Redigerer Quirinalhøyden (avsnitt)

== Etter antikken ==
I antikken ble Quirinalen dominert av ulike basilikaer og andre offentlige bygninger, men også patrisiervillaer. På 500-tallet avbrøt [[barbar]]ene vanntilførselen, og Quirinalens beboere flyttet ned til lavereliggende strøk langs [[Tiberen]]. I mer enn tusen år lå tempelområdet på høyden som et landskap av [[ruin]]er. Først ca. 1585 fikk [[pave]] [[Gregor XIII|Gregor 13.]] satt den antikke vannledningen ''Acqua Vergine'' (= Jomfruvannet) i stand igjen. Dermed ble Quirinalen atter beboelig, og man fikk igangsatt oppføringen av Quirinalpalasset. Gregor 13. ønsket seg en sommerresidens i høyden, der [[luft]]en var sunnere enn i [[Vatikanet]], med mindre risiko for utbrudd av Romas svøpe, [[malaria]].<ref>Ole Askov Olsen: ''Rom - pladsernes by'' (s. 203)</ref>

Quirinalen domineres av ''Palazzo del Quirinale'' med mektige hager. Palasset var før [[1870]] pavens sommerresidens, og frem til [[1947]] den italienske [[konge]]ns bosted. På ''Piazza del Quirinale'' står to statuer som forestiller [[Zevs]]' to sønner [[Castor]] og [[Pollux]]. På Quirinalen er to av [[barokken]]s sakrale arkitektoniske mesterverk beliggende: [[kirke]]ne ''San Carlo alle Quattro Fontane'' av [[Francesco Borromini]] og ''Sant'Andrea al Quirinale'' av [[Giovanni Lorenzo Bernini]].