Redigerer Rikard II av England (avsnitt)

==En skjør fred==

I de følgende årene ser det ut til at Rikard husket lærdommen fra 1387, og var mer forsiktig overfor adelen. I [[1390]] ble det holdt en [[ridderturnering]] for å feire at han ble myndig. Riket var da mer harmonisk, ikke minst fordi [[John av Gaunt]] var tilbake fra [[Spania]] og ledet Lords Appellant. Rikards lag av riddere på turneringen ble utstyrt med samme symbol, et hvitt hjerte, som han selv hadde valgt. 

Kongen var interessert i ting som fin mat, og insisterte på at man skulle spise med skje ved hoffet. Han skal også ha oppfunnet lommetørklet. Han fikk dekorert [[Westminster Palace|Westminster Hall]] med et nytt, vakkert tak, og han var beskytter for kunstnere, arkitekter og forfattere. På grunn av dette har han blitt sett som en forløper for renessansefyrstene. Men i hans samtid så man på interessene som svakheter, og mange mente han var en ny [[Edvard II av England|Edvard II]], som ikke var verdig sitt opphav i det krigerske [[Huset Angevin|huset Plantagenet]]. Han hadde ikke sin bestefars dragning mot slagmarken. Rikards felttog i [[Skottland]] i [[1385]] endte med et uavklart resultat, og i [[1396]] signerte han en 28 år lang våpenhvile med Frankrike. Til tross for at freden brakte høyere fortjeneste i riket, var avtalen svært upopulær.  

Man kan også se at han foretrakk fred i det første felttoget til [[Irland]] i [[1394]]. Hans politikk baserte seg på at de irske opprørerne var oppildnet av sine klagemål mot de fraværende engelske jordeierne, og mente at de nok hadde rett i en del av sine krav. De han kalte ''ville irer'', de irsktalende som ikke hadde sluttet seg til opprøret, behandlet han med mildhet og respekt. Slik skiller han seg fra flere tidligere og senere monarker i behandlingen av Irland og øyas befolkning. Mange historikere mener at dersom hans regjeringstid hadde vart lenger kunne Irlands historie vært dramatisk annerledes. 

[[Fil:The Wilton Diptych (left).jpg|thumb|right|Wiltondiptykens venstre panel]]
Rikard hadde en sterk tro på kongens guddommelige rett, og følte at det ikke skulle stilles spørsmål ved noen av hans avgjørelser. Han insisterte på å bli tiltalt som «Deres majestet» eller «Deres høyhet», og kunne sitte alene med kronen på hodet i timevis. Etter dronning Annes død i 1394 ble han enda mer rigid. Han bestilte landets første kongelige portrett. I [[Wiltondiptyken]] er han portrettert mellom de [[angelsakserne|angelsaksiske]] helgenkongene [[Edmund martyren]] og [[Edvard bekjenneren]]. Dette var ikke bare en referanse til hans forgjengere på tronen, men også til hans ektefølte religiøsitet.