Redigerer Pompeius (avsnitt)

== Quintus Sertorius og Spartacus ==
[[Fil:PompeoMagno.jpg|thumb|Romersk statue av Pompeius, ved Villa Arconati a Castellazzo di Bollate (Milano, Italia). Den ble fraktet dit dra Roma i 1627 av Galeazzo Arconati.]]
Pompeius' karriere synes å ha vært drevet av lengselen etter militær ære og forakt for tradisjonelle politiske begrensninger.<ref>Holland, ''Rubicon'', s. 141-142</ref> I konsulvalgene for 78 f.Kr. støttet han [[Marcus Aemilius Lepidus (konsul 78 f.Kr.)|Marcus Aemilius Lepidus]] imot ønskene til Sulla. I 78 f.Kr. døde Sulla. Da Lepidus gjorde opprør var det Pompeius som slo ned opprøret på vegne av senatet. Deretter ba han om ''imperium'' (kommando) som prokonsul i [[Hispania]]<ref>Hispania, [[Den iberiske halvøy]], hovedsakelig dagens [[Spania]] og [[Portugal]].</ref> for å ta seg av [[popularene]]s general [[Quintus Sertorius]] som hadde holdt ut i de siste tre årene mot [[Quintus Caecilius Metellus Pius]], en av Sullas dyktigste generaler.<ref name="Plutarch, Life of Pompey, pg. 158">Plutark: ''Life of Pompey'', s. 158</ref> Det romerske aristokratiet avviste hans anmodning. De begynte å frykte den unge, populære og suksessfulle generalen. Pompeius tok til sin tidligere taktikk for overtalelse; han nektet å oppløse sine legioner inntil hans anmodning ble akseptert.<ref name="Plutarch, Life of Pompey, pg. 158" /> Senatet etterkom ham, motvillig ga de ham tittelen som prokonsul og makt tilsvarende de til Metellus og sendte ham til Hispania.<ref>Boak, ''History of Rome'', s. 152</ref>

Pompeius ble i Hispania fra 76 til 71 f.Kr. Lenge var han ikke i stand til å avgjøre krigen grunnet Sertorius' effektive [[gerilja]]taktikk. Selv om han aldri greide å beseire Sertorius avgjørende (og han møtte nær sin egen undergang i slaget ved Sucro), vant han flere hærtokt mot Sertorius' underoffiserer i en utmattelseskrig. Sertorius var betydelig svekket og ved 74 f.Kr. vant Metellus og Pompeius by etter by.<ref name="Boak, History of Rome, pg. 153">Boak, ''History of Rome'', s. 153</ref>

Til sist greide Pompeius å knuse ''populares'' da Sertorius ble myrdet av sin egen offiser [[Marcus Perperna Vento]], men denne ble beseiret av Pompeius i 72 f.Kr. i deres første slag. Tidlig i 71 f.Kr. var hele Hispania underkastet.<ref name="Boak, History of Rome, pg. 153" /> Pompeius viste et talent for effektivt organisering og rettmessig administrasjon av den erobrede provinsen; dette økte hans styre over hele Hispania og helt inn i den sørlige delen av Gallia.<ref>Holland, ''Rubicon'', s. 142</ref> En gang ut i 71 f.Kr. seilte han av sted til Italia med sin hær.

I mellomtiden sto [[Marcus Licinius Crassus|Crassus]] overfor [[Spartacus]]' slaveopprør i [[Spartacusopprøret|den tredje slavekrigen]]. Crassus beseiret Spartacus, men i hans marsj mot Roma, møtte Pompeius restene av Spartacus' hær. Han tok fem tusen av de til fange og krevde like godt æren for å ha avgjort og avsluttet hele opprøret. Det gjorde Crassus rasende.<ref>Holland, ''Rubicon'', s. 150-51</ref>

Tilbake i Roma var Pompeius blitt enormt populær. Den 31. desember 71 f.Kr. ble han gitt sitt andre triumftog for sine seire i Hispania. Som hans første ble det akseptert motvillig. For sine beundrere var han den meste briljante generalen i sin tidsalder, åpenbart favorisert av gudene og en mulig forkjemper for folkets rettigheter. Han hadde med hell stått opp imot Sulla og hans senat. Han hadde eller med sin innflytelse bidratt til å gjeninnføre de tradisjonelle plebeiiske rettighetene og privilegiene som hadde gått tapt under Sullas diktatur. Pompeius fikk lov til å gå forbi enda en gammel romersk tradisjon; kun 35 år gammel og enda ikke en senator ble han valgt til ''[[Romersk konsul|konsul]]'' av en overveldende flertall og ble innsatt som partner av Crassus i år 70 f.Kr. Pompeius' nærmest kometaktig stigning og forfremmelse til konsul var uten sidestykke. Hans taktikk fornærmet den tradisjonelle adelen og deres verdier som han hevdet at han delte og forsvarte. Men han ga dem intet annet valg enn å tillate at han ble konsul.