Redigerer Richard Nixon (avsnitt)

== Politisk karriere ==
=== Kongressmann og visepresident ===
Etter å ha returnert til California og giftet seg med Thelma Catherine Patricia Ryan (Pat) i 1940, bestemte Nixon seg for første gang å prøve seg i politikken da han ble tilbudt å stille som kandidat for det [[Republikanske partiet]] for en plass i [[Representantenes hus (USA)|Representantenes hus]] i 1946. Han vant sin første valgkamp mot Jerry Voorhis og sikret seg den 12. kretsen i California og gikk dermed inn i USAs 80. kongress høsten 1946. En annen fersk representant i denne Kongressen var [[John F. Kennedy]] fra [[Massachusetts]]. De to fremtidige presidentene satt i samme kongresskomité og var ifølge Nixon selv «for forskjellige av bakgrunn, perspektiv og temperament til å bli nære venner». Han ble raskt kjent som en arrig anti-kommunist og klatret raskt gradene i Det republikanske partiet i Kongressen. Etter bare én periode i Representantenes hus ble han i 1950 valgt til senator, også denne gangen for sin hjemstat California. 

I 1952, etter en lang og til tider vanskelig valgkamp der han ble kjent for den såkalte Checkers-talen, ble Richard Nixon valgt til visepresident som kandidat sammen med tidligere krigshelt og general [[Dwight David Eisenhower]]. Sammen med Eisenhower omdefinerte på mange måter Nixon visepresidentens rolle i amerikansk politikk. Tidligere hadde dette stort sett vært et seremonielt verv, der den viktigste rollen rett og slett bare var å være klar til å ta over dersom presidenten skulle bli syk eller dø. Nixon selv tjenestegjorde som president tre ganger i 1955, 56 og 57, da Eisenhower var syk. Som visepresident reiste Nixon enormt mye. Både innenlands og i utlandet. Han hadde lengre offisielle turer i Asia og Europa. Han besøkte også [[Moskva]] i 1959, der han hadde en impromptu debatt med den sovjetiske lederen [[Nikita Khrusjtsjov]] på en vareutstilling. Dette ble kjent som den såkalte kjøkken-debatten. Nixon var den første som brukte visepresidentrollen som et springbrett for å vinne makten i [[Det hvite hus]]. Gjennom å utnytte medieeksponering, reisevirksomhet og et utstrakt kontaktnett bygde han opp sitt image og sin base for støtte for å forberede seg til å stille som presidentkandidat.

=== 1960–1968, presidentkandidat og sivilt liv ===
Nixon ble nominert som presidentkandidat for Republikanerne og stilte i valget i 1960 mot Demokratenes [[John F. Kennedy]].

Nixon tapte valget med knapp margin etter en kontroversiell stemmetelling i [[Chicago, Illinois]].<ref>http://www.nybooks.com/articles/4275</ref> Etter valgnederlaget vendte Nixon tilbake til California, hvor han stilte som kandidat ved guvernørvalget i [[1962]]. Valgnatten 7. november endte med Nixons såkalte siste tale, der han anklaget aviser, TV og radiostasjoner i California for å være for liberale, og direkte anti-Nixon. Han erklærte at de nå ikke lenger ville ha «Dick Nixon å sparke rundt», og sa offentlig at han aldri ville stille til valg for noe offentlig verv igjen.

Han tok med seg sin familie til New York, der han fikk jobb ved et advokatfirma. Han prosederte én sak for [[Høyesterett]] i løpet av sin tid som advokat.{{tr}}

Han bestemte seg for ikke å søke nominasjon til valget i 1964, der [[Barry Goldwater]] led et av Republikanernes største valgnederlag gjennom tidene mot [[Lyndon B. Johnson]].

=== President 1969–1974 ===
:''Utdypende artikkel: [[Vietnamkrigen]]''

I [[1968]]-valget vant Nixon presidentvalget mot demokratenes norskættede kandidat [[Hubert Humphrey]]. Nixon brukte denne gangen noe sterkere virkemidler enn tidligere på 60-tallet, med appell til patriotisme i den pågående [[Vietnamkrigen]].

Hans første og viktigste oppgave var nå å få USA ut av [[Vietnam]] på hva han selv kalte en «ærefull» måte. Johnsons eskalering av konflikten, som Nixon selv hadde støttet, hadde ført til at USA befant seg i en hengemyr i Indokina. Sammen med sin nasjonale sikkerhetsrådgiver [[Henry Kissinger]] bestemte han seg i hemmelighet for å utvide konflikten ved å bombe de [[Nord-Vietnam|nordvietnamesiske]] forsyningslinjene gjennom Laos og Kambodsja, den såkalte [[Ho Chi Minh-stien]]. Selv ikke andre høytstående regjeringsmedlemmer som utenriksminister [[William P. Rogers]] eller Kongressen ble informert om denne beslutningen. 

Nixons løsning på Vietnamkrisen var en såkalt vietnamisering av konflikten; prinsippet for dette ble kjent som [[Nixon-doktrinen]]. Nixon ville nå finansiere og trene de [[Sør-Vietnam|sørvietnamesiske]] styrkene, [[ARVN]], og samtidig skulle amerikanske soldater og materiell gradvis trekkes tilbake. Kissinger fremforhandlet en fredsavtale med [[Lê Ðức Thọ]] i Paris. De to ble tildelt [[Nobels fredspris]] for dette. Alle amerikanske styrker var ute av Vietnam i [[1973]].

=== Den andre presidentperioden ===
I [[1972]]-valget vant Nixon en av tidenes største seire i et presidentvalg, mot demokratenes svært liberale kandidat [[George McGovern]].

Nixon hadde et sterkt fokus på utenrikspolitikk som president. Han mente at «landet kunne styre seg selv uten en president», og utformet utenrikspolitikken sammen med Kissinger fra Det hvite hus på bekostning av [[Utenriksdepartementet (USA)|Utenriksdepartementet]]. Han ble kjent for sin «[[détente]]»-politikk (avspenning), som gikk ut på å normalisere forholdet til Sovjetunionen i håp om å redusere spenningen mellom [[supermakt]]ene. 

Som en del av denne strategien åpnet han [[Nixons besøk i Kina i 1972|ved et overraskende besøk i 1972]] USAs relasjoner med [[Kina]] for første gang siden revolusjonen i landet, og brukte dette såkalte Kina-kortet som pressmiddel mot Sovjet.{{tr}} [[Det kinesisk-sovjetiske bruddet|Splittelsen]] mellom de to kommunistlandene hadde vært åpenbar over flere år. Da [[diplomati]]ske forbindelser mellom USA og Kina ble gjenopptatt, var Sovjetunionen umiddelbart bekymret for konsekvensene, og tilbød seg å gå i forhandlinger med Washington. En lengre diplomatisk prosess ble startet, og den resulterte i [[SALT-avtalene|SALT]]-avtalen (SALT 1), et offisielt statsbesøk av Nixon i Moskva, [[Anti-ballistisk missil|ABM]]-avtalen og til slutt Helsingforsavtalen som ble sluttført etter at Nixon var ute av Det hvite hus. Avspenningspolitikken ble videreført under [[Gerald Ford]]s regjering, hvor Kissinger fortsatte som utenriksminister.

Blant innenrikspolitiske initiativ er Nixons beslutning i 1972 om å opprette [[romferge]]programmet i [[NASA]] og omorganiseringen av [[postvesen]]et, fra et eget departement til et heleid føderalt selskap med navnet ''[[U.S. Postal Service]]''. Kanskje av størst betydning for ettertiden var hans beslutning i 1974 om å forlate [[gullstandarden]], noe som førte til en massiv reorganisering av det internasjonale [[valuta]]systemet.

==== Watergate ====
:''Utdypende artikkel: [[Watergate-skandalen]]''
Nixon ble den første, og hittil eneste, amerikanske president som før valgperiodens utløp har trukket seg frivillig. Han var på stø kurs mot en gjenvalgsseier etter sitt skjellsettende besøk i Kina. Like fullt kjente han seg forfulgt av sine fiender og av medier, ikke minst etter det han kalte ''a third-rate burgary'' («et tredjerangs [[innbrudd]]») i Watergate-bygget som pressen viste stor interesse for. Etter en avslørende artikkel om saken i ''[[Washington Post]]'' skrev Nixon i sin dagbok at dette var «''siste rap fra østkystens [[establishment]]''».<ref>[https://www.oregonlive.com/opinion/2017/05/the_midterms_might_become_the.html David Ignatius: ''The midterms might become the «impeachment election»'', 23. mai 2017]</ref> Nixon mente å være opptatt av befolkningens beste, men følte seg både presset og isolert. 23. juni 1972 gjorde han en tabbe da han ba stabssjefen sin om å kontakte [[CIA]] og få visedirektøren Vernon Walter til å be FBI om å henlegge etterforskningen av innbruddet, «''av hensyn til riket, punktum''». Opptaket av denne samtalen ble kjent som ''the smoking gun'' («den rykende [[pistol]]en»).<ref>[https://millercenter.org/the-presidency/secret-white-house-tapes/smoking-gun ''Smoking gun tape'', opptaket kjent som «den rykende pistolen»]</ref>

Nixon kunngjorde sin beslutning [[9. august]] [[1974]], da det ble klart at Kongressen var i ferd med å sluttføre prosedyren for å stille ham for [[Riksrett (USA)|riksrett]]. Nixon ble implisert i forsøke å dekke over at medarbeidere i hans valgkamp sto bak et innbrudd i Demokratenes valgkamphovedkvarter på Watergate-hotellet i Washington D.C. før valgkampen i 1972. Saken ble kjent som [[Watergate-skandalen]], og det viste seg at innbruddet, og påfølgende forsøk på avlytting, var betalt av «Komiteen for gjenvalg av presidenten» (engelsk: ''Committee to Reelect the President''). Flere av Nixons nærmeste menn i Det hvite hus, blant andre [[H.R. Haldeman]] og John Ehrlichman (1925–99),<ref>[https://www.britannica.com/biography/John-D-Ehrlichman «John Ehrlichman», ''Britannica]</ref> ble dømt til fengselsstraff. Selv unngikk Nixon rettslig forfølgelse da han ble [[benådning|benådet]] av sin etterfølger Gerald Ford, en avgjørelse som var omstridt.