Redigerer Pygmalion (mytologi) (avsnitt)

== Nytolkning av Pygmalion ==
Den grunnleggende fortellingen om Pygmalion har i omfattende grad blitt videreformidlet og nytolket i ulike kunstformer gjennom århundrene. Ved en ukjent dato ga senere forfattere som navn til statuen det som tilhørte [[Nymfe (mytologi|havnymfen]] [[Galatea]] (gresk Γαλατεία, ''Galateia'', «den melkehvite»). [[Goethe]] kalte henne for Elise, basert på variasjoner av fortellingen om [[Dido]]/[[ Dido|Elissa]].

I [[middelalderen]] ble Pygmalion holdt fram som et eksempel på idoltilbedingens utsvevelser og farer, antagelig tilskyndet av Klemens av Alexandrias kommentar at Pygmalion hadde gjort en statue av [[Afrodite]] selv. På [[1700-tallet]] var det imidlertid blitt en meget innflytelsesrik kjærlighetshistorie, sett slik i [[Jean-Jacques Rousseau|Rousseau]]s musikalske drama basert på fortellingen. Ved [[1800-tallet]] var fortellingen ofte blitt til at det våkne, levendegjorte subjektet avviste Pygmalions kjærlighet hvor de tragiske ligger i at selv om hun er blitt levende, er hun forblitt kald, frigid og utilnærmelig.

En variant av dette temaet kan også bli sett i fortellingen om ''[[Pinocchio]]'' hvor en dukke formet av tre ble omformet til en virkelig gutt, skjønt i dette tilfellet har dukken menneskelige evner som går forut omformingen slik at det er dukken og ikke dens skaper, treskjæreren Geppetto som opplever mirakelet.

[[William Shakespeare]] lar i den siste scenen i ''[[Vintereventyret]]'' en statue av dronning Hermione bli gjort levende og avslørt som Hermione selv, og således fører stykket til sine forsonende konklusjoner.

I [[George Bernard Shaw]]s skuespill ''Pygmalion'', en moderne variant av myten med et subtilt hentydning til [[feminisme]], er det underklassens blomsterpike Eliza Doolittle som [[metafor]]isk blir «brakt til live» av Henry Higgins, professor i [[lingvistikk]] og [[fonetikk]], som lærer henne å forfine sin aksent og konversasjon i sosiale situasjoner. Ved at Elisa oppgir sin [[dialekt]] ble hun omformet og «gjenfødt» til å kunne virke i de høyere sosiale lag av samfunnet.

Fortellingen har også blitt emne for en rekke kjente malerier, blant annet av [[Agnolo Bronzino]], [[Jean-Léon Gérôme]], [[Honoré Daumier]], [[Edward Burne-Jones]] (fire betydelige verker fra 1868–1870, deretter på nytt i større versjoner fra 1875–1878 med tittelen ''Pygmalion and the Image''), [[Auguste Rodin]], [[Ernest Normand]], [[Paul Delvaux]], [[Francisco Goya]], [[Franz von Stuck]], [[François Boucher]], og [[Thomas Rowlandson]]. Det har også vært gjort en rekke skulpturer over det samme emne, passende nok da fortellingen henviser til en statue.