Redigerer Relasjoner mellom Norge og Israel (avsnitt)

=== 1970- og 1980-årene ===
I 1970- og 1980-årene vokste nordmenns forståelse for palestinerne og flere solidaritetsgrupper ble opprettet.<ref name= "NorgeiMØ" /> Blant annet var [[Knut Frydenlund]], tidligere utenriksminister, en av de som tidlig tok opp palestinernes problemer. Han hadde sammen med flere AP-politikere et møte uoffisielt møte med formannen i PLO, [[Yasir Arafat]], i [[Tunis]] i [[desember]] [[1982]]. Utenriksminister [[Thorvald Stoltenberg]] gikk enda lenger da han i januar 1989 hadde offisielle samtaler med Arafat. Dette signaliserte forståelse for elementære palestinske krav på en tid hvor de fleste vestlige land holdt avstand.

I 1971 uttalte [[Arbeidernes ungdomsfylking]] seg kritisk overfor Israel, og hevdet ved en resolusjon at staten Israel burde vært oppløst og erstattet av en demokratisk stat der jøder, muslimer og kristne skulle få like rettigheter. Denne hevdelsen brøt med arbeiderbevegelsens tradisjonelle syn. På starten av 80-tallet bestemte AP seg for å revurdere sitt kritiske syn på PLO.

I 1973 skjedde [[Lillehammer-saken]] der agenter fra Israels etterretningsorganisasjon [[Mossad]] skjøt og drepte den marokkanske servitøren [[Ahmed Bouchikhi]] på åpen gate på Lillehammer. Mossad-agentene skjøt feil person, da de egentlig var ute etter [[Ali Hassan Salameh]] fra organisasjonen [[Svart september (organisasjon)|Svart september]] som ble holdt ansvarlig for [[München-massakren]] der to israelere ble drept og ni først ble tatt som gisler under OL 1972 i München. Alle gislene, fem terrorister og én tysk politimann ble drept etter at tysk politi gikk til aksjon på flyplassen i München. Norsk politi pågrep seks av Mossad-agentene etter Lillehammer-drapet, og fem av dem ble dømt.<ref name="45–80" /> Norge utviste en israelsk diplomat etter at to av agentene ble pågrepet i hans bolig. Det var første gang et europeisk land utviste en israelsk diplomat.<ref>{{Kilde avis|tittel=Uttalelse fra UD i Israel bebudes|avis=[[Aftenposten]]|dato=1973-08-15|side=1 og 16}}</ref>

I 1974 ga Norge sin støtte til at Yasir Arafat skulle få tale i FNs generalforsamling. Dette var omstridt, men sendte et tydelig signal om at Norge ikke nødvendigvis alltid støttet Israel i det de gjorde. Norge lyktes så i å opparbeide et fortrolig forhold med både Israel og PLO, og ble derfor oppfattet som nøytrale. Dette var grunnlaget for «[[Oslo-avtalen]]», hvor Norge tilrettela for fredsforhandlinger.

Høsten 1974 ble FN-resolusjonen som bekreftet [[det palestinske folk]]s rettigheter vedtatt, og PLO fikk observatørstatus i FN.

I midten av 1970-årene dannet studenter i Oslo en aksjonskomité med navn [[Med Israel for fred]]. Organisasjon med samme navn ble formelt stiftet tre år senere. MIFFs hovedhensikt var å skape større forståelse for Israel i den norske opinion. Denne organisasjonen eksisterer også den dag i dag.
I 1981 stiftet en gruppe fagorganiserte foreningen Venner av Israel i Norsk Arbeiderbevegelse (VINA). Hensikten var å styrke forbindelsene mellom norsk og israelsk arbeiderbevegelse på en uformell og personlig måte. Dette er gjort ved å sende delegasjoner til Israel og ta imot og legge opp program for besøkende fra Israel. VINA har reist et minnesmerke for de omkomne barna ved Hurum-ulykken i Moshav Yanuv.
Denne organisasjonen eksisterer også den dag i dag. VINA forsetter å pleie og videreutvikle relasjonene mellom norsk og israelsk arbeiderbevegelse.<ref>{{Kilde www|url=http://www.vinanorge.no/|tittel=Venner av Israel i den norske Arbeiderbevegelsen|besøksdato=2016-07-26|forfattere=|dato=|forlag=}}</ref>