Redigerer Runer (avsnitt)

== Trolldomsruner ==
Alt i [[antikken]] mente man at det opprinnelig fantes et [[urspråk]] med [[skrifttegn]] direkte fra [[natur]]en. [[Adam og Eva|Adam]] kunne dermed lese dyrenes «merker» da han ga dem navn, det skrevne ordet [[Gud]] hadde etterlatt i verden, Guds [[signatur]] i [[skapelse]]n. Men [[djevelen]] hadde også satt sine merker. Krefter i naturen påvirket menneskene, men kunne også brukes av menneskene selv, bare de fant ut hvordan. De eldste islandske lovbøkene rommer derfor forbud mot å mane frem djevelen. Til Gud henvendte man seg med [[bønn]], til djevelen med «[[galder]]» eller «tøveri».<ref>[[Bergsveinn Birgisson]]: ''Mannen fra middelalderen'' (s. 43), forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen 2020, ISBN 978-82-419-1827-8</ref> Trolldomsruner ble på 1600-tallet ansett som virkemidler innenfor [[djevelpakt]] og [[svart magi|skademagi]]. I dokumenter etter den islandske [[biskop]]en [[Brynjólfur Sveinsson]] listes det opp hvilken effekt ulike trolldomsruner kan ha. Hele seks ulike runer anbefales mot [[søvnløshet]], mens fire anbefales for å slippe at et [[troll]] eller en [[utburd]] gjør en gal. Én rune hjalp mot [[mørkredsel]], en annen vernet mot å bli gravid, en tredje mot [[storm]] til sjøs. En fjerde holdt [[ljå]]en skarp, mens én vernet skip mot store fisk, og en annen hjalp mot forfølgelse av en død mann. En trolldomsrune kunne angivelig forvandle en mann til en hund, mens en annen kunne stevne djevelen, [[Tor]] og [[Odin]] og alle [[vette]]r for å oppnå hell og lykke. Noen runer skulle skrives med [[blod]] for å virke, og én trolldomsrune for å vinne en jente skulle ristes på en svinemage med eget blod fra venstre [[brystvorte]]. Deretter skulle jenten sove på den en hel natt. Enkelte trolldomsruner skulle risses inn i en [[ost]] for å virke. På 1600-tallet var det å være i besittelse av trolldomsruner nok til å bli [[eksil|utvist]] fra [[Danmark-Norge|riket]]; å faktisk ha tatt dem i bruk, førte til [[dødsstraff]] ved [[halshugning]].<ref>Bergsveinn Birgisson: ''Mannen fra middelalderen'' (s. 44-45)</ref>