Redigerer Romantikken (musikk) (avsnitt)

==Musikken i den tidlige romantikken (1820–1848)==
<gallery class="center">
Carl-Maria-Von-Weber.jpg|[[Carl Maria von Weber]] regnes blant de viktigste tidligromantiske komponistene.{{byline|type=Malt av|Ferdinand Schimon}}
NiccoloPaganini.jpeg|[[Niccolò Paganini]] langt på vei omdefinerte fiolinens rolle.{{byline|type=Malt av|[[Jean Auguste Dominique Ingres]]}}
Franz Liszt by Herman Biow- 1843.png|[[Franz Liszt]] var både som virtuos og komponist en av århundrets store musikere.{{byline|type=Foto:|Herman Biow}}
Chopin, by Wodzinska.JPG|[[Frédéric Chopin]] var, sammen med Lizst, den viktigste pianokomponisten på 1800-tallet.{{Byline|Maria Wodzińska|type=Malt av}}
Mendelssohn Bartholdy.jpg|[[Felix Mendelssohn]] var noe mer konservativ i komposisjonen, og ivaretok klassisismen i musikken.{{Byline|James Warren Childe|type=Malt av}}
Robert Schumann 1839.jpg|[[Robert Schumann]] fokuserte på pianomusikk og lieder, og var på mange måter en fortsettelse av Schubert.{{byline|type=Malt av|Josef Kriehuber}}
</gallery>

Musikkstilen i den tidlige romantikken var preget mest av at musikken sprang ut av klassisismen, og at orkesteret og instrumentene fortsatt var under utvikling. Slik er ikke det tidligromantiske lydbildet like dominerende som det senere blir med tanke på orkesterets størrelse og utviklingen av mer volumøse og presise instrumenter, som ventiltrompeten, tubaen, de fleste treblåserne og mye av slagverket, deriblant stortromme og triangel. Presisjonen og registeret gjorde at blåserinstrumenter opplevde langt større likestilling i forhold til strykerne.<ref>Side 632, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Fokuset ligger i stor grad på musikk nær knyttet til det mytiske og det instrumentelt utfordrende, men fortsatt ikke det nasjonalromantiske eller det grandiose. Symfoniene fortsetter å utvikle seg i første del av denne perioden, og deler seg i en typisk klassisistisk og en typisk nytysk variant. Operaen begynner å utvikle seg ettersom Rossini slutter å komponere, og den franske grand opera med mer drama og orkesterbruk blir dominerende i og med at ingen tyske komponister lykkes i å ta opp arven etter Weber, som dør i 1826. Gaetano Donizetti dominerer også operaen, men med mer bel canto der sangen dominerer over orkesteret. Enda både Verdi og Wagner debuterte innen denne perioden, er deres store periode i den påfølgende perioden. Perioden strekker seg over de ti siste årene av klassisismen og fram til 1848, en tid der både musikk og politikk fikk en dramatisk vending.

Ellers skrives mye musikk av og for virtuoser, i tillegg til pianostykker og lieder. Pianoet hadde allerede siden andre halvdel av 1700-tallet blitt stadig mer populært i mange hjem, ettersom de tok stadig mindre plass og ble stadig bedre teknisk<ref>Side 42, David Ward: «Keyboard» i Anthony Burton (red.): ''A Performer's Guide to Music of the Classical Music'', The Associated Board of the Royal Schools of Music, London, 2002.</ref> I perioden 1820 til 1850 var det store forbedringer innen design og teknikk, og pianoet ble med sin store rekkevidde både i skalaer og volum det viktigste instrumentet både i hjemmet og i konsertsammenheng. Særlig var det mange kvinner som spilte piano, ofte i små konserter. Mange rike kvinner ansatte store komponister som Chopin og Liszt som pianolærere, og det ble forventet at kvinnene øvde mye, noe som medførte at flere kvinner ble virtuoser og komponister for piano (se avsnittet [[#Kvinnelige komponister i romantikken|Kvinnelige komponister i romantikken]]).<ref>Side 598, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Ettersom stentrykk og annen utvikling gjorde publisering mulig og ettersom antall musikkbutikker økte drastisk i begynnelsen av 1800-tallet, var det også enklere å gi ut materiale, og langt mer er bevart fra romantikken enn fra tidligere tider.<ref>Side 599, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

===Opera===
[[Bilde:Meyerbeer d'après P. Petit b 1865.jpg|miniatyr|[[Giacomo Meyerbeer]] var en av de dominerende skikkelsene under Grand Opéra-stilen i tiden rett etter [[Gioachino Rossini]].{{Byline|type = Foto:|Pierre Petit}}]]
Et av de første tradisjonelt romantiske stykkene var [[Carl Maria von Weber]]s opera ''Jegerbruden''. Librettoen tilhører en middelaldersk handling, der Max blir lurt til å påkalle den onde Samiel for å vinne en skytterkonkurranse, og dermed også kunne gifte seg med Agathe. Historien om det onde og det gode og å selge seg til djevelen for å vinne kjærlighet og suksess har selv middelalderske trekk, og historien om de syv magiske kulene som Max og Caspar får, er i seg selv del av tysk folkediktning. Historien er i tråd med dikteren [[E.T.A. Hoffmann]]s definisjon av hvordan en romantisk opera skulle skrives, med vekt på det fantastiske og demoniske, med hemmelighetsfulle makters innvirkning på menneskene. I tillegg til at Weber følger disse rådene, er også musikken romantisk av natur. Den har blant annet et dramatisk innhold med [[Melodrama (musikk)|melodrama]], orkesterinnslag, «erindringsmotiv» og uvanlig klang, som forminsket septimakkord med tremolo som symbol på det demoniske og klarinett og waldhorn for å skildre et skummelt landskap.<ref>Side 320-321, Herresthal</ref> Senere hadde von Weber suksess med to andre operaer, ''Euryanthe'' og ''Oberon'', begge inspirert av middelalderfortellinger, før han i 1826 døde, 39 år gammel, av [[tuberkulose]].
{{Listen|
|filnavn=Lucia-di-Lammermoor-Mad-Scene.ogv
|tittel= Fra Donizettis ''Lucia di Lammermoor'' (1:00)
|beskrivelse=Houston Grand Opera
|pos=left}}
Imidlertid var von Weber ikke den dominerende operakomponisten i denne perioden. Det var Gioachino Rossini. Hans popularitet var en av grunnene til at det var Paris som hadde blitt operahovedstaden. Rossini skrev sin siste opera i 1830, og erklærte i den relativt tidlige alderen 37 år at han hadde sluttet å skrive operaer.<ref>[http://www.nytimes.com/2011/07/03/arts/music/rossini-and-his-abrupt-farewell-to-opera.html «The Puzzle of Rossini’s Brief Career»] - 1. juli 2011, hentet 6. mars 2017</ref> Så dominerende var Rossini at ett år etter at han sluttet å komponere hadde tre store operakomponister sine gjennombrudd etter flere tidligere forsøk; [[Gaetano Donizetti]] (''[[Anna Bolena]]'' etter 12 år i skyggen av Rossini), [[Giacomo Meyerbeer]] (''Robert le Diable'') og [[Vincenzo Bellini]] (''La Sonnabula'').<ref>Side 330-332, Herresthal</ref> For Bellini ble dette noe av det siste han gjorde, mens Donizetti hadde 18 svært produktive år før han døde av syfilis. Donizetti og Bellini fortsatte begge i Rossinis bel canto-stil med vekt på sangernes bidrag, særlig for Donizettis del med ''[[L'elisir d'amore]]'' i 1832 og ''[[Lucia di Lammermoor]]'' i 1835.

Meyerbeer var imidlertid med på den franske operastilen - grand opéra. Denne la vekt på romantiske idealer som kontraster, intrykksfulle og dramatiske bilder, (psevdo)historiske emner, samfunnsbaserte konflikter mellom mennesker – gjerne religiøse eller rasemessige – og med en blanding av tysk, italiensk og fransk operastil.<ref>Side 329, Herresthal</ref> Han lyktes i å kombinere italiensk bel canto med mye bruk av kor og orkester og samtidig med typiske franske romansefortellinger.<ref>Side 330, Herresthal</ref> Meyerbeer introduserte mange nytenkninger innen orkestermusikk, som ekstreme tonearter med mange kryss eller b-er, harmoniske effekter og modulasjoner, alle hyppig plagiert.<ref>Side 86-87, Longyear</ref>

I 1842 hadde også to store operakomponister sine gjennombrudd. Giuseppe Verdis opera ''[[Nabucco]]'', hans tredje opera, gjorde ham til en av de ypperste operakomponistene. Imidlertid var hans tidlige operaer i tråd med ''bel canto''-tradisjonen til Rossini, Bellini og spesielt Donizetti, og det var først i neste periode at hans mesterverk dukket opp.<ref name="ReferenceA">Side 685, Burkholder, Grout, Palisca</ref> For Wagner var det heller den franske Grand Opéra og Meyerbeer som var inspirasjon. I 1842 var det operaen ''[[Rienzi]]'', som, tross Meyerbeers støtte, ikke slo an i Paris.<ref>Side 690, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Til gjengjeld ble den stor i Dresden. Oppfølgerne ''[[Den flyvende hollender (opera)|Den flyvende hollender]]''' og ''[[Tannhäuser]]'' ble også store suksesser, og alle tre hadde et forhold til Meyerbeers og Webers stil.<ref>Side 117, Longyear</ref> Som med Verdi, var Wagners store verk å finne tidlig i neste periode innen opera.

===Virtuoser===
{| align=right
|-
|{{Listen|
|filnavn=Niccolò Paganini - Caprice No.5 - David Hernando Vitores.ogg
|tittel= Paganinis caprice nr. 5, her på altsaksofon (3:12)
|beskrivelse=<small>David Hernando Vitores</small>}}
|}Mot slutten av klassisismen og begynnelsen av romantikken var det en rekke musikkvirtuoser. Blant de mest kjente var [[Niccolò Paganini]], en fiolinvirtuos og kanskje århundrets største musiker.<ref>Einstein (side 7) omtaler Lizst som «the greatest of all virtuosi except Paganini» og skriver senere at «The 19th <nowiki>[century]</nowiki> produced Paganini, who set an unsurpassable standard of virtuosity». Longyear (side 57) omtalte ham som den mest respekterte av alle virtuoser. Richard Taruskin omtalte Paganini som en som «made a career of unprecedented brilliance and notoriety, arousing in its wake an unprecedented degree of envy and zealous emulation that went far beyond the confines of his - or any particular - instrument», side 251, Richard Taruskin: ''The Oxford History of Western Music - Volume 3: The Nineteenth Century'', Oxford University Press, Oxford, 2005</ref> Paganini var også komponist, og hans 25 capricer var beregnet på svært dyktige fiolinister. Blant andre fiolinstvirtuoser på den tiden kan nevnes [[Ole Bull]], Louis Spohr og [[Charles-Auguste de Bériot]].

Pianovirtuosene inkluderte senklassisistiske musikere som [[John Field]] og [[Johann Nepomuk Hummel]], og tidligromantikere som [[Frédéric Chopin]], [[Clara Schumann]] og især Franz Liszt. Liszts konserter var svært populære, og etter at han møtte og opplevde musikaliteten til Paganini, utviklet han pianokonsertene ytterligere.<ref>Side 359, Herresthal</ref> Der fiolinen fortsatt var et ikke fullt så tilgjengelig instrument, var pianoet noe stadig flere hadde hjemme, og slik var Chopin, Schumann og Liszt – og deres musikk – i stor etterspørsel.

===Sanger===
[[Bilde:Robert-Schumann-Haus.JPG|miniatyr|[[Robert Schumann]]s musikkrom der han og Clara Schumann spilte og komponerte lieder, pianostykker og etter hvert orkesterstykker.{{byline|type=Foto:|Jens K. Müller}}]]En av de dominerende musikalske utviklingene innen tidlig romantikk var tyske ''[[Lied]]er'' (sanger), som var preget av en kombinasjon av piano og sang. Lied ble populær allerede rundt 1800. En typisk lied rundt 1826 var gjerne preget av det overnaturlige, ofte enkeltpersonens kamp mot natur eller samfunn. Som oftest var de lyriske, det vil si at de var korte med en enkel handling, ofte påvirket av personlige følelser eller synspunkter, og ikke sjelden påvirket av samlinger av folkesanger, som [[Johann Gottfried von Herder]]s ''Volkslieder'' eller [[Achim von Arnim]] og [[Clemens Brentano]]s ''Des Knaben Wunderhorn''.<ref>Side 604-606, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Franz Schubert var av de tidligere komponistene av lieder, og regnes som den romantiske lieds skaper. Han skrev både i strofisk form der versene var like mellom refrengene, i gjennomkomponert form der versene var forskjellige og variert strofisk form, som var en mellomting med variasjoner over en i utgangspunktet strofisk form. Det var gjennom ham at følelser og synspunkter ble understøttet av melodien.<ref>Side 172-73, Nesheim</ref>

Robert Schumann var en viderefører av Schuberts lieder, og det var særlig i 1840 at han tok på seg denne oppgaven. Gjennom ham fikk pianoene en enda større rolle ved at de hadde forspill, mellomspill og etterspill mellom sangene. Schumann eksperimenterte også mer med modulasjoner og harmoni enn Schubert. Han var også nøyere i utvelgelsen av diktere. Hans arvtaker var Johannes Brahms, som valgte en nærmere tilknytning til folkeviser og en enkel, folkelig karakter.<ref>Side 176-77, Nesheim</ref>

===Pianostykker===
{{Listen|
|filnavn=Liszt Piano Concerto 1 - mvt 3.ogg
|tittel= Liszts Pianokonsert 1, 3. sats (4:15)
|beskrivelse=Alexander Djordjevic, piano. University of Illinois Symphony
|pos=left}}
Frédéric Chopin skrev i hovedsak for piano, og han skrev stort sett små stykker, det vil si at han for det meste skrev enkeltstående melodier fremfor sonater og symfonier. Chopin var i utgangspunktet preget av virtuosene Hummel, Field og von Weber, men han fikk tidlig sin egen stil. Chopin lekte seg først med harmonier, før han satset på ornamentelle pianomelodier, ofte inspirert av vokalmusikk. I tillegg spilte Chopin en viktig rolle i utviklingen av akkorder og kromatikk. Chopin kunne for eksempel ofte avslutte på en septim, altså en ledetone uten å avslutte med tonikaen igjen.<ref>Side 88-93, Longyear</ref> Imidlertid skrev også Chopin [[etyde]]r beregnet på å lære opp amatører i pianospill, og preluder og andre stykker som var tilgjengelige for amatører. Dette skyldtes delvis at virtuosen selv livnærte seg av å være sanglærer. Han skrev også musikk inspirert fra sitt hjemland Polen, som [[masurka]]er og [[polonese]]r, i tillegg til [[vals]]er, alle danser i ¾-[[takt]].<ref>Side 621, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Franz Liszt var selv en virtuos pianist og komponist allerede fra 1820-årene, da som tenåring. Flere av hans verk fra da av ble omskrevet og gitt ut senere. Mest kjent var Liszt som konsertpianist og pianolærer. Han ble påvirket av Chopin fra 1830<ref>Side 625, Burkholder, Grout, Palisca</ref> og av Paganini fra kort tid etter. I tillegg ble Lizst også påvirket av Berlioz' programmusikk (se symfonier). Dette gjorde at Liszt staket ut kursen både som pianist og komponist. Som pianist ville han bli en klaverets Paganini, og fra da av revolusjonerte han klaverteknikken. Som komponist begynte han å gå i retning av programmusikk ettersom han også var opptatt av litteratur og malerkunst og hadde kontakt med forfattere som [[Alfred de Musset]] og [[Victor Hugo]].<ref>Side 360, Herresthal</ref> Lizst fortsatte som komponist og musiker til sin død i 1886, men med unntak av å introdusere symfoniske dikt og å være en forkjemper for Wagner, hadde han lite direkte påvirkning på musikken i høyromantikken. Når det er sagt, var hans senere klaverstykker en forberedelse av stilen til komponister som [[Béla Bartók]] og [[Arnold Schönberg]].<ref>Side 170, Nesheim</ref>

Robert Schumann arbeidet fram til 1840 utelukkende med klaverstykker. Som Liszt var Schumann opptatt av poesi, men likevel var Schumanns musikk mer absolutt enn en programmusikk. I motsetning til Liszt og delvis Chopin, valgte Schumann også å la musikaliteten og eksperimentering med den få forrang fremfor virtuose teknikker – på tross av at Schumann fram til han strakk høyrehånden, var en svært dyktig pianist. Pianostykkene var i hovedsak små og uavhengige stykker, men han skrev noen sonater, ofte bundet sammen til sykluser litt som både hans og Schuberts lieder. På tross av at Schumann hadde poetiske inspirasjonskilder, må verkene fortsatt ikke forstås som programmusikk, musikken krevde ingen ekstern referanse og hadde ingen nær tilknytning til litteratur eller kunst.<ref>Side 345-46, Herresthal</ref> Schumann forandret stilen noe fra 1840 av, da han giftet seg med [[Clara Schumann|Clara Wieck]], selv en pianovirtuos. Dette var også i perioden der Schumann eksperimenterte med symfonier og andre orkesterverk, noe som resulterte i blant annet en klaverkonsert i a-moll med mer virtuose tendenser. I 1842 skrev Schumann også en klaverkvintett, en klaverkvartett og to klavertrioer i tillegg til annen kammermusikk.<ref>Side 347-48, Herresthal</ref>

===Symfonier===
{{Listen|
|filnavn=MYA Symphony Orchestra- Symphonie Fantastique IV Marche au supplice.webm
|tittel= Berliz: ''Symphonie Fantastique'' «IV. Marsjen til skafottet» (4:43)
|beskrivelse=Midwest Young Artists Symphonic Orchestra
|pos=left}}
[[Bilde:Berlioz young.jpg|miniatyr|[[Hector Berlioz]] forandret symfonien i en mer romantisk retning med programmusikk.{{Byline|type=Malt av|Émile Signol}}]]Selv om det var et beskjedent antall symfonier skrevet under Beethovens storhetstid, utover de skrevet av Beethoven selv, hadde Schubert nye tanker om symfonier. Ved å beholde  symfoniens oppbygning fra Haydns tid, men heller eksperimentere med klang, instrumentering og sterk kontrast, satte Schubert sitt preg på symfoniene. Særlig var den niende symfonien, den «store», svært spesiell. Det som gjorde den annerledes var at den utviklet seg i form og innhold, den er vanskelig å tolke og Schubert benyttet seg i stor grad av treblåserinstrumenter og messingblåsere i en tid der strykere fortsatt dominerte orkesteret sterkt.<ref>Side 275, ''The Larousse Encyclopedia of Music'', av Geoffrey Handley (red.), London 1971 (opptrykk 1974)</ref>

I romantikken var det imidlertid særlig [[Hector Berlioz]] som forandret symfonien. Allerede i sin første symfoni, ''[[Symphonie fantastique]]'', hadde Berlioz en klar programmatisk idé bak verket. Berlioz lot symfonien følge en fortelling, der en ung gutt svermer for en kvinne, sannsynligvis inspirert av hans egne følelser for den britiske skuespilleren Harriet Smithson.<ref name="sekstreni">Side 639, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Et knep han brukte, var det han kalte en ''idée fixe'', i dette tilfellet en melodi som ble forandret slik det passet hovedpersonens humør og situasjon.<ref name="sekstreni" /> Symfonien inkluderte et program der Berlioz beskrev følelsene sine for at publikum bedre skulle forstå symfonien. Slik ble ''Symphonie fantastique'' et svært godt eksempel på programmusikk. Han benyttet også instrumenter for å gjenskape følelser og situasjoner, i tillegg til gjennomgangsmelodien. Harpen symboliserte et ball, strykere med sordin drømmeaktige opplevelser, engelsk horn en gjeter med sauer og skarptromme og cymaler marsjen til skafottet.<ref>Side 639-41, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Hans neste symfoni, ''Harold en Italie'', var basert på [[Lord Byron]]s ''Childe Harold's Pilgrimage'', og dermed var allerede historien kjent for de fleste. Senere symfonier av Berlioz inkluderte blant annet historien om Romeo og Julie.

Om franske Berlioz symboliserte den nytyske retning, var den tyske komponisten Felix Mendelssohn et eksempel på den klassisistiske retningen. Mendelssohn var ikke bare klassisistisk, det vil si mindre revolusjonær romantisk, men han var også nærmere den absolutte musikken. Slik var han motstykket til Berlioz. Mendelssohns musikk hadde fra tidlig av kontrapunkt og fuge, og det var kanskje passende nok han som introduserte [[Johann Sebastian Bach]] til et romantisk publikum fra 1829 av, fremført i en mer romantisk språkdrakt.<ref>Side 49-50, Einstein</ref> Mendelssohns mer voksne symfonier hadde klassisistiske trekk, om enn også han beveget seg i retning den sterke romantiske bevegelsen.<ref>Side 160, Nesheim</ref> Han hadde også et friere forhold til den formalistiske oppdelingen fra Joseph Haydn.<ref>Side 68, Einstein</ref> Mendelssohns symfonier var ikke helt absolutte. Han lot seg inspirere av [[Martin Luther]]s «[[Vår Gud han er så fast en borg]]» til sin reformasjonssymfoni, og han lot seg også inspirere av naturen slik Beethoven gjorde i den 6. symfonien. Imidlertid var Mendelssohn langt unna den detaljerte programmatiske symfonien til Berlioz.<ref>Side 642, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Robert Schumann debuterte langt senere med symfonier enn Berlioz og Mendelssohn. Hans første symfoni ble fullført i våren 1841, men den neste kom kort tid etter. Schumann lånte mye fra sine lieder og pianokonserter. Den første var full av rytmisk energi, mens den andre (senere omskrevet og gjort om til den fjerde symfonien) var bundet sammen lik en sangsyklus med sakte introduksjon til samtlige fire satser. I tillegg lekte Schumann seg med temaet i stedet for å introdusere variasjoner, slik at det ble enklere for lyttere å følge med på utviklingen. Sammen med Mendelssohn dannet Schumann musikkonservatoriet i [[Leipzig]], og han brukte Mendelssohn som dirigent på sine symfonier, før han selv tok over. Hans senere symfonier er preget av at han hadde en større forståelse av klangmuligheter etter å ha vært dirigent.<ref>Side 161-62, Nesheim</ref> Schumann var nærmere Mendelssohn i symfoniutvikling enn han var Berlioz, men lå enda nærmere Schubert. Alle de fire hadde med sin eksperimentering med instrumenter og klang, en fremoverskuende og programmatisk eller en absolutt og tilbakeskuende stil og en flørt med teknikker fra lieder og pianokonserter, begynt å få symfoniene ut av skyggen til Beethoven.<ref>Side 644-645, Burkholder, Grout, Palisca</ref>