Redigerer Sølibat (avsnitt)

=== Fra 500 til ca. 1050 ===
Også [[Pelagius II]] (579-590) [[Leo IX]] (1049–1054), [[Stefan IX]] (1057–1058), [[Nikolas II]] (1058–1061) og flere arbeidet for sølibatet gjennom utstedelse av strenge forordninger. 

I Vesten var for det meste biskopene sølibatære menn under hele perioden. Frem til [[den karolingiske reform]] (tidlig på [[700-tallet]]) var det alminnelig med gifte prester. Etter denne reformen fant man gifte prester og diakoner primært i de områder som ikke ble så meget berørt av reformbestrebelsene (Østerrike, Ungarn, Tyskland, England, Skottland ...). 

Den karolingiske reform hadde størst virkning i Gallia, Italia og Spania, og var sentral for at sølibatet ble en vesentlig del av forberedelsen av menn til prestegjerningen. Det ble en tendens i retning av å styre menn i yngre alder mot prestekallet, det vil si fra et tidspunkt i livet da de ennå ikke hadde begynt å se seg rundt etter hustruer. Man begynte også å styre gutter i førpuberteten eller tidlig [[pubertet]] i retning av et fremtidig prestekall. Man kan se for eksempel de senere norske [[katedralskole]]r i dette perspektiv – selv om det neppe på noen tid var slik at alle eller de fleste av disse skolers elever endre opp som prester, det var alltid en utsiling både etter personens evner og egen interesse.

Det er opplagt at det ble langt enklere å få knesatt sølibatet når det skjedde fra ung alder av, enn det var overfor menn i 30-årene, eventuelt kreve seksuelt avhold av gifte menn som ble presteviet. Det var nemlig ved årtusenskiftet allerede slik at mange prester var gifte og samtidig forpliktet til å avstå for seksuell omgang med sine koner, men dette var vanskelig å få gjennomført i virkelighetens verden. 

For å understreke kravet ble det forbudt for gifte prester å dele soverom med sine hustruer, og erklært at klerikere ikke hadde lov til å gifte seg – selv om deres ulovlig inngåtte ekteskap fremdeles ble betraktet som gyldige. (Presters ekteskap var ''illegale'', men ikke ''invalide'').

Etter den karolingiske reform hadde man i den katolske kirke prester som kan grupperes i fire situasjoner: (1) De som hadde giftet seg før de ble ordinert – de var etter kirkeloven forpliktet til seksuelt avhold; (2) de som var sølibatære ved [[ordinasjon]]en, og som etterpå levde for eksempel i prestelige fellesskap (som for eksempel som domherrer eller korherrer), eller levde alene i sitt sølibat; (3) de som giftet seg «ulovlig, men gyldig» etter ordinasjonen; (4) de som levde med [[konkubine]]r. Denne siste gruppen var av betydelig størrelse mange steder.