Redigerer Qing-dynastiet (avsnitt)

== Velstand og fremgang til [[1799]] ==
Selv om mandsjuene konsentrerte makten på sine hender og la seg ut med den hankinesiske befolkningen, var de tidlige Qing-keisernes styre fra 1663 til 1796 preget av stor velstand. I denne tiden fikk Kina tre av sine dyktigste keisere noensinne: [[Kangxi-keiseren|Kangxi]] (regjerte fra [[1662]] til [[1722]]), [[Yongzheng-keiseren|Yongzheng]] ([[1722]]&ndash;[[1735]]) og [[Qianlong-keiseren|Qianlong]] ([[1735]]&ndash;[[1796]]/[[1799|99]]).

Qing-keiserne utvidet det kinesiske maktområdet til et omfang det ikke hadde hatt siden [[Han-dynastiet]]s dager. Både [[Mongolia]] og [[Tibet]] kom inn under keisernes dominans. Bøndene nøt godt av mildere skattlegging og forbedrede tiltak for flomkontroll.
{{Kinashistorie}}
=== Keiser Kangxi ([[1662]]&ndash;[[1722]]) ===
[[Fil:Portrait of the Kangxi Emperor in Court Dress.jpg|thumb|right|250px|[[Kangxi-keiseren|Kangxi]]-keiseren]]
[[Kangxi-keiseren|Kangxi]]-keiseren ble satt på tronen da han bare var syv år gammel. De første årene var han rettledet i sin gjerning av sin bestemor, enkekeiserinnen [[Enkekeiserinne Xiaozhuang|Xiaozhuang]] og et rådgiverkollegium. Å regjere over Kina var ingen liten oppgave for mansjuene. Landets utstrekning tilsa at det bare var mulig å opprette garnisoner av mansjustyrker i visse nøkkelbyer. Utover det måtte man sette sin lit til ming-tropper som hadde overgitt seg.

Tre tidligere Ming-generaler ble som takk for deres bidrag til Qing-styret adlet til føydalfyrster og gjort til guvernører over store områder i Sør-Kina. Den fremste av dem var [[Wu Sangui]], som fikk provinsene Yunnan og [[Guizhou]]. Generalene [[Shang Kexi]] og [[Geng Zhongming]] fikk henholdsvis [[Guangdong]] og [[Fujian]].	

Etter noen år ble disse føydalherrene og deres områder mer og mer autonome. Da Shang Kexi i [[1673]] ville trekke seg tilbake til sin hjemby i [[Liaodong]]-provinsen søkte han om dette til keiseren, og nominerte sin egen sønn til etterfølger. Keiseren innvilget hans embedsfratreden, men nektet å la føydalherskapet bli arvelig. Som reaksjon søkte også de to andre generalene om avskjed for å sette Kangxi på en styrkeprøve; de regnet med at han ikke ville trosse dem. Men keiseren hadde is i magen, innvilget til deres overraskelse deres fratreden, og forordnet at de tre føydalområdene ble tilbakeført til direkte keiserlig styre.

Stilt overfor dette valgte Wu Sangui å gjøre opprør. Han fikk med seg Geng Zhongming og Shang Kexis sønn [[Shang Zhixin]]. Opprøret varte i åtte år. Da det var på sitt sterkeste hadde opprørerne kontroll over områdene helt opp til [[Yangtze]]-floden. Men til slutt klarte Qing-styret å knuse opprøret og ta kontroll med hele det sørlige Kina. Opprøret er gått inn i kinesisk historie med betegnelsen ''[[de tre føydalherrenes opprør]]''.

Kangxi tok også imot mange [[den katolske kirke|katolske]] misjonærer fra [[jesuittordenen]] som strømmet inn i Kina i håp om massekonversjoner. Kangxi lot dem bo og virke i selve hovedstaden [[Beijing]]. Keiseren lot seg selv undervise av jesuittene. De underviste ham ikke bare om militærstrategi, men også i [[astronomi]], [[matematikk]] og [[anatomi]].

I 1670 promulgerte han ''Det hellige edikt med seksten moralske maksimer'' og forordnet dem lest opp to ganger i måneden.

Truslene mot Qing-dynastiet kom ikke bare innenfra, fra egenrådige føydalherrer. Keiser Kangxi ledet militærekspedisjoner mot  [[Tibet]], [[dzungarene]], og senere mot [[Russland]]. Problemet med Russland var at [[kosakker|kosakkene]] hadde satt seg fast i området langs elven [[Amur]] og begynt å innkreve en pelstributt fra stammefolkene der. Kangxi gikk til angrep og ødela byen Albazin. Dermed ble russerne nødsaget til å akseptere Stanovoj-ryggen og elven Argun som grense i [[Nertsjinsktraktaten|freden i Nertsjinsk]] i [[1689]] – etter jesuittenes formidling mellom partene.

Kangxi giftet bort sin datter til Khan [[Gordhun]] for å avverge invasjon. Gordhuns militære fremstøt mot Qing-riket slo feil, og keiserriket kom styrket ut av det hele. [[Taiwan]] ble erobret i [[1683]] fra [[Zheng Jing]]s sønn, [[Zheng Ke-Shuang]]; den førstnevnte (hans bestefar [[Koxinga]]) hadde i sin tid erobret øya fra  [[Nederland|nederlenderne]]. Mot slutten av [[17. århundre|1600-tallet]] var på sitt mektigste siden tidlig [[Yuan-dynasti]].

=== Keiser Yongzheng ([[1723]]&ndash;[[1735]]) ===
[[Yongzheng-keiseren|Yongzheng]]- og [[Qianlong-keiseren|Qianlong-keiserne]] styrte Qing-riket da det var på det mektigste og største.

Etter Kangxis død vinteren [[1722]] overtok hans fjerde sønn, Yinzhen, som keiser med keisernavnet [[Yongzheng-keiseren|Yongzheng]]. Kort etter hans død ble jesuittene utvist til [[Macao]], med unntak av dem som var tilknyttet hoffet i Beijing.

Yongzheng-keiseren var en omstridt skikkelse fordi det gikk rykter om at han hadde kommet på tronen på urettmessig vis.

Yongzheng-keiseren var en hardtarbeidende administrator som regjerte med jernhånd. Hans første større tiltak for å styrke keisermakten var å restaurere [[Den keiserlige eksamen|statseksamensystemet]] til sin opprinnelige standard. I [[1724]] slo han ned på illegale vekslingskurser for mynt, noe som var et virkemiddel for en del embedsmenn som ville forbedre sin egen inntekt. De som ble funnet skyldige i slik myntverdimanipulasjon ble avsatt og i særlig alvorlige tilfeller henrettet.

Yongzheng hadde stor tillit til [[han-kinesere|hankinesiske]] embedsmenn, og forfremmet mange av sine favoritter til viktige stillinger. [[Nian Gengyao]] ble gjort til leder av et felttog i [[Qinghai]]. Men hans arrogante fremferd førte til hans fall i [[1726]]. Yongzhengs styre konsoliderte keisermakten på et hittil enestående høyt nivå, nye områder ble inkorporert i Qing-rikets nordvestlige deler. Det ble tatt harde tak mot korrupsjon, og Yongzheng-keiseren opprettet et ''hovedbefalingssenter'' som skulle bli et ''de facto'' regjeringskabinett. Denne institusjonen skulle bestå i hele resten av Qing-dynastiets tid.

=== Keiser Qianlong ([[1735]]&ndash;[[1796]]/[[1799|99]]) ===
[[Fil:Jade pot from the Qing Dynasty.jpg|thumb|right|200px|Jadekrukke fra Qianlong-keiserens regjeringstid.]]
Yongzheng døde i [[1735]]. Han ble etterfulgt av sin 24 år gamle sønn Hongli som ble kjent under keisernavnet [[Qianlong-keiseren|Qianlong]]. Qianlong var en dyktig general som personlig ledet militærekspedisjoner nær  [[Xinjiang]] og [[Mongolia]]. Opptøyer og opprør i [[Sichuan]] og deler av Sør-Kina ble varig og vellykket tatt hånd om.

Hoffkulturen nådde et høydepunkt under Qianlong-keiseren. De ypperste kunstnere og håndverkere ble engasjert i [[Den forbudte by]], og blant dem var det europeiske [[jesuittordenen|jesuitter]] hvis kunstneriske ferdigheter lenge hadde vært høyt skattet av keiserne. En nøkkelfigur for utformingen av den nye hoffestetikk var den [[italia|italienske]] jesuittpater [[Giuseppe Castiglione]] ([[1688]]–[[1766]]) som bodde i Kina fra 1716 til sin død (kinesisk navn: ''Lang Shining'').

Europeiske handelsmenn kom også med ny styrke i Qianglong-keiserens tid. De første europeiske skipene som kom til Kina i moderne tid hadde vært [[Portugal|portugisiske]], i [[1516]], og i [[1557]] hadde de fått fotfeste i [[Macao]]. Deretter var det kommet [[storbritannia|briter]], [[Nederland|nederlenderne]] og [[Spania|spanjoler]]. Også etter at  Qing-dynastiet kom til makten, hadde de alle presset på for å få utvidet sitt innpass i Kina. Fremstøtene ble til å begynne med ignorert eller avvist av Qing-styret. Men i [[1760]] ble havnen i [[Guangzhou|Kanton]] (Guangzhou) åpnet for utenlandshandel. Det ble tillatt på kinesiske betingelser og deres system organiserte den under et monopolistisk laug kalt [[hong|cohong]]. Cohonglauget kontrollerte ikke bare all denne handelen, men formidlet og forhandlet samtlige fremstøt for å få etablert nye handelsavtaler. Slik ble de utenlandske handelsmenn holdt på armlengdes avstand fra [[Beijing]]. Til å begynne med var handelen klart i kinesisk favør. Europeerne etterspurte kinesiske varer langt mer enn kineserne var interessert i hva europeerne hadde å tilby. Men europeerne som hadde etablert seg i disse fjerne farvannene var ikke interessert i noe nasjonalt underskudd på sine nasjoners handelsbalanser. Dermed var de opptatt av å finne metoder for å balansere sine bøker. Svaret ble [[opium]].

Etter rundt 40 års ledelse under keiser Qianlong forfalt Qing-regjeringen til ødeleggende korrupsjon. Embedsmannen [[Heshen]] var kanskje den mest korrupte av alle i hele Qing-tiden. Qianglongs sønn keiser [[Jiaqing-keiseren|Jiaqing]] (regj. [[1796]]&ndash;[[1820]]) tvang ham til slutt til å begå selvmord.

=== Kangxi, Yongzheng og Qianlong-keisernes Kina akterutseilt av Europa ===
Et problem med de tre keisernes store dyktighet (Kangxi, Yongzheng og Qianlong) var at makten ble ytterligere sentralisert i deres hender, og dette var et tveegget sverd straks det kom mindre dyktige keisere på tronen. Som [[mongolene]] før dem ble mansjuherskene mer og kinesiske av kultur. De tok [[Ming-dynastiet]]s regjeringsmetoder til forbilder. Det innebar også at Ming-tidens isolasjonisme og intellektuelle konservatisme ble videreført. Kina forble dermed et innadvendt rike, som i liten grad fikk med seg Europas store teknologiske og vitenskapelige gjennombrudd.