Redigerer Romeo og Julie (avsnitt)

== Inspirasjonskilder til historien ==
[[Fil:Arthur Brooke Tragicall His.jpg|thumb|upright|[[Arthur Brooke]]s dikt ''Romeus and Juliet'' fra 1562.]]
''Romeo og Julie'' bygger fra en tradisjon av tragiske kjærlighetshistorier som strekker seg tilbake til antikken. En av disse er [[Pyramus og Thisbe]], fra [[Ovid]]s ''[[Metamorfoser]]'', som inneholder noen paralleller til Shakespeares historie: elskernes foreldre hater hverandre, og Pyramus tror feilaktig at hans elskede Thisbe er død.<ref>Halio (1998: 93).</ref> [[Xenofon fra Efesos]] skrev på 200-tallet ''Ephesiaca'', som også inneholder flere likhetstrekk med skuespillet: to elskende som blir skilt fra hverandre og en drikk som skaper en dødslignende søvn.<ref>Gibbons (1980: 33).</ref>

Den tidligste kjente versjonen av fortellingen om ''Romeo og Julie'' er [[Masuccio Salernitano]]s historie om Mariotto og Gianozza, den 33. av hans ''Il Novellino'' (1476).<ref name="Hosley" /> Salernitano legger historien til [[Siena]] og insisterer på at hendelsene fant sted i hans egen levetid. Hans versjon av historien inneholder det hemmelige giftemålet, den samarbeidende lekbroren, et sammenstøt der en fremtredende borger blir drept, Mariottos eksil, Gianozzas tvungne giftemål, plottet med sove-drikken, og den avgjørende beskjeden som kommer på avveie. I denne versjonen blir Mariotto fanget og halshogd, og Gianozza dør av sorg.<ref>Gibbons (1980: 33–34); Levenson (2000: 4).</ref>

[[Luigi da Porto]] tilpasset Salernitanos fortelling i sin ''Giulietta e Romeo'', og inkluderte den i sin ''Historia novellamente ritrovata di due Nobili Amanti'' publisert i 1530.<ref name="Moore38_44">Moore (1937: 38–44).</ref> Da Porto hentet elementer fra ''Pyramus og Thisbe'' og [[Giovanni Boccaccio|Boccacios]] ''[[Dekameronen]]'' og gav fortellingen mye av sin moderne form, inkludert navnene til elskerne, de rivaliserende familiene Montecchi og Capuleti, og plasseringen i [[Verona]].<ref name="Hosley">Hosley (1965: 168).</ref> Han introduserte også rollefigurer som tilsvarer Shakespeares Mercutio, Tybalt, og Fyrst Paris. Også Da Porto presenterte sin historie som historisk og sann, og påstår at den fant sted i Bartolomeo II della Scalas dager (ett århundre tidligere enn Salernitano). Montecchi og Capuleti var også i virkeligheten politiske motstandere på 1200-tallet, men den eneste forbindelsen mellom dem er at de nevnes i [[Dante]]s ''[[Den guddommelige komedie#Skjærsildsberget|Purgatorio]]'' som et eksempel på sivil strid.<ref>Moore (1930: 264–277)</ref> I da Portos versjon tar Romeo gift og Giulietta stikker seg selv med dolken hans.<ref>Gibbons (1980: 34–35).</ref>

Italienske fortellinger var svært populære blant teaterpublikum og det var en trend blant engelske skribenter i Shakespeares samtid å utgi verker basert på italienske ''novelles''. Shakespeare utnyttet denne interessen for italienske fortellinger i flere verk: ''[[Kjøpmannen i Venedig]]'', ''[[Stor ståhei for ingenting]]'', ''[[Når enden er god, er allting godt]]'', ''[[Like for like]]'', og ''Romeo og Julie'' er alle basert på italienske ''novella'''er.

I 1554 utga [[Matteo Bandello]] det andre bindet av sin ''Novelle'', hvori hans versjon av ''Giuletta e Romeo''.<ref name="Moore38_44" /> Bandello legger vekt på Romeos depresjon i begynnelsen og på feiden mellom familiene, og introduserer Ammen og Benvolio. [[Pierre Boaistuau]] oversatte Bandellos novelle, og publiserte den i det første bindet av hans ''Histories Tragiques'' (1599). Boaistuau legger til mye moralisering og føleri, og figurene sklir ut i retoriske utbrudd.<ref>Gibbons (1980: 35–36).</ref> Shakespeare kan også ha kjent til [[William Painter]]s samling av italienske fortellinger ''Palace of Pleasure'' fra 1567.<ref>Keeble (1980: 18).</ref> Denne samlingen inneholdt en prosaversjon av historien om ''Romeo og Julie'' under navnet ''The goodly History of the true and constant love of Rhomeo and Julietta''.

Arthur Brookes [[episk dikt|episke dikt]] fra 1562, ''[[The Tragical History of Romeus and Juliet]]'', var en forholdsvis eksakt oversettelse av Boaistuaus versjon, men Brooke gjorde noen tilpasninger slik at det ble rom for noen trekk fra [[Geoffrey Chaucer]]s ''[[Troilus og Criseyde]]''.<ref name="Gibbons_37">Gibbons (1980: 37).</ref>  

Shakespeares versjon av historien om ''Romeo og Julie'' er en dramatisering av Brookes tekst. Shakespeare følger diktet tett, men føyer noen detaljer til både hovedpersoner og biroller (særlig Ammen og Mercutio).<ref>Roberts (1902: 41–44); Gibbons (1980: 32, 36–37); Levenson (2000: 8–14).</ref>

[[Christopher Marlowe]]s episke dikt ''Hero og Leander'' (1593) og drama ''Dido, Queen of Carthage'' (1586) regnes ikke for å ha hatt direkte innflytelse på Shakespeares tekst, men begge verk hører med i bildet av en litterær epoke der tragiske kjærlighetshistorier blomstret.<ref name="Gibbons_37" />