Redigerer Riksmål (avsnitt)

=== Bruddet med bokmålet ===
Allerede før de første reformene av det dansknorske språket var tilhengerne delt i synet på fornorsking av språket. Mens [[Knud Knudsen]] førte opp femten punkter med større og mindre endringer (slik som et eget hunkjønn og skille mellom endelsene ''-ar'' og ''-er''), var konkurrenten [[Johan Storm]] sterkt imot. Trolig ville 1907-reformen både kommet tidligere og vært mer radikal om det ikke var for Johan Storms motstand, og riksmålsfolket var delt i synet på både denne og 1917-reformen.<ref>{{Kilde bok
  | forfatter= Vikør, Lars S.
  | utgivelsesår= 1990
  | tittel= Liner i nyare norsk språkhistorie
  | utgivelsessted= Bergen
  | side=59–67 }}</ref> Deler av riksmålsbevegelsen ivret for da avdøde Knud Knudsens reformtanker som nå ble realisert, mens andre motsatte seg både 1907- og 1917-reformene. Eksempelvis tok Aftenposten 1907-rettskrivningen i bruk først i 1923 og 1917-rettskrivningen i 1928.{{tr}} Bjørnson, som døde i 1910, var også motstander av 1907-reformen.{{tr}}

Det dansk-norske [[koinéspråk]]et, ofte kalt «[[dannet dagligtale]]», lå til grunn for reformene i 1907 og 1917, men det var også dem som ikke ønsket å stanse fornorskingen ved den dannede dagligtalen. Blant dem var [[Moltke Moe]], en av arkitektene bak 1907-reformen og ideologene bak samnorskpolitikken. Han døde i 1913, men hans ideer ble videreført i 1917-rettskrivningen som i tillegg til obligatoriske endringer basert på dannet dagligtale, innførte valgfrie fellesformer med [[nynorsk]] og fra østlandsdialektene.{{tr}} De første antydningene til det kommende skillet mellom bokmål og riksmål sees etter 1917, da riksmålsbevegelsen for alvor begynte å yte motstand mot den offisielle språkpolitikken og avviste de valgfrie formene.{{tr}} Det endelige bruddet kom imidlertid først med 1938-reformen, som ikke bare innførte enda flere tilnærmingsformer og former fra østlandsdialektene, men også gjorde flere av dem obligatoriske. Flere tradisjonelle former gikk helt ut og har i ettertid blitt signalord for riksmålet. Som eksempler kan formene ''etter'' for ''efter'', ''nå'' for ''nu'' og ''språk'' for ''sprog'' nevnes. En rekke tradisjonelle ord, slik som «en gresshoppe/grashoppe» ble forbudt og erstattet av rene dialektformer eller nykonstruksjoner, slik som «ei engsprette».<ref>{{Kilde bok
| ref="Bjerke_1"
| forfatter=[[André Bjerke]]
| tittel=Hårdt mot hårdt
| forlag=[[Riksmålsforbundet]]
| år=1968
| sted=[[Oslo]]
}}</ref>[[#"Bjerke_1"|Bjerke, s. 158]]

Endringene var ansett som for radikale eller for store på så kort tid av mange bokmålsbrukere og toneangivende medier,{{tr}} og for å beskytte riksmålet mot den offisielle samnorskpolitikken begynte riksmålsbevegelsen sitt eget normeringsarbeide. Riksmålsbevegelsen etablerte et eget normeringsorgan, [[Det Norske Akademi for Språk og Litteratur|Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur]], senere omdøpt til Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. [[Foreldreaksjonen mot samnorsk]] protesterte mot [[samnorsk]]tendensen i skolebøkene.{{tr}} En tilsvarende reaksjon skjedde på nynorskhold, gjennom etableringen av [[høgnorsk]]bevegelsen, men denne var langt mindre slagkraftig og har hos Språkrådet bare fått gjennomslag for noen få, små endringer.{{tr|Hvilke endringer, noen i det hele tatt? (Annet enn ubestemt svakt hunkjønn på -a som sideform)}}

Organisasjonen [[Riksmålsvernet]] gav ut de første fire bind av [[Norsk Riksmålsordbok]] i perioden 1937 til 1957, men et mindre hefte kom alt i 1930.{{tr|Ref til bindene og heftet?}} Riksmålsvernet ble innlemmet i [[Det Norske Akademi for Språk og Litteratur]] i 1981 (organisasjonsnavnet skrives fra 2013 med ''Språk''), og to supplementsbind ble utgitt i 1995.{{tr}} Samtidig som riksmålsbevegelsen har drevet sitt eget normeringsarbeide, har den arbeidet for å påvirke normeringen av offisielt bokmål. Det såkalte Oslo-vedtaket i Oslo skolestyre i 1939 ble retningsgivende for språkpolitikken i skolen etter krigen. Det gikk ut på at skolebøker så langt som råd skulle bruke radikale former som var felles med nynorsk. Riksmålsforbundet organiserte fra 1951 til 1954 [[Foreldreaksjonen mot samnorsk]] som blant annet samlet inn 407&nbsp;119 underskrifter mot samnorsk, oppfordret foreldre til å forandre radikale former i sine barns skolebøker, og gikk til rettssak mot departementet. [[Tor Guttu]] beskriver resultatet slik:
<blockquote>«Før rettssaken mot departementet skulle opp i april 1954, kom det i stand forlik. Departementet gav seg, og Oslo-vedtaket var de facto avskaffet; bøker i den språkform som ifølge 1938-rettskrivningen var moderat, skulle tillates. Men mange steder var de radikale i bruk til de ble utslitt i begynnelsen av 1960-årene. En reaksjon dels i kjølvannet av Foreldreaksjonen, dels som reaksjon på læreboknormalen da den endelig kom i 1959, var brenningen av «samnorskbøker».»<ref name="Guttu">{{Kilde www
 |url = http://www.sprakradet.no/upload/10749/snytt073.pdf
 |tittel = Foreldreaksjonen 1949–1954 – den største folkebevegelse inntil da
 |besøksdato = 2008-03-26
 |forfatter = [[Tor Guttu]]
 |utgivelsesdato = 2007-09-12
 |format = .pdf
 |verk = Språknytt 3/2007
 |utgiver = Språkrådet
 |sider = 1-4
}}</ref></blockquote>

Samnorskpolitikken ble etter hvert ansett som feilslått, og [[Vogt-komiteen]] ble nedsatt på 1960-tallet for å gjennomgå språksituasjonen i Norge. Et av resultatene var opprettelsen av [[Norsk språkråd]], der også riksmålsbevegelsen, i motsetning til tidligere, lot seg representere. I 1981 ble mange tradisjonelle riksmålsformer{{hvilke}} som hadde vært i vanlig bruk helt siden 1938 gjeninnført i bokmål, og i 2005-rettskrivningen er skillet mellom hovedformer og sideformer opphevet i bokmål. Det medfører at alle tidligere sideformer, inkludert både riksmålsformer og radikale former, innenfor bokmålsnormalen kan brukes i lærebøker og offentlig språkbruk. For riksmålets del kom det en reform i 1986 der former som ''nå'', ''etter'' og ''språk'', som tidligere var ansett som radikale av riksmålsbevegelsen, ble innlemmet i normalen ved siden av ''nu'', ''efter'' og ''sprog''. Aftenposten, den gangen den største publikasjonen på riksmål, tok i bruk reformen i 1991 og gav samtidig i all hovedsak opp de tradisjonelle symbolformene (enkelte journalister fortsatte likevel å bruke dem i noen år). Aftenpostens sjefredaktør [[Egil Sundar]] var en sterk tilhenger av de tradisjonelle formene, noe som var en viktig årsak til at det tok fem år før riksmålsreformen ble tatt i bruk.