Redigerer Rettssaken mot Adolf Eichmann (avsnitt)

===Rettsoppgjør etter holocaust===
{{utdypende|Rettsoppgjør etter Holocaust|Ansvar for holocaust}}
Rettsoppgjøret etter Holocaust skjedde i flere faser og på ulike arenaer. Det foregikk for det første i Tyskland straks etter krigen, i regi av [[Den allierte okkupasjonen av Tyskland|de allierte okkupasjonsmaktene]]. Dette oppgjøret fortsatte i regi av tyske myndigheter etter at Forbundsrepublikken ([[Vest-Tyskland]]) fikk suverenitet. Endelig foregikk det rettsoppgjør i de landene som var berørt av folkemordet. Rettsoppgjøret er særlig kjent for [[Nürnbergprosessen]] (hovedprosessen mot topplederne) samt de etterfølgende prosessene i [[Nürnberg]], blant annet [[Einsatzgruppenprosessen]].<ref name="Pendas" /> Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av [[Nürnbergprosessene]] som kun omhandlet holocaust, og disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord.<ref name="Winicki" /> 

De fleste forbrytere fra nazistenes regime ble aldri stilt rettslig til ansvar. En stor del av de som de allierte og den amerikanske okkupasjonsmakten dømte til fengselsstraff slapp ut lenge før straffen var sonet.<ref name="Winicki" /> Mot slutten av 1950-årene var det nesten ingen nazister i fangenskap noe sted i Europa. Fra slutten av 1950-årene ble det innledet en serie nye rettsprosesser, særlig i Vest-Tyskland. [[Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen|Sentralkontoret for etterforskning av nazistiske forbrytelser]] ble etablert i denne perioden. [[Fritz Bauer (jurist)|Fritz Bauer]], leder av påtalemakten (tysk: ''Generalstaatsanwaltschaft'') i [[Hessen]] med kontor i [[Frankfurt am Main]], var sentral i gjennomføring av de vesttyske prosessene rundt 1960.<ref name="Pendas" />

====Juridisk grunnlag====
[[De allierte (andre verdenskrig)|De allierte]] fastsatte i London-charteret (også kalt Nürnberg-charteret) av 8. august 1945, hvordan rettsforfølgelsen av ledende krigsforbrytere (engelsk: ''major war criminals'') i [[Nürnbergprosessen]] skulle foregå. Charteret omhandlet tiltale på grunnlag av forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.<ref name="Winicki" /> London-charteret avviste «ordre ovenfra» (engelsk: superior order) som grunnlag for frikjennelse, bare som formildende omstendighet.<ref name="doi.org">{{Kilde artikkel|tittel=Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide|publikasjon=The ANNALS of the American Academy of Political and Social Science|doi=10.1177/000271628045000106|url=https://doi.org/10.1177/000271628045000106|dato=1980|forfattere=|fornavn=Robert|etternavn=Wolfe|via=|serie=1|språk=en-US|bind=450|hefte=|sider=46–67|issn=0002-7162|besøksdato=2020-08-09|sitat=Nor could he claim "superior orders" because the IMT (London) Charter ruled out such a defense, except as miti gation. Ohlendorf and some of his fellow defendants in the same case contended that they were convinced at the time that Soviet Jewry was a mainstay of bolshevism and therefore constituted a direct threat to the security of the Third Reich.}}</ref> Tiltalen i Einsatzgruppeprosessen (1947) baserte seg på den foregående Nürnbergprosessen, samt på [[Genèvekonvensjonene]], [[Haag-konvensjonene av 1899 og 1907]], og internasjonal sedvanerett. [[Folkemord]] var ikke et konkret punkt i tiltalen og betegnelsen folkemord (engelsk: genocide) ble ikke brukt.<ref name="Wolfe" /><ref name="Earl2016" /> [[Folkemordkonvensjonen]] ble vedtatt i 1948. Det er bred enighet om at prosessene i Nürnberg beviste folkemord.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623528.2013.821225|url=https://doi.org/10.1080/14623528.2013.821225|dato=2013-09-01|forfattere=|fornavn=Hilary|etternavn=Earl|via=|serie=3|bind=15|hefte=|sider=317–337|issn=1462-3528|besøksdato=2020-08-09|sitat=As ideological soldiers of the Third Reich they had killed one million civilians, mainly Jews, between June 1941 and July 1943, clear evidence of genocide according to Lemkin's definition of the crime that was circulating in Nuremberg at the time. Even though ‘genocide’ had been articulated when this trial began, the Nuremberg prosecutors did not fully employ it at trial.}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Flaws in the Nuremberg Legacy: An Impediment to International War Crimes Tribunals' Prosecution of Crimes Against Humanity|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/12.3.434|url=https://academic.oup.com/hgs/article/12/3/434/612717|dato=1998-12-01|forfattere=|fornavn=Robert|etternavn=Wolfe|via=|serie=3|språk=en|bind=12|hefte=|sider=434–453|issn=8756-6583|besøksdato=2020-08-09|sitat=For despite their legacy, the Nuremberg trials did accomplish what all later war crimes prosecutions have attempted: they produced incontrovertible evidence of genocide.}}</ref>

Rettsoppgjøret i Nürnberg var radikalt nyskapende ved at statlige aktører kunne eller måtte stilles til ansvar og de ikke lenger var beskyttet nasjonal [[suverenitet]]. I den tradisjonelle modellen var staten håndhever av lov overfor individer. Internasjonal straffeforfølgelse av personer ble dermed ansett som umulig uten å overskride statenes suverenitet slik man mente «[[det westfalske systemet]]» ble etablert ved [[Freden i Westfalen]]. Etter Nürnberg formulerte [[Karl Jaspers]] begrepet forbryterstaten (tysk: ''Verbrecherstaat'') i tilfeller der staten selv er den ledende gjerningspersonen snarere enn håndhever av lov og orden.<ref name="Douglas">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctt9qd0zg|kapittel=From IMT to NMT: The Emergence of a Jurisprudence of Atrocity|side=276-292|tittel=Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: Transitional Justice, Trial Narratives, and Historiography on JSTOR|besøksdato=2021-09-18|forfattere=Douglas, Lawrence|dato=2014|språk=en|verk=www.jstor.org|forlag=Berghahn Books|redaktør=Kim C. Priemel og Alexa Stiller|=sitat=The contact with Nazi crimes revolutionized law by creating the exigent need, if not the theoretical apparatus, for puncturing this shield of sovereignty. Today we accept without argument the idea that state actors responsible for atrocities should have to answer for their conduct in courts of criminal law—be they domestic, international, or of a hybrid character. But we run the risk of forgetting how deeply radical this idea was before the trial of the major Nazi war criminals before the International Military Tribunal (IMT) in Nuremberg.}}</ref>

Under Nürnbergprosessen ble det satt presedens for at ordre ovenfra (''superior order'') ikke holdt som forsvar. London-charteret (også kalt Nürnberg-charteret) av 8. august 1945 etablerte the International Military Tribunal (IMT) og fastsatte hvordan rettsforfølgelsen av ''major war criminals'' i Nürnberg skulle foregå. Charteret omhandlet tiltale på grunnlag av forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.<ref name="Winicki" /> London-charteret for IMT avviste «ordre ovenfra» (engelsk: ''superior order'') som grunnlag for frikjennelse, bare som formildende omstendighet.<ref name="doi.org"/>

====Eichmanns samarbeidspartnere====
SS-offiser [[Dieter Wisliceny]] arbeidet sammen med Eichmann, blant annet ved gjennomføring av [[holocaust i Ungarn]] og i [[Holocaust i Hellas|Hellas]]. Wisliceny ble etter [[andre verdenskrig]] dømt til døden og hengt i Bratislava i 1948.<ref name="Braham">Braham, R. L. (2000). ''The politics of genocide: The Holocaust in Hungary''. Wayne State University Press.</ref> [[Alois Brunner]], en østerriksk SS-offiser, var en av Eichmanns nære medarbeidere. Etter å ha arbeidet for amerikanske okkupasjonsstyrker flyktet han til [[Syria]] og døde i Damaskus som gammel mann.<ref>{{Kilde avis|tittel=NS-Verbrecher Alois Brunner: Elender Tod im syrischen Asyl|url=https://www.welt.de/politik/deutschland/article161072945/NS-Verbrecher-Brunner-erlitt-in-Syrien-einen-elenden-Tod.html|dato=2017-01-11|besøksdato=2019-03-30|etternavn=|avis=Die Welt|fornavn=|side=|sitat=Brunner arbeitete zwei Jahre für die US-Besatzung in Deutschland, 1953 flüchtete er nach Ägypten und von dort aus nach Syrien, wo er den Schutz der politischen Führung genoss. Er soll der syrischen Geheimpolizei als Berater gedient und dabei vor allem die Verhör- und Foltermethoden der Nazis weitergegeben haben.}}</ref><ref>Niclas Sennerteg (2014): ''Hakkorset och halvmånen: nazister i Mellanöstern''. Stockholm: Natur & Kultur. ISBN 978-91-27-13260-3</ref> Brødrene [[Rolf Günther (SS-offiser)|Rolf Günther]] (selvmord 1945) og [[Hans Günther (SS-offiser)|Hans Günther]] (drept i 1945) var begge SS-offiser og arbeidet for Eichmann med deportasjoner fra Hellas og Bøhmen.{{Sfn|Reynolds|1961|p=98-99}}<ref>{{Kilde avis|tittel=The Last of the Unjust review – Claude Lanzmann’s profound reflections on Theresienstadt and the Holocaust|url=https://www.theguardian.com/film/2015/jan/11/last-of-unjust-review-claude-lanzmann-theresienstadt-holocaust|avis=The Observer|dato=2015-01-11|besøksdato=2020-02-12|issn=0029-7712|språk=en-GB|fornavn=Mark|etternavn=Kermode|fornavn2=|etternavn2=|side=|sitat=…. to interview Benjamin Murmelstein, the only surviving president of the Jewish Council in Theresienstadt – Adolf Eichmann’s so-called “model ghetto” in which thousands died in appalling squalor, while many more were transported on to death camps in “the East”.}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Theresienstadt 1941–1945: The Face of a Coerced Community|publikasjon=The European Legacy|doi=10.1080/10848770.2018.1558846|url=https://doi.org/10.1080/10848770.2018.1558846|dato=2019-02-17|forfattere=|fornavn=Arthur|etternavn=Shostak|via=|serie=2|bind=24|hefte=|sider=246–248|issn=1084-8770|besøksdato=2020-02-12|sitat=}}</ref> SS-offiser [[Theodor Dannecker]], som samarbeidet med Eichmann blant annet om holocaust i Ungarn, tok sitt eget liv i desember 1945 i amerikansk varetekt.<ref>Longerich, P. (2010). ''Holocaust: The Nazi persecution and murder of the Jews.'' Oxford University Press, Oxford.</ref><ref>Seibel, W. (2016). ''Persecution and Rescue: The Politics of the “Final Solution” in France, 1940-1944.'' University of Michigan Press.</ref>

SS-lederne [[Heinrich Himmler]] og [[Odilo Globocnik]] tok sine egne liv i alliert [[Varetektsfengsling|varetekt]]. Gestapo-sjef [[Heinrich Müller]] forsvant i krigens siste dager. [[Ernst Kaltenbrunner]], leder av [[Reichssicherheitshauptamt]] (RSHA), ble dømt og henrettet i Nürnberg.

I Ungarn ble hovedmennene bak jødeutryddelsen [[László Baky]], [[László Endre]], [[László Bárdossy]], [[Béla Imrédy]], [[Ferenc Szálasi]], [[Döme Sztójay]] og [[László Ferenczy]] dømt og henrettet etter krigen.<ref name="Klajn">Klajn, L. (2007). ''The Past in Present Times: The Yugoslav Saga.'' University Press of America, s. 54.</ref> {{sfn|Braham|2000|page=256-257}}<ref>{{Kilde www|url=https://collections.ushmm.org/search/catalog/pa1049319|tittel=A Hungarian official reads the death sentence of former Prime Minister Dr. Laszlo V. Bardossy prior to his execution in the courtyard of the Academy of Music in Budapest. - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum|besøksdato=2020-12-09|verk=collections.ushmm.org}}</ref><ref>Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019).'' Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators''. ABC-CLIO, s. 278.</ref><ref>{{Kilde www|url=https://collections.ushmm.org/search/catalog/irn1000596|tittel=Execution of War Criminals - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum|besøksdato=2019-09-26|forfattere=|dato=|verk=collections.ushmm.org|forlag=|sitat=Kommentar: Filmopptak av henrettelsen av Szalasi. Han ble hengt med pålemetoden.}}</ref> [[Kurt Becher]] unnslapp rettsforfølgelse og ble senere en velstående forretningsmann, til tross for at han var SS-offiser og kommissær for de tyske konsentrasjonsleirene. Becher vitnet i rettssaken mot Eichmann uten å reise til Israel.<ref>{{Kilde www|url=https://www.spiegel.de/spiegel/print/d-43365484.html|tittel=SS-BECHER : Ärger mit Blaupapier - DER SPIEGEL 33/1961|besøksdato=2020-11-07|verk=www.spiegel.de}}</ref><ref name="urn.nb.no">{{ Kilde bok | forfatter = Arendt, Hannah | utgivelsesår = 1998 | tittel = Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet | isbn = 8253020139 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Pax | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009031004002 | side = }}</ref> [[Miklós Horthy]], Ungarns «riksforstander» til 1944, og [[Otto Winkelmann]], SS- og politisjef (HSSPF) i Ungarn, ble ikke stilt til ansvar for holocaust i Ungarn.<ref name="Klajn" /><ref>Deák, I., Gross, J. T., & Judt, T. (2000). ''The politics of retribution in Europe: World War II and its aftermath''. Princeton University Press.</ref> SS-general [[Edmund Veesenmayer]] ble i Nürnberg dømt til fengsel og slapp ut i 1951.<ref>Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019).'' Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators''. ABC-CLIO, s. 297-299.</ref>