Redigerer Ragnhild Jølsen (avsnitt)

== Den myto-poetiske grunnkvalitet ==
Helge Nordahl<ref>Nordahl (1991).</ref> hevder at «den myto-poetiske grunnkvalitet som skaper den store diktning» især preger ''Rikka Gan'', ''Fernanda Mona'', som er en direkte oppfølger av ''Rikka Gan'', – og ''Hollases krønike''. Ved å legge vekt på det myto-poetiske vil han avdekke perspektiver i tekstene som kanskje ikke har vært så påaktet. Ikke minst synes det fruktbart å lese boka om den ættestolte – og samtidig ættebundne – Rikka Torsen fra Gan ut fra et slikt synspunkt. Om henne fortelles det at hun en gang stod på en bergknaus og sang i trass mot stormen med stor, uklar stemme:
::«''Hålå – jeg bryr meg hverken om Gud eller [[Fanden|Fan]]
::- ''for jeg er Rikka Torsen på G-a-n.''»<ref>Jølsen (1996) s. 163.</ref>

Nordahl påpeker at Jølsen opplevde denne romanen som lite forstått i samtida. Selv satte hun den høyest av sine arbeider. Ved å legge vekt på betydningen av Rikkas møter med den gamle [[klokker|klokkedrageren]] i Ud, får Nordahl fram Rikka-skikkelsens dimensjoner på en måte som kaster fornyet lys også over Jølsens diktning.

Den gamle klokkedrageren i Ud, som knapt hører på det ytre øret lenger, har utviklet et helt usedvanlig [[gehør]] for døde som ikke har funnet ro i sine graver, og ringer fred over dem med sin aller minste klokke. Han har tydeligvis også et særskilt øre for den uforløste smerte hos de levende. Da han en [[sankthansaften]] finner Rikka på kirkegården med blomster til en anonym barnegrav, skjønner han hvilken dulgt smerte hun bærer på. Det er ikke første gang han er vitne til at kvinner (dvs. barnemordersker) i ensomhet oppsøker kirkegården på denne måten. Da han en tid senere får vite at Rikka og hennes svigerinne (som også er hennes kusine), er druknet på en rotur over Gan sjø en stormnatt, foretar han ganske alene en rituell begravelse. Han ror utpå og ringer fred over dem med sin minste klokke. Helge Nordahl, som uten videre går ut fra at sjøen ved Gan gård må være Øyeren, avslutter sin analyse av ''Rikka Gan'' på denne måten:
::«''«Min fred er av Gud», sier han. «Men hva jeg kan give jer, det skal I faa.» Så er det da Guds fred som ringes over de to druknede i [[Øyeren]]. Det som gir sluttscenen i Rikka Gan dens helt unike dimensjon er at det utføres en liturgisk kristen handling i et mytisk univers. Dette gjør scenen til den mest uforglemmelige i hele Ragnhild Jølsens diktning.''»<ref>Nordahl (1991) s. 185.</ref>
Nordahls analyse synes å bekreftes av den siste setningen i ''Rikka Gan'': «- ''Og dypt nedi sjøen var Rikka Torsens tanker stilnet.''»

Man kan tenke seg at det konkrete forbildet for Gan sjø er «Børtervannet» og ikke Øyeren, ettersom gården Børter bærer preg av å være forbildet for Gan gård hos Jølsen. Det er også denne ærverdige gården som gjerne avbildes i samband med romanen ''Rikka Gan'' <ref>Jølsen (1996) s. 185.</ref>