Guds hjelp. Derfor er det et troens [[paradoks]] at den kristne Gud, den evige, har underkastet seg menneskenes vilkår: fødsel, lidelse og død.

''Stadier paa Livets Vei'' utkom i 1845, tilsynelatende utgitt av Hilarius (den oppmuntrende) Bokbinder. Her bearbeides problemstillingen fra ''Enten – Eller'' gjennom en rekke situasjoner. Først får estetikerne ordet under et drikkelag. Så fører assessor Vilhelm atter et forsvar for det opphøyde i det borgerlige ekteskap. Endelig behandles det religiøse stadiet ved en diskusjon av [[psykologi|psykologien]] bak en brutt [[forlovelse]].

Johannes Climacus kommer til orde igjen i ''Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift'' fra 1846. Han presterer et etterskrift på 600 sider til sine 100 sider ''Philosophiske Smuler''. Etterskriftet rommer et skarpt oppgjør med [[N.F.S. Grundtvig]] og [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]], og det hevder at det ikke kan gis noe system for tilværelsen, fordi menneskets eksistens er i konstant bevegelse. Climacus slår fast at man ikke vilkårlig kan velge sin egen [[sannhet]], men at sannheten skal tilegnes gjennom et lidenskapelig valg. På den andre siden kan man ikke av egen kraft finne en sannhet som utpekes av én som står utenfor. I siste instans dreier sannheten seg altså ikke om et statisk «hva», men om et dynamisk hvordan.

Etter dette mente Kierkegaard tydeligvis å ha sagt hva som skulle sies, og han var innstilt på å søke et presteembete. Det ble imidlertid kullkastet av hans strid med humorbladet ''[[Corsaren]]''. Bladets vedvarende nedrakking av Kierkegaard ødela hans gode forhold til den «menige mann», og det fremkalte også en tilspissing i hans personlige forståelse av [[lidelse]], [[martyr]]ium og [[Jesus Kristus|Kristi etterfølgelse]], så de kom til å fremstå for ham som kjennetegn på ekte kristendom. Denne vendingen sees tydelig i flere av de skriftene som utkom mellom [[1847]] og [[1851]].