Redigerer Rolf Hauge (avsnitt)

== Andre verdenskrig ==
Under den norske kampanjen i 1940 deltok Hauge i forsvaret av [[Rjukan]] fra 9. april og fremover.<ref name="heh" /><ref>Johnsen 1956: p. 101</ref> Han hadde nylig uteksaminert seg fra Krigsskolen som luftvernsoffiser, og ledet som løytnant en improvisert tungmaskingeværkompani i kampene ved Rjukan frem til styrkene der ble oppløst 3. mai 1940, etter alliert evakuering fra Sør- og Midt-Norge.<ref>Haga 1984: p. 19</ref><ref>Johnsen 1956: pp. 116–173</ref> Selv om Rjukan og hele [[Telemark]] ble ansett som uten strategisk verdi av den norske militære ledelsen, ble området likevel forsvart etter anmodninger fra de allierte, som ønsket å beskytte tungtvannsproduksjonsanleggene ved Rjukan mot de fremrykkende tyske styrkene.<ref>Johnsen 1956: pp. 84, 289</ref>{{#tag:ref|Den tysk-kontrollerte produksjonen av tungtvann på Vemork nær Rjukan ble avsluttet i 1943, etter en vellykket sabotasjeaksjon utført av operatører fra Norwegian Independent Company 1 og et bombeangrep av amerikanske bombefly.<ref>{{cite encyclopedia |last=Kraglund |first=Ivar |author-link=Ivar Kraglund |editor=Dahl, Hans Fredrik |encyclopedia=[[Norsk krigsleksikon 1940-45]] |title=tungtvannssabotasjonen |url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010113005006 |access-date=24 April 2014 |year=1995 |publisher=Cappelen |location=Oslo |pages=425–426 |language=no |editor-link= Hans Fredrik Dahl }}</ref>|group=Note}}

Etter kampene i Rjukan forsøkte Hauge å komme seg gjennom nøytrale [[Sverige]] til områdene i [[Nord-Norge]] som fortsatt var under norsk kontroll, men ble utlevert til tyskerne av svenske tjenestemenn. Etter å ha blitt holdt som fange av tyskerne i [[Trondheim]] til juni 1940, kom han i kontakt med [[Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig|motstandsbevegelsen]] senere samme år.<ref>Haga 1984: p. 20</ref> Han ble arrestert i desember 1940,<ref name="fangenskap">Ottosen 2004: P. 292</ref> etter at en motstandsgruppe ble avslørt av tyskerne, men ble løslatt like før jul, på prøve med plikt til å melde seg til de [[Tysklands historie (1933–1945)|tyske okkupantene]].<ref>Haga 1984: pp. 19</ref>

Fryktende for ytterligere konsekvenser, bestemte han seg for å rømme til Sverige. Der fikk han billetter for å reise den "lange veien" til [[Storbritannia]]: fly til [[Moskva]], tog til [[Odesa|Odessa]], båt over Svartehavet, deretter skip fra [[Suez]] rundt [[Kapp det gode håp]] til [[Atlanterhavet]], og til slutt til [[Glasgow]] i september 1941. I Storbritannia sluttet han seg til de norske væpnede styrker i eksil, hvor han tjenestegjorde som nestkommanderende for Kompani 4 av [[Den norske brigaden i Skottland|den norske brigaden]].<ref>Haga 1984: pp. 20–22</ref> I juni 1942 ble to infanteripelotonger fra dette kompaniet sendt til et sjokktropptrening ved [[Fort William (Skottland)|Fort William]].<ref>Fjærli 1982: p. 186.</ref> I august 1942 ble Hauge gitt kommandoen over No. 5 Norwegian Troop i [[№ 10 (Inter-Allied) Commando|No. 10 (Inter-Allied) Commando]],<ref name="heh" /><ref>van der Bijl 2006: p. 8.</ref> med kapteins rang. Hauge fikk tillatelse til å velge frivillige fra hele den norske brigaden, men med kjerne fra Kompani 4 som nylig hadde gjennomgått sjokktropptreningen. Enheten var opprinnelig basert i Nefyn i [[Wales]], og gjennomgikk et standard tre ukers Commando Hardening Course i Achnacarry før de ble akseptert som kommandosoldater.<ref>Fjærli 1982: pp. 187–188.</ref>

I januar 1943 deltok en avdeling fra troppen i [[Operasjon Cartoon]], et angrep på svovelkisgruvene i [[Stordø Kisgruber]] ved [[Litlabø]] nær [[Sagvåg]] i [[Stord]], Norge.<ref>Haga 1984: pp. 47–69</ref> Fra mai 1943 var enheten basert i [[Eastbourne]] og gikk gjennom intensiv trening i forberedelse til landingsoperasjoner. Fra januar 1944 var de stasjonert på Shetland, hvor de deltok i raid til den norske kysten, og i juni flyttet de tilbake til Eastbourne. Hauge's enhet deltok i [[Slaget ved Schelde|slaget om Schelde]], spesielt i [[Operasjon Infatuate]], det seirende angrepet på [[Walcheren]] i november 1944.<ref>Fjærli 1982</ref><ref>Haga 1984: pp. 107–143</ref><ref>Melien 1979</ref> Hauge's rapport fra angrepet på Walcheren er gjengitt i [[Eystein Fjærli]]'s bok fra 1982. Enheten mistet fire drepte og sytten sårede under de åtte dagene av angrepet, Hauge var blant de sårede.<ref>Fjærli 1982: pp. 192–198.</ref><ref name="vanderbijl51">van der Bijl 2006: p. 51.</ref> Mens han var under rekonvalesens, ble Hauge tildelt det britiske [[Military Cross]] for sin ledelse under slaget om [[Walcheren]].<ref>van der Bijl 2006: p. 59.</ref>

I januar 1945 deltok No. 5 Norwegian Troop i angrepet på øya [[Kapelsche Veer]], sammen med [[No. 47 (Royal Marine)]] Commando. Dette angrepet var ikke umiddelbart vellykket, men øya ble erobret av kanadiske styrker noen uker senere.<ref>Fjærli 1982: p. 191.</ref><ref>Haga 1984: pp. 159–168</ref> Etter at det første norske angrepet mot de tyske linjene resulterte i mer enn 50 % tap, avbrøt Hauge de fornyede angrepene beordret av No. 47 (Royal Marine) Commando. No. 5 Norwegian Troop deltok ikke i flere kamper under krigen etter angrepet på Kapelsche Veer,<ref name="vanderbijl51" /> men ble i stedet sendt til offisielt nøytrale [[Sverige]] 1. mai 1945. 8. mai 1945, åtte dager etter ankomst til Sverige, ledet Hauge No. 5 Norwegian Troop over grensen til Norge for å delta i avvæpningen av de overgitte tyske styrkene der. Da [[Olav V|kronprins Olav]] vendte tilbake til Norge 13. mai, dannet No. 5 Norwegian Troop hans [[æresvakt]].<ref>van der Bijl 2006: pp. 57–58.</ref>

Blant Hauge's krigsdekorasjoner var [[St. Olavsmedaljen med ekegren]],<ref>Waage 1967</ref> [[Krigsmedaljen]], [[Forsvarsmedaljen]] 1940–1945, [[Haakon VIIs 70-årsmedalje|Haakon VII's 70-årsmedalje]], det britiske [[Military Cross]]<ref name="heh" />, 1939–45 Star og [[France and Germany Star|France and Germany Star.]]<ref name="Moller165" />