Redigerer Progressiv rock (avsnitt)

== Musikalske kjennetegn ==
[[File:PinkFloyd1973 retouched.jpg|thumb|[[Pink Floyd]] fra konsert i 1973 da de hadde slått gjennom kommersielt]]
[[Fil:King Crimson - Dour Festival 2003 (01).jpg|miniatyr|King Crimson, Dour Festival 2003]]
Noe av det viktige i utviklinga av progrocken var eksperimentering med form og struktur med bevisst bruk av uvanlige [[takt]]er, [[modulering]]er, rekapitulering, temposkifter og taktskifter. Man kunne gjerne bruke klassiske former og noen band eksperimenterte også med å lage rene [[suite]]r. Stykkene eller låtene gav mer rom for forseggjorte instrumentaldeler. Solistiske løp fikk større plass, da også låtene kunne vare lenger enn den tidligere «grensa» for pop/rock-låter på rundt tre til fire minutter. [[Pink Floyd]]s sang «Let There Be More Light» fra musikkalbumet ''[[A Saucerful of Secrets]]'' hadde en tominutters gitarsolo på slutten, med vreng og ekkoeffekter. Også på albumet ''[[In the Court of the Crimson King]]'' er det instrumentaldeler som er ganske utfyllende.

Den progressive rocken bød på mange forandringer i bandbesetninger. Den tradisjonelle bandbesetningen med trommer, bassgitar og gitar ble riktignok beholdt, men nye instrumenter kom på banen. Strykere, treblåsere, ofte tverrfløyte, messingblås, [[synthesizer]]e og el-orgler. Beatles hadde allerede brukt orkester i sangen «[[All You Need is Love]]», strykegruppe i balladen «[[Yesterday]]» og [[piccolotrompet]] med tema fra en av [[Johann Sebastian Bach|Bach]]s [[Brandenburgkonsertene|brandenburgkonserter]] i «[[Penny Lane]]». Bandet [[Yes]] vakte oppsikt da det spilte inn sitt andre album, ''[[Time and a Word]]'' i [[1970]], og hadde med et trettimanns strykeorkester på de fleste av sangene. Slike prosjekter gjorde begrepet [[symfonisk rock]] mer aktuelt, en sjanger som sprang ut fra progrocken i 1970-åreness England. Bruken av gitaren opplevde en  renessanse med utviklinga av tappeteknikken. Gitaristen [[Steve Hackett]] fra [[Genesis]] var blant de første rockegitaristene som utøvde denne teknikken, som man kan høre på sangene «[[The Return of the Giant Hogweed]]» (1971) og «[[Dancing With the Moonlit Knight]]» (1973). Trommeslagerne i progrock-band kunne gjøre trommesettet til en melodisk aktør, og ofte vil man kunne høre dobling av melodier på tammene.{{tr}}

Sangteknikken som brukes i progrock er selvsagt varierende, men vokalistene hadde en tendens til å synge på en balansert måte uten mye fylde og [[vibrato]]. Dette gjelder spesielt balladene, da de mer harde sangene kunne ha en mer rå stemmebruk. Det blei brukt vrengeffekter, også på synginga.

Bruken av skalaer og akkorder begrensa seg ikke bare til de mer vanlige, som hadde vært i bruk tidligere. Det blei brukt modale skalaer, noe som ofte ble tatt fra folkemusikk eller jazz, i stedet for den pentatoniske. Melodiløpene i låtene utvikla seg dynamisk over lengre tid. Dissonanser og atonalitet ble også tatt i bruk.

Det typiske for disse gruppene var å spille inn lange låter, som ofte kunne vare i over ti minutter, med mange og svært varierende partier. Progrocken har et bredt musikalsk spekter med flere instrumenter enn det grunnleggende man finner i vanlig rock. I tillegg til [[gitar|hovedgitar]], [[bassgitar]] og [[perkusjon]]er er lydbildet spekket med effekter fra andre instrumenter, som for eksempel [[fløyte]], [[Hammondorgel]], [[Mellotron]], [[Fender Rhodes]], [[Chamberlin]] og diverse strengeinstrumenter som [[mandolin]], [[sitar]] og [[steelgitar]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/skole/musikkparken/progrock-1.13855795|tittel=Progrock|besøksdato=2021-07-20|dato=2018-04-03|fornavn=Anne-Lise Aase|etternavn=Aamli|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref>