Redigerer Restaurasjonen i England (avsnitt)

== Kongemordere og opprørere ==
[[Fil:Oliver Cromwell's head, late 1700s.jpg|right|thumb|En tegning av Oliver Cromwells hode på en påle fra slutten av 1700-tallet.]] 
Loven ''Indemnity and Oblivion Act'', «erstatning og amnesti», ble vedtatt den [[29. august]] [[1660]], og ga [[amnesti]] og benådning til tidligere forræderi mot kronen, men særskilt ekskluderte de som hadde vært involvert i rettssaken og henrettelsen av Karl I. 31 av de 59 kommisjonærer (dommere) som hadde signerte dødsdommen i 1649 levde fremdeles.

I de påfølgende rettssakene ble 20 dømt til døden, strengeste straff for [[femtemonarkistene|femtemonarkister]], hvilket var religiøse [[dissident]]er som trodde på det umiddelbare komme av «det femte monarki», kongedømmet til [[Jesus Kristus]]. [[Thomas Harrison (soldat)|Thomas Harrison]] var den første som ble funnet skyldig i kongemord, og var den syvende av det 59 som hadde signert dødsdommen. Han ble den første av de dømte som fikk den tradisjonelle bestialske straffen for forræderi, [[hengning, trekking og kvartering]], ettersom den nye regjeringen mente at han fortsatt representerte en alvorlig trussel for den nyetablerte orden.

I oktober 1660 ved [[Charing Cross]] eller [[Tyburn]] i London, i flere århundrer det fremste retterstedet i byen, ble ti stykker offentlig hengning, trekking og kvartering: Thomas Harrison, [[John Jones Maesygarnedd|John Jones]], [[Adrian Scroope]], [[John Carew (kongemorder)|John Carew]], [[Thomas Scot]], og [[Gregory Clement]]. De hadde alle signert kongens dødsdom; predikanten [[Hugh Peters]]; [[Francis Hacker]] og [[Daniel Axtell]], som kommanderte vakten ved kongens rettssak og henrettelse; og [[John Cooke (anklager)|John Cooke]], anklageren som førte straffesaken mot kongen.

Den 6. januar 1661 forsøkte femti femtemonarkister, ledet av en vinbøkker ved navn [[Thomas Venner]], å ta besittelse over London i navnet til «konge Jesus». De fleste av de femti ble enten drept eller tatt til fange; den 19. og 21. januar ble Venner og 10 andre henrettet for forræderi ved hengning, trekking og kvartering. Ytterligere 19 ble fengslet på livstid.

[[Oliver Cromwell]], [[Henry Ireton]], dommer [[Thomas Pride]], og dommer [[John Bradshaw (dommer)|John Bradshaw]] ble posthumt fradømt gods og ære for høyforræderi. Ettersom [[Det engelske parlamentet|parlamentet]] er en rettssal, den fremste i England, er ''bill of attainder'', loven om tap av ære og gods, en lovgivende forordning som erklærer en person skyldig i forræderi eller grov forbrytelse, i kontrast til de regulære juridiske prosesser med rettssak og domsfellelse. I januar 1661 ble likene av Cromwell, Ireton og Bradshaw gravd opp og posthumt henrettet ved å henge dem i kjettinger ved Tyburn. Etter å ha hengt der, «fra morgenen til fire om ettermiddagen»,<ref>Pearson, Karl; Morant, Geoffrey (Desember 1934): «The Wilkinson Head of Oliver Cromwell and Its Relationship to Busts, Masks and Painted Portraits» i: ''Biometrika'' '''29''' (3). s. 26</ref> ble likene tatt ned og hodene plassert på en 6 meter lang påle overfor [[Westminster Hall]]. I [[1685]] brøt en storm overende pålen med Cromwells hode, og private stakk av med hodet. Det var fraværende og i hendene på private samlere fram til [[1960]] da det ble gravlagt i [[Sidney Sussex College (Cambridge)|Sidney Sussex College]] ved [[Universitetet i Cambridge]].<ref>[https://archive.today/20120527011500/bookworld.typepad.com/book_world/2005/09/what_became_of_.html «Book World: What became of Oliver Cromwell's Head?»]</ref>