Redigerer Pretorianergarden (avsnitt)

=== Politisk innblanding ===
[[Fil:Proclaiming claudius emperor.png|thumb|''Proklamering av Claudius som keiser'', maleri av [[Lawrence Alma-Tadema]], 1867. I henhold til en versjon av historien om [[Claudius]]' oppstigning til rollen som keiser, hadde medlemmer av Pretorianergarden funnet ham bak et gardin i kjølvannet av drapet på [[Caligula]] i 41, og utropt ham som keiser.]]
Etter at Sejanus døde, som var ofret for den keiserlige gave lovt av Tiberius, begynte livvakten å spille en stadig økende ambisiøst og blodig rolle i riket. For den rette pengeprisen eller etter deres egen vilje, myrdet de keiseren, trakasserte sine egne prefekter eller vendte seg mot folket i Roma. I [[41]] ble [[Caligula]] myrdet av konspiratører fra senatorenes klasse og fra livvakten. Pretorianerne plasserte [[Claudius]] på tronen og utfordret senatet til å motsette seg deres valg.

I løpet av [[69]], året med [[de fire keiserne]], etter at Galba ikke greide å skaffe ''donativum'', den keiserlige gave, til livvakten, ga de isteden sin troskap til [[Otho]] og myrdet keiseren. Otho føyde seg til livvaktens krav og ga dem retten til å utnevne deres egne prefekter, således sikret seg deres lojalitet. Etter å a beseiret Otho, oppløste [[Vitellius]] livvakten og etablerte en ny som besto av en styrke tilsvarende seksten [[Kohort (avdeling)|kohorter]]. [[Vespasian]] støttet seg i krigen mot Vitellius på misfornøyde kohorter som keiseren hadde avskjediget, og reduserte antallet kohorter tilbake til ni da han selv ble keiser. Som en framtidig trygghet utnevnte han sin sønn [[Titus]] som pretoriansk prefekt.<ref> Bingham (1997), s. 118–122.</ref>

Mens livvakten hadde makt til å fjerne keisere, hadde den ingen rolle i styringsadministrasjonen, i motsetning til personellet i palasset, senatet og byråkratiet. Etter voldeligheter fulgte ofte hevnen til den nye herskeren. I [[193]] kjøpte [[Didius Julianus]] riket fra livvakten for en stor sum etter at livvakten auksjonerte det bort etter å ha drept [[Pertinax]]. Senere samme år marsjerte [[Septimius Severus]] inn i Roma, oppløste pretorianergarden og startet en ny formasjon fra sine egne legioner fra provinsen [[Pannonia]]. Uregjerlige folkemasser kjempet ofte med pretorianerne under styret til [[Maximinus Thrax]] i voldsomme gateslag.

[[Aurelianus]] seilte i [[271]] østover for å knuse [[det palmyrenske riket]] til dronning [[Zenobia]] i [[Palmyra]] i dagens [[Syria]] med en styrke sammensatt av enheter fra legionene, pretorianerkohorter og andre kavalerienheter. Palmyra ble enkelt beseiret. Dette førte til det ortodokse synet at [[Diokletian]] og hans kolleger opprettet ''sacer comitatus'' (felteskorten til keiserne) som inkluderte feltenheter som inneholdt en selektiv prosess, kommandostruktur og var modellert etter de gamle pretorianerkohortene, men som ikke bestod av en enhetlig sammensetning og var mye større enn en pretorianerkohort.