Redigerer Roterende kanoner (avsnitt)

=== 2. verdenskrig: Vulcan-prosjektet ===
[[Fil:M61 Vulcan on pedestal.gif|right|thumb|M61A1 Vulcan]]
Under [[andre verdenskrig]] ble [[jetfly]]ene introdusert, og hastighetene fly møtte hverandre i kamp og angrep bakkemål med steg drastisk.  Fram til da hadde konvensjonelle mitraljøser og maskinkanoner vært standardbevæpning, med ildtakt opp til 1200 skudd i minuttet.  Dette ble på den tiden regnet som det høyeste praktiske.  USA var på samme tiden ute etter å bytte ut sine foreldede [[M2 Browning]] .50-kaliber (12,7 mm) mitraljøser og de mislykkede forsøkene på å kopiere den britiske [[Hispano 20 mm maskinkanon]]er, da både fly og bakkemål tålte mer «juling» enn tidligere.<ref>Williams, A.G & Gustin, E. (2003): Flying Guns World War II, Development of Aircraft Guns, Ammunition and Installations 1933-45. Crowood Press, Ramsbury, Storbritannia. 352 sider</ref>

Forskjellige løsninger basert rundt våpen med ett enkelt løp ble forsøkt.  Fra 1945 forsket daværende [[Army Air Corps]] sammen med den amerikanske hærens luftvern på forskjellige løsninger.  En var basert på en .60-kaliber (ca. 14 mm) mitraljøse som hadde opp til tre skudd i løpet på en gang, et prosjekt som ble nedlagt, men ikke før en av prototypene hadde skutt løpet sitt nedover skytebanen.  Løpet kunne nok forsterkes, men man gikk bort fra denne tankegangen.

En annen løsning med ett løp var basert på en revolvermekanisme, lignende det tyskerne hadde brukt under krigen.  De fant fort at det var ulemper med denne løsningen også, blant annet slapp det forbrenningsgasser ut i åpningen mellom løpet og de roterende kamrene.

Basert på de ovennevnte undersøkelsene konkluderte man med at løsningen sannsynligvis var et [[gatlingvåpen]] med ekstern kraftkilde.  Dette var basert på ildtakten på 3000 skudd/minuttet som Gatling selv hadde oppnådd i sine tester med elektriske motorer. Andre fordeler var at man fikk bedre kjøling, etter som flere løp som delte på jobben gjorde at det ble lenger mellom hver gang et enkelt løp ble avfyrt, og at man fikk høyere pålitelighet, da en enkelt patron som ikke tente bare ville passere gjennom mekanismen og kastes ut på andre siden.  Selskapet Johnson Automatics fikk en kontrakt for å utvikle et våpen.

Melvin Johnson, en tidligere [[United States Marine Corps|marinekorpsoffiser]] og leverandør av våpen under andre verdenskrig, hadde visse vanskeligheter med å finne en fungerende gatling å prøve.  Til slutt lyktes det ham å spore opp en Model 1883 i New York, [[kammer (våpen)|kammeret]] for .45/70-patroner.  Den hadde Accles' matesystem. Han koblet opp en elektromotor via en reim, og byttet ut sluttstykkene med noen av bedre stål samt lagde en elektrisk skuddtaktsbegrenser.  Prøvene var vellykkede, og våpenet fikk en endelig skuddtakt på 5800 skudd i minuttet. Johnson sendte inn en rapport til hæren, hvor han anbefalte at konseptet skulle utredes videre.

I [[1946]] fikk [[General Electric]] (GE) en kontrakt på å ta fram et nytt våpensystem.  Systemet ble kalt ''Vulcan'', en referanse til den [[magiske vesener i Harry Potter-bøkene#Vulcan|romerske guden]] for [[ild]] og metallarbeid.  Kravene til våpenet var .60 kaliber, en lengde under 80 tommer (2032 mm) og en svært moderat ildtakt på 1000 skudd i minuttet.

Den første prototypen ble kalt T-45 og var klar i april [[1949]].  Skuddtakten var først 2500 skudd i minuttet, men ble i løpet av prosjektet oppgradert til 6000 skudd i minuttet.  Militæret var fornøyd med resultatene, og ga GE en videre kontrakt på å ta fram ti prototyper.  Utførlige tester fulgte, og nok en kontrakt for GE, denne gangen for 33 eksemplarer som en førproduksjonsserie.  Tre kalibere ble prøvet: Den tidligere nevnte .60-kaliberen var én, fulgt av en 20 mm og en 27 mm.  Alle kalibrene var basert på en eldre 20 mm patronhylse.

På slutten av testperioden hadde gatlingvåpnene vist seg å være pålitelige, og hæren bestemte seg for 20 mm kaliber.  [[Koreakrigen]] hadde vist at .50 kaliber var for svakt for moderne luftkamp, og man bestemte seg for at .60 kaliber bare var marginalt bedre.  Testing av Vulcan-våpnene fortsatte fram til 1956, og T-171 Vulcan ble typeklassifisert som ''M61 Aircraft Cannon''.