Redigerer Rosekrigene (avsnitt)

== Første fase 1455&ndash;1460 ==
Det hadde tidligere vært mindre trefninger mellom de to husene, men alltid gjennom allierte familier som hadde Yorks eller Lancasters støtte. En virkelig borgerkrigstilstand brøt ut da Richard av York førte en mindre styrke mot [[London]] og møtte Henriks styrke ved [[St. Albans]] [[22. mai]] [[1455]]. [[Første slag ved St. Albans]] var en mindre trefning rett utenfor datidens sentrum, der hovedgaten i dag ligger. Richards uttalte mål var å «fjerne dårlige rådgivere» fra hoffet. Huset Lancaster tapte slaget, og mange av lederne falt, deriblant Somerset. York og hans allierte styrket sin innflytelse. Det virker som om begge parter var sjokkert over slaget, og forsøkte å forsone seg med hverandre. Da Henriks sinnssykdom blomstret opp igjen ble York igjen rådgiver, mens Margaret måtte ta seg av sin mann; hun var allerede blitt skjøvet ut av beslutningsprosessen. 

Kompromisset etter slaget i 1455 ser ut til å ha vært effektivt i begynnelsen. York beholdt sin dominerende posisjon også etter at kongen var blitt frisk igjen. Men problemene dukket snart opp igjen, spesielt spørsmålet om hvem som skulle etterfølge Henrik; hertugen av York eller Margarets unge sønn, [[Edward av Westminster]]. Hun nektet å godta en løsning som fratok sønnen arveretten, etter at han i [[1454]] hadde fått arveprinstittel som [[prins av Wales]]. Hun aksepterte antagelig diskusjonen bare så lenge York hadde militær overmakt. 

I [[1456]] reiste Henrik til [[Midlands]], og Margaret lot ham ikke komme tilbake til London. Kongeparet var populære i Midlands, men deres stjerne var fallende i hovedstaden, hvor kjøpmennene var svært misfornøyde med nedgangen i handel og den utbredte lovløsheten i byen. Kongen satte opp sitt hoff i [[Coventry]], og den nye hertugen av Somerset trådte frem som hans nye yndling. Margaret fikk Henrik til å omgjøre utnevnelser gjort av York i regenttiden, mens York selv ble sendt til [[Irland]]. Mens lovløshet i hovedstaden og sjørøveri langs sørkysten var voksende problemer, var kongeparets eneste interesse å sikre seg selv. Margaret innførte [[verneplikt]] for første gang i Englands historie. I London vendte folket seg til en annen, [[Richard Neville, jarl av Warwick]], som senere ble kjent som «Kongemakeren». 

Etter Yorks hjemkomst fra Irland begynte fiendtlighetene igjen. Den [[23. september]] [[1459]] stod [[slaget ved Blore Heath]] i [[Staffordshire]]. En stor lancastrianerstyrke klarte ikke å hindre en yorkiststyrke i å marsjere fra [[Middleham Castle]] i [[Yorkshire]] til [[Ludlow Castle]] hvor de sluttet seg til hertugen. I [[slaget ved Ludford Bridge]] seiret lancastrianerne. Yorks eldste sønn, [[Edvard IV av England|Edward, jarl av March]], flyktet sammen med Salisbury og Warwick til [[Calais]]. Lancastrianerne hadde nå full kontroll, og Somerset ble innsatt som guvernør i Calais. Hans forsøk på å kaste ut Warwick ble lett slått tilbake, og yorkistene begynte å utføre raid mot den engelske kysten i [[1459]]&ndash;[[1460|60]], noe som økte oppfatningen av kaos og lovløshet.

I 1460 var Warwick og de andre yorkistene klare til å invadere England, og de opprettet raskt støttepunkter i [[Kent]] og London, hvor de hadde sterk støtte i befolkningen. De fikk også den [[Den hellige stol|pavelige]] emissæren på sin side, og marsjerte nordover. Henrik førte en hær sørover, mens Margaret ble igjen i nord med prins Edward. [[10. juli]] [[1460]] stod [[slaget ved Northampton (1460)|slaget ved Northampton]], som var en katastrofe for lancastrianerne. Yorkistene under Warwick, støttet av forræderi i Lancasters rekker, tok Henrik til fange og førte ham til London.