Redigerer Ritestriden i Kina (avsnitt)

===Terminologispørsmålene===
Striden dreide seg også til dels om språk. Det sentrale punktet var om den mest tjenlige oversettelse av ordet Gud (eller rettere sagt [[latin]]ens ''«Deus»''). Jesuitten [[Matteo Ricci]], som hadde lagt grunnlaget for den katolske misjon fra han begynte sitt virke i landet i [[1582]] til sin død i [[1610]] (mot slutten av [[Ming-dynastiet|Míng-dynastiet]]s tid) hadde i sine bestrebelser på å gjøre den kristne lære begripelig for kineserne overtatt eller bygd på hevdvunne kinesiske uttrykk for sentrale begreper i den katolske forkynnelse. Latinens ''gratia'' («nåde») ble oversatt med tiānēn (天恩), «den himmelske nåde». Ordene Tiāndì, [[Tianzhu (Gud)|Tiānzhǔ]] (天主 «Himmelens herre») og [[Shangdi|Shàngdì]] (上帝 «Den høyeste hersker»), sto alle tre for «Herren» og «Gud».

Tiān (天, «himmel», hovedleddet i Tiānēn, Tiānzhǔ og Tiāndì) og Shàngdì var gamle og ærverdige konfucianske termer som kinesere oppfattet som velkjente og trygge. Tiānzhǔ, som var gangbart blant folk med buddhistisk bakgrunn, og var dannet for å erstatte translittererte lyder tidligere benyttet i kinesisk (som ''tu-si'' for det latinske «Deus» og, enda tidligere, ''a-luo-he'' for det [[assyrisk]]e og [[nestoranismen|nestorianske]] «Allah», igjen beslektet med ''[[Elohim]]'' fra [[1. Mosebok]]) men som ikke var egentlige kinesiske ord. Ricci gikk inn for alle de tre ordene, altså tiān, shàngdì og tiānzhǔ, som alle var bygget på tidligere språkbruk. På lignende vis hadde jesuittene hentet alle de ordene som var knyttet til den kristne kulten fra klassisk og konfuciansk kinesisk vokabular (tempel, offer, osv).

Men det oppstod usikkerhet om ordet tiān. Ordet viser til den materielle himmelen, men også til den øverste guddommen for [[hankinesere|Hàn-kinesere]] og ble nært assosiert med keiseren og keiserverdigheten.

Det andre punktet av tildels språklig natur dreide seg om [[kinesisk kalligrafi|kalligraferte]] skrifttavler med inskripsjonen «dyrk himmelen», jìng tiān (敬天). Slike tavler (også kalt keisertavler fordi de annetsteds ble knyttet til keiserkult og ofringer til keiseren) ble kopiert og anbragt i de kinesiske katolske kirkene. Men disse tavlene kunne også gi en direkte assosiasjon til den kinesiske keiserdyrkelsen som kristne oppfattet som  avgudsdyrkelse. Eller var det bare et symbol for en bønn om at keiserens beskyttelse?