Redigerer Rosshavsgruppen (avsnitt)

== Første sesong, 1914–15 ==
=== Depotlegging, januar–mars 1915 ===
I tilfelle Shackleton ville forsøke å gjennomføre kryssingen allerede første sesong, valgte Mackintosh snarest å legge ut de to første depotene, ett ved 79°S nær [[Minna Bluff]], et fremstående landemerke på [[Rossbarrieren]], og ett lenger sør ved 80°S. I Mackintosh' øyne var dette minimum av det som var nødvendig for at Shackletons gruppe skulle klare seg over barrieren.<ref name= "Bickel46">Bickel, s. 46–47</ref> Den forsinkede ankomsten til «Aurora» hadde gitt liten tid for akklimatisering av hunder og utrente menn, og det var ulike syn på hvordan de skulle gå fram. Ernest Joyce, den klart mest erfarne polfareren i gruppen, foretrakk en forsiktig start og ønsket å utsette avreisen med minst én uke.<ref name= "Bickel46"/><ref>Fisher, s. 400</ref> Joyce hevdet at Shackleton hadde gitt ham selvstendig kontroll over sledeaktivitetene,<ref>Bickel, s. 38</ref><ref>Tyler-Lewis, s. 67–68</ref> et synspunkt Mackintosh avviste og som senere skulle vise seg å være uten hold.<ref>Tyler-Lewis, s. 260</ref>

Mackintosh' syn vant fram, og 24. januar satte den første av tre grupper ut på sin ferd på isbarrieren. De to siste gruppene fulgte etter neste dag. Ytterligere uenighet mellom Joyce og Mackintosh oppstod angående hvor langt sør hundene skulle benyttes. Joyce ønsket ikke at de skulle gå lenger enn Minna Bluff, men Mackintosh hadde hastverk og tok dem med helt til 80°S.<ref>Huntford, s. 412</ref> Et ytterligere tilbakeslag var at forsøkene på å frakte forsyninger med motortraktor mislyktes.<ref>Tyler-Lewis, s. 84–85</ref> Selv om depotene omsider ble lagt ut på de planlagte stedene, var hele operasjonen omgitt av problemer. Ikke alle forsyningene hadde nådd depotene,{{#tag:ref|Eksempelvis ble bare 60 kg mat og drivstoff, mot planlagt 100 kg, fraktet til depotet på 80°S.<ref>Tyler-Lewis, s. 92</ref>|group=n}} og alle de ti sledehundene som var med på depotleggingen omkom under tilbaketuren.<ref>Tyler-Lewis, s. 94–97</ref> Da alle gruppene samlet seg på [[Hut Point]] 25. mars{{#tag:ref|Hut Point, om lag 20 km sør for Cape Evans, ble etablert av Scott under [[Discovery-ekspedisjonen]] 1901–04 som et tilfluktssted og depot. Med sin beliggenhet nær barrieren, var det et naturlig startpunkt for ferdene sørover.<ref name="Bickel46"/>|group=n}} var mennene utslitte og hadde forfrysninger, og tilliten til Mackintosh var betydelig svekket.<ref>Tyler-Lewis, s. 104–106</ref> Isforholdene i McMurdo-sundet gjorde det umulig å gjennomføre tilbaketuren til Cape Evans, så mennene var ble nødt til å oppholde seg ved Hut Point fram til 1. juni da isen ble ansett å være trygg. I denne perioden levde de under kummerlige forhold og var avhengige av å fange seler for å skaffe ferskt kjøtt og olje.<ref>Tyler-Lewis, s. 106–111</ref>

Det skulle senere vise seg at denne første, tøffe sesongen med depotlegging var unødvendig. Shackleton hadde uttrykt i et brev sendt fra [[Sør-Georgia]] 5. desember 1914 (dagen «Endurance» forlot Sør-Georgia med kurs for Weddellhavet) til Ernest Perris i ''[[Daily Chronicle]]'' at han ikke hadde noen mulighet for å gjennomføre kryssingen denne sesongen. Hensikten var at Mackintosh skulle motta denne beskjeden, men telegrammet ble aldri sendt.<ref>Tyler-Lewis, s. 214–215</ref>

=== Tapet av «Aurora» ===
[[Fil:The aurora.jpg|thumb|upright|«Aurora» avbildet i New Zealand etter isdriften.]]
Da Mackintosh avmarsjerte 25. januar 1915 for å lede gruppene som skulle legge ut depoter, overlot han kommandoen over «Aurora» til overstyrmannen Joseph Stenhouse. Den prioriterte oppgaven for Stenhouse var å finne en ankringsplass for vinteren i overensstemmelse med Shackletons instruksjon om å unngå å ankre opp sør for Erebus istunge midtveis mellom Cape Evans og Hut Point. Denne oppgaven viste seg å være en langdryg og farefull prosess. Stenhouse manøvrerte i McMurdo-sundet i flere uker før han omsider bestemte seg for å overvintre i nærheten av hytta på Cape Evans. Etter en siste visitt til Hut Point 11. mars for å plukke opp fire mann som hadde returnert tidlig fra depotleggingen, bragte han skipet til Cape Evans og festet fartøyet med anker og trosser. Deretter lot han «Aurora» fryse inne i isen.<ref>Bickel, s. 70–72</ref>

Natt til 7. mai blåste det opp til storm, og «Aurora» løsnet fra moringene. Festet til et stort isflak ble hun ført ut til åpent hav. Forsøk på å oppnå radiokontakt med folkene på land mislyktes, og med maskinene ute av drift begynte fartøyet å drive nordover ut av McMurdo-sundet og ut i Rosshavet, fremdeles innefrosset i et isflak. Først 12. februar 1916 kom «Aurora» fri av isen og gikk til New Zealand, der hun ankom 2. april.<ref>Shackleton (1919), s. 304–333</ref>

=== Improvisasjon ===
Mackintosh hadde planlagt å benytte «Aurora» som ekspedisjonens hovedkvarter. Mesteparten av utstyret til landpartiet var derfor fremdeles om bord da fartøyet drev avgårde: personlig utrustning, mat, utstyr og drivstoff. Selv om slederasjonene beregnet for depotleggingen hadde blitt bragt i land,<ref name= "TL130">Tyler-Lewis, s. 130–131</ref> hadde de ti ekspedisjonsmedlemmene som var igjen på land ikke stort mer utstyr enn klærne de gikk i.<ref name= "TL130"/> Uten kjennskap til fartøyets posisjon eller når og om hun ville vende tilbake, var mennene avhengige av sitt eget initiativ og oppfinnsomhet for å kunne overleve og fullføre oppgaven med depotlegging.

Mackintosh oppsummerte situasjonen på følgende måte: «Vi må være forberedt på muligheten for at vi må oppholde oss her, uten støtte, i to år. Vi kan ikke forvente å bli berget før det, så vi må ta vare på og være sparsommelige med det vi har, og vi må forsøke å utnytte de erstatningene vi kan sanke».<ref name= "Bickel79">Bickel, s. 79–83</ref> Mat og materialer fra Scotts og Shackletons tidligere ekspedisjoner var det første de gjorde nytte av.<ref name= "Bickel79"/> Fra disse etterlatenskapene var de i stand til å lage klær og fottøy og annet utstyr – blant annet ble et stort seildukstelt omgjort til klesplagg. Selkjøtt og selolje ble utnyttet som tilleggskilder for mat og brensel. Ernest Wild fremstilte til og med «tobakk» fra sagflis, te, kaffe og tørkede urter.<ref name= "Bickel79"/> På dette viset forberedte gruppen seg på sledeturene som ventet dem i løpet av den andre sommersesongen. På den siste dagen i august oppsummerte Mackintosh arbeidet som hadde blitt gjennomført i løpet av vinteren i dagboken sin, og avsluttet med: «I morgen starter vi mot Hut Point».<ref>Bickel, s. 92</ref>