Redigerer Røde Kors (avsnitt)

====Solferino, Henri Dunant, og stiftelsen av ICRC====
[[Fil:Jean_Henri_Dunant.jpg|miniatyr|[[Henri Dunant]], forfatteren av ''Minner fra Solferino'' og grunnleggeren av Røde Kors.]]

Inntil midten av [[19. århundre|1800-tallet]] var det ingen organisasjon eller veletablert [[sanitet]]stjeneste i forsvarets avdelinger til å ta seg av sårede, og ingen trygg og beskyttet institusjon til å ta seg av og behandle de som ble såret på slagmarken. I juni [[1859]] var den [[sveits]]iske forretningsmannen [[Henri Dunant]] på reise til Italia for å møte den franske keiseren [[Napoleon III av Frankrike|Napoleon III]] i den hensikt å diskutere problemer med å drive forretning i [[Algerie]], som på den tiden var okkupert av [[Frankrike]]. Idet han ankom byen [[Solferino]] på kvelden 24. juni [[1859]] ble han vitne til [[slaget ved Solferino]], en del av krigen mellom Østerrike og Sardinia. På en enkelt dag ble rundt 40&nbsp;000 soldater på begge sider drept eller skadet på slagmarken. 

Henri Dunant ble sjokkert av det grusomme resultatet av slaget, de sårede soldatenes lidelser og den nesten totalt manglende [[medisin]]ske hjelpen og generell omsorg. Det opprinnelige formålet med reisen ble glemt, og i flere dager engasjerte han seg i å hjelpe til med behandling og omsorg for de sårede. Han lyktes i å organisere hjelp på et imponerende nivå ved å motivere til hjelp uten å ta side i konflikten. Hjemme i [[Genève]] bestemte han seg for å skrive boka ''Minner fra Solferino'', som han utga for egen regning i [[1862]]. Han sendte eksemplarer av boken til politikere og militære i ledende stillinger i hele Europa. I tillegg til å skildre opplevelsene fra slaget argumenterte han for å danne en nasjonal frivillig hjelpeorganisasjon for å ta seg av sårede soldater i krigstid. I tillegg ba han om internasjonale regler for å garantere nøytraliteten og beskyttelsen av de som ble skadet på slagmarken, førstehjelperne og feltsykehusene.
[[Fil:Original_Geneva_Conventions.jpg|miniatyr|venstre|Det opprinnelige dokumentet av den første Genèvekonvensjonen, 1864.{{Byline|Kevin Quinn}}]]

[[9. februar]] [[1863]] ble en fem-mannskomité stiftet av Henri Dunant og fire andre personer fra kjente familier i Genève. Deres mål var å finne ut av om Dunants tanker var gjennomførbare og å organisere en internasjonal konferanse for om mulig å virkeliggjøre dette. Medlemmene i denne komiteen var foruten Dunant selv, [[Gustave Moynier]], advokat og formann i «Genèves forening for offentlig velferd»; legen [[Louis Appia]], som hadde bred erfaring med feltkirurgi; Appias venn og kollega [[Théodore Maunoir]] fra «Genèves hygiene- og helsekommisjon»; samt [[Guillaume-Maunoir]], en general i den sveitsiske arme. Åtte dager senere bestemte de fem menn seg for å bytte navn på komiteen til «Den internasjonale komiteen for lindring til sårede soldater». I dagene 26. til 29. oktober [[1863]] ble komiteens internasjonale konferanse avholdt i Genève for å utvikle mulige tiltak for å forbedre feltmedisinen. 36 personer deltok. Atten offisielle delegater fra nasjonale regjeringer, seks delegater fra ikke-statlige organisasjoner, syv ikke-offisielle utenlandske delegater og de fem medlemmene i komiteen. Statene og kongedømmene som deltok med offisielle delegater, var: [[Storhertugdømmet Baden|Baden]], [[Kongeriket Bayern|Bayern]], [[Frankrike]], [[Storbritannia]], [[Hannover (stat)|Hannover]], [[Storhertugdømmet Hessen|Hessen]], [[Italia]], [[Nederland]], [[Østerrike]], [[Kongeriket Preussen|Preussen]], [[Sachsen]], [[Sverige]] og [[Spania]]. Blant punktene som ble skrevet i det endelige vedtaket etter konferansen, var:

* Opprettelse av nasjonale foreninger for lindring av sårede soldater
* Nøytralitet og beskyttelse for skadede soldater
* Bruk av frivillige hjelpemannskaper til å assistere hjelpearbeidet på slagmarken
* Organisere flere internasjonale konferanser for å formalisere disse punktene i en bindende internasjonal konvensjon.
* Introduksjon av et felles beskyttende symbol for bra av helsepersonell i felt, et hvitt armbind med et rødt kors.

[[Fil:Gedenkstein-rotes-kreuz-1864.jpg|miniatyr|Minnesmerke til minne om første gang Røde Kors-symbolet ble brukt i væpnet konflikt under [[Kampene ved Dybbøl|slaget om Dybbøl]] i Danmark i [[1864]]; reist sammen av de nasjonale foreninger i Danmark og Tyskland i [[1989]]{{Byline|Arne List}}]]

Bare et år senere arrangerte de sveitsiske myndigheter en offisiell diplomatisk konferanse for alle europeiske land sammen med [[USA]], [[Brasil]] og [[Mexico]]. 16 land sendte 26 delegater til Genève. [[22. august]] [[1864]] vedtok konferansen den første [[Genèvekonvensjonene|Genève-konvensjonen]] «For å forbedre forholdene for de sårede soldater i felten». Representanter fra 12 stater og kongedømmer underskrev konvensjonen: Baden, Belgia, Danmark, Frankrike, Hessen, Italia, Nederland, Portugal, Preussen, Sveits og [[Kongeriket Württemberg|Württemberg]]. Konvensjonen inneholdt ti artikler, og for første gang ble det opprettet juridisk bindende regler som garanterte nøytralitet og beskyttelse for sårede soldater, feltmedisinerne og særegne humanitære organisasjoner som deltar i væpnede konflikter. I tillegg definerte konvensjonen to spesifikke krav for at en nasjonal avdeling skulle bli godkjent av den internasjonale komiteen.

* Den nasjonale foreningen må være anerkjent av de nasjonale myndigheter som en hjelpeorganisasjon etter konvensjonen, og
* De nasjonale myndigheter i det spesifikke landet må være en stat som har godkjent Genève-konvensjonen.

Like etter dannelsen av Genèvekonvensjonen ble de første nasjonale foreningene dannet i Belgia, Danmark, Frankrike, [[Oldenburg (land)|Oldenburg]], Preussen, Spania, og Württemberg. I 1864 ble Louis Appia og [[Charles Van de Velde]], en kaptein i den nederlandske arméen, de første uavhengige og nøytrale delegatene som tok i bruk det røde korset i en væpnet konflikt. Tre år senere, i [[1867]], ble den første «Internasjonale konferansen for nasjonale foreninger for hjelp til krigsskadde» sammenkalt.

I [[1867]] ble Henri Dunant nødt til å slå seg selv konkurs da hans forretninger i [[Algerie]] mislyktes og grunnen var delvis at han hadde nedprioritert arbeidet med dette til fordel for sin utrettelige innsats for den internasjonale komiteen. Striden rundt konkursen og det negative folkesnakket som fulgte i ettertid, kombinert med den pågående konflikten med Moynier, førte til at Dunant ble forvist fra sin posisjon som medlem og sekretær. Han ble tvunget til å forlate Genève og han kom aldri tilbake. I de påfølgende år ble nasjonale foreninger stiftet i nesten alle land i Europa. I [[1876]] tok komiteen navnet «International Committe of the Red Cross» (ICRC), (''Den internasjonale Røde Kors-komiteen''). Navnet er i bruk den dag i dag. Fem år senere ble Det amerikanske Røde Kors grunnlagt takket være innsatsen til [[Clara Barton]]. Flere og flere land undertegnet Genève-konvensjonen og begynte å akseptere den i praksis ved væpnede konflikter. På kort tid ble Røde Kors høyt anerkjent som en internasjonalt respektert bevegelse og de nasjonale foreningene ble et mer og mer populært møtested for frivillig arbeid.

Da den første [[Nobels fredspris]] ble utdelt i [[1901]] valgte [[Den Norske Nobelkomite]] å dele prisen mellom Henri Dunant og [[Frédéric Passy|Frederic Passy]], en ledende internasjonal [[pasifisme|pasifist]]. Mer betydningsfullt enn æren av fredsprisen var den offisielle gratulasjonen fra den internasjonale komiteen som markerte den forsinkede oppreisningen av Henri Dunant, og den anerkjente ham som nøkkelperson for opprettelsen av Røde Kors. Dunant døde ni år senere i den sveitsiske landsbyen Heiden. Bare to måneder tidligere døde hans langvarige motstander Moynier. Han er den presidenten gjennom tidene som har hatt vervet lengst. 

I 1906 ble Genève-konvensjonen revidert for første gang. Et år senere ble den andre Genève-konvensjonen godkjent under den andre fredskonferansen i Haag. Genève-konvensjonen utvidet til også å gjelde krigførende styrker til havs. Like før begynnelsen av [[første verdenskrig|den første verdenskrig]] i 1914, 50 år etter grunnleggelsen av ICRC og opprettelsen av den første Genève-konvensjonen, var det allerede 45 nasjonale hjelpeforeninger rundt om i verden. Bevegelsen hadde utvidet seg utenfor Europa og Nord-Amerika til [[Mellom-Amerika]], [[Sør-Amerika]], [[Argentina]], [[Brasil]], [[Chile]], [[Cuba]], [[Mexico]], [[Peru]], [[El Salvador]], [[Uruguay]], [[Venezuela]], [[Asia]], [[Kina]], [[Japan]], [[Korea]], [[Thailand|Siam]] og [[Sør-Afrika]]-republikken.