Redigerer Rex Perpetuus Norvegiae (avsnitt)

== Ideologi ==
I privilegiebrevet beskriver en norsk konge seg selv for første gang som en «konge ved Guds nåde».<ref name="Helle 40">Fore dette og det påfølgende, Helle s. 40.</ref> Erkebiskop Øystein, den andre erkebiskopen i Norge, fremmet energisk den olavske ideologi, som det fremgår av dette privilegiebrevet, som åpenbart var skrevet i hans ånd. Etter det var det den hellige Olav som ga nordmennene «den gode gamle loven». Lovendringene under kong Magnus regjeringstid ble også tolket som utdyping og utskriving av den idealiserte kong Olavs prinsipper. Slik bidro Øystein til at kong Olav ble stilisert som en stor, mystisk lovgiver.

Tanken om riket som St. Olavs odelsrett og kongen som hans lensherre styrket kirken i Nidaros' prestisjen  og erkebiskopens autoritet. På den annen side ga dette føydale forholdet til den hellige kong Magnus og hans rike en spesiell religiøs innvielse, som var egnet til å styrke hans posisjon i forsvaret mot sine motstandere. Dette var helt nødvendig, siden sentralisering under en konge fortsatt ble motarbeidet, og fremfor alt [[Sverre Sigurdsson|Sverre]] bestred ham kongemakten. Til syvende og sist hjalp det ham imidlertid ikke, idet han ble nedkjempet og drept av Sverre.

Kong Magnus tilpasset konsekvent sin herskende ideologi til kontinentale modeller. Målet hans var å etablere et samlet rike personifisert i ham. Til nå hadde alle sønner av en konge lik arverett og var derfor konger. En norsk keiserkirke skulle øve sin innflytelse over dette riket under ledelse av erkebiskopen i Nidaros. Mens konge og kongelige i begynnelsen av borgerkrigen stort sett var identiske, ble en generasjon senere kongelige en ideologisk og organisatorisk institusjon i seg selv, som den respektive kongen måtte underordne seg og tjene. Denne nytolkningen lar seg tilbakeføre til erkebiskop Øystein.<ref name="helle 40">Helle s. 40.</ref>