Redigerer Pink Floyd (avsnitt)

=== Syd Barrett-perioden (1966–1968) ===
Da Barrett overtok som hovedgitarist i Pink Floyd, begynte de å skrive sine egne låter. Hans talent som [[låtskriver]] åpenbarte seg tidlig. «Lucy Leave» og en cover av [[Slim Harpo]]s «I'm a King Bee» var blant de første innspillingene, men disse ble først offisielt gitt ut i 2015.<ref>{{Kilde www|url=https://pinkfloydhyperbase.dk/albums/1965_their_first_recordings.php|tittel=1965: Their First Recordings|utgiver=pinkfloydhyperbase.dk|besøksdato=14. mai 2023}}</ref> Pink Floyds varemerke var å strekke ut sanger i lange psykedeliske instrumenttaler med utradisjonelle rytmer og melodier. I 1966 begynte de å spille på nattklubber i Londons undergrunnsmiljøer. De første fullverdige konsertene var på Marquee Clubs konserter søndag ettermiddager. I desember 1966 spilte de for første gang i [[Royal Albert Hall]].{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}} De benyttet seg av lys-show for å forsterke de psykedeliske effektene musikken ga. De hadde på samme tid et meget rødt lydbilde. De fremførte blant annet sangen «[[Interstellar Overdrive]]», som var godt likt i [[Storbritannia]], men som ble sterkt mislikt andre steder i Europa.
[[File:23 4 2018 IMG 3462 QEH entrance.jpg|thumb|Queen Elizabeth Hall, South Bank, London, der Pink Floyd spilte i mai 1967.]]
Etter hvert som Pink Floyd skapte seg et navn i den musikalske undergrunnen i London, og spesielt i den viktige undergrunnsklubben [[UFO Club]] (på [[Tottenham Court Road]]) der Pink Floyd fungerte som husband kjent for sitt nyskapende lysshow.{{Sfn|Marcussen|1988|s=89}} På UFO spilte de opp til 20 minutter lange låter med lysbilder og lysshow noe de på den tiden var alene om.<ref name="Blokhus" /> De ble lagt merke til av [[Peter Jenner]] og [[Andrew King]]. Disse ble bandets første managere og de inngikk et forretningssamarbeid gjennom selskapet [[Blackhill Enterprises]].<ref>[http://www.allmusic.com/artist/pink-floyd-p76669 Pink Floyd biografi på All Music Guide]</ref> 

Pink Floyd begynte i løpet av 1966 å opparbeide seg et eget sangrepertoar, og Jenner og King jobbet aktivt med å skaffe bandet platekontrakt. Pink Floyd var også med på en filminnspilling for [[See for Miles Records]], hvor de to låtene «[[Interstellar Overdrive]]» og «[[Nick's Boogie]]» ble foreviget i filmen ''[[Tonite Let's All Make Love in London]]''. Filmmusikken ble senere gitt ut under tittelen «[[Pink Floyd Live in London 66' 67']]»

[[Fil:David Gilmour in Munich July 2006-5.jpg|thumb|left]]

Norman Smith, [[plateprodusent]] i [[EMI]], ble oppmerksom på Pink Floyd og startet arbeidet med å få dem knyttet til selskapet. Den [[4. mars]] [[1967]] undertegnet bandet formelt kontrakten til utgiveren [[EMI|EMI Columbia]], et datterselskap av EMI. Den [[11. mars]] [[1967]] ble deres første singel «[[Arnold Layne]]» utgitt på [[Columbia Records]] ([[EMI]]){{Sfn|Marcussen|1988|s=89}} og den nådde 20.-plass på den britiske hitlisten. Sangen handler om en mann som stjal dameundertøy fra tørkestativene om natten, en beryktet person fra området hvor Barrett og Waters vokste opp. ''[[Melody Maker]]'' skrev at Pink Floyd med «Arnold Layne» hadde laget en god kommersiell single og mente at Pink Floyd representerte en ny type popmusikk. ''The Morning Star'' skrev at «Arnold Layne» var en smart og ironisk sang.<ref name="Anderson" /> 

Etter suksessen med «Arnold Layne», produsert av en nær medarbeider av Smith ved navn Joe Boyd, tok Smith selv over rollen som plateprodusent for Pink Floyd. Han hørte en annen låt av Syd Barrett og fant øyeblikkelig ut at sangen hadde slager-potensial. Oppfølgeren ble den kaleidoskopiske låten «See Emily Play», senere spilt inn i coverversjon av [[David Bowie]] på albumet ''[[Pin Ups]]'', et album som nådde 1.-plass på den britiske hitlisten og som ble liggende på listen i 5 uker.<ref>{{Kilde www|url=https://www.officialcharts.com/search/albums/pin%20ups/|tittel=David Bowie – ''Pin Ups''|utgiver=UK Charts – Officialcharts.com|besøksdato=14. mai 2023}}</ref> «See Emily Play» ble gitt ut i juli 1967.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}} 

Pink Floyd var det ledende bandet 29. april 1967 under «The 14 Hour Technicolor Dream» som var en støttekonsert for undergrunnsavisen ''[[International Times]]''. Under konserten medvirket 41 band og Pink Floyd gikk på scenen da de lysnet av morgenen etter med 10.000 tilhørere i salen. Pink Floyd holdt 12. mai 1967 konserten «Games For May» i Queen Elizabeth Hall på [[South Bank (London)]] hvor det vanligvis fremførs jazz og klassisk musikk; konserten var en milepæl og en av Pink Floyds første betydelige konserter med avanserte lydeffekter og oppsiktsvekkende lysshow. Konservative ''[[Financial Times]]'' hadde en rosende omtale av opplevelsen. Barrets komposisjon «Games For May» ble etterpå forkortet og gitt ut som singel med tittelen «[[See Emily Play]]».<ref name="Anderson" />

Barrett laget komprimerte, psykedeliske låter med innslag av bisarr humor og dette passet godt for singelformatet.<ref name="Blokhus" /> På den tiden skilte pop og rock lag og særlig innenfor progressiv rock ble det vanlig og forventet med hele [[album]] i stedet for singler.{{Sfn|Marcussen|1988|s=89}} Pink Floyds [[debutalbum]] ''[[The Piper at the Gates of Dawn]]'' ble gitt ut [[5. august]] i 1967.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}} De hentet mye av sin inspirasjon fra de landlige omgivelsene rundt byen [[Cambridge]], hjembyen til Syd Barrett, Roger Waters og David Gilmour.<ref>[http://www.pinkfloyd-co.com/band/interviews/djg/djgaust.html Australian Radio Interview David Gilmour] {{Wayback|url=http://www.pinkfloyd-co.com/band/interviews/djg/djgaust.html |date=20080424010006 }}</ref> Barrett sto bak 10 av 11 låter.{{Sfn|Marcussen|1988|s=95}} David Gilmour var gitarist i bandene Joker's Wild, Flowers, Bullitt og The Crew, og skulle senere spille en viktig rolle i Pink Floyds fremtidige ferd mot stjernestatusen. Barrett skrev alle tekstene på albumet, bortsett fra på Roger Waters' «Take Up Thy Stetoscope and Walk». Barrett hentet inn elementer fra engelsk og kinesisk litteratur i tekstene, som likevel fremsto som svært surrealistiske. ''The Piper at the Gates of Dawn'' overrasket stort og nådde 6.-plass som sin høyeste plassering på den britiske albumlisten. Pink Floyd hadde for alvor slått til i hjemlandet.<ref>[https://archive.today/20120526204703/http://www.chartstats.com/artistinfo.php?id=696 UK Album Chart]</ref>
[[Fil:VWGolfPinkFloydLogo.jpg|miniatyr|I 1994 ga VW ut en special-edition Golf]]
[[File:Azimuth Co-ordinator used by Pink Floyd VA.jpg|thumb|Azimuth-koordinatoren tatt i bruk i april 1969.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}}]]
Bandet reiste på turne i USA fra 24. oktober 1967 der Barrett var i sentrum under konsertene.{{Sfn|Marcussen|1988|s=95}} I 1968 var bandet på turne i Europa og USA. Bandet brukte mye ressurser på å utforme et lydanlegg som kunne gjengi deres stadig mer forseggjorte musikalske og lydlige virkemidlene. I april 1969 tok bandet i bruk i azimuth-koordintaoren under en konsert i London (forestillingen hadde tittelen ''More Furious Madness from the Massed Gadgets of Auximenes''). Azimuthen ble brukt til å sende elektroniske effekter fra høyttaler til høyttaler.{{Sfn|Marcussen|1988|s=97}}

Suksessen slo ikke utelukkende positivt ut for bandet. Dette skulle bli det første av to psykedeliske album fra Pink Floyd, og grunnen var enkel: Syd Barrett brukte store mengder ulovlige rusmidler for å stimulere fantasien. Det bidro til å gi låtene særpreg. Da misbruket var på det høyeste, tok han [[LSD]] daglig og i stadig større doser. Dette medførte at han ble mer og mer upålitelig og fikk en skrantende mental helse som stadig ble forverret.<ref>[http://books.guardian.co.uk/departments/biography/story/0,,804956,00.html Syd Barrets rusproblemer]</ref> Barrett fremsto tidvis som åndsfraværende både på konserter og i studio. Han kunne stå og stirre ut i løse luften, eller skru på gitarstrengene til de var helt ustemte, mens bandet spilte på konserter. Han levde i sin egen, isolerte verden og kunne plutselig spille helt andre ting enn det resten av bandet spilte.

De andre bandmedlemmene fant det nødvendig å finne en gitarist som kunne hjelpe både Barrett og bandet videre. Etter at Pink Floyds neste single «Apples & Oranges» solgte svært dårlig,<ref name="Anderson" /> ble [[David Gilmour]] spurt om han ville bli med i bandet som ekstra gitarist, og Pink Floyds femte medlem i januar 1968. Gilmour var en god barndomsvenn av Barrett, og Gilmour hadde lærte Barrett grunnleggende gitarspill. Gilmour hadde før dette flakket rundt i Europa blant annet med sitt eget band og han var en periode i Paris der han lærte fransk og arbeidet som modell.{{Sfn|Marcussen|1988|s=97}} Gilmour var en svært dyktig elgitarist.<ref name="Blokhus" /> Gilmour begynte offisielt i bandet 18. februar 1968.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}}

Bandet ville nødig kvitte seg med Barrett, da han hadde skrevet mesteparten av bandets låter og var bandets frontfigur. Den første ideen var at Gilmour skulle erstatte Barrett på konserter mens Barrett skulle være hjemme og fortsatt skrive låter, omtrent slik ordningen var med [[Brian Wilson]] og [[The Beach Boys]]. Dette viste seg å ikke være mulig å utføre; og noen måneder senere lot de bare være å plukke ham opp på vei til øving. Kort tid etter, i april [[1968]], fikk Syd Barrett beskjeden om at han formelt sett ikke lenger en del av Pink Floyd.<ref name="Anderson" /> David Gilmour overtok som bandets gitarist og hovedsanger.

I Barretts tid hadde Pink Floyd en liten gruppe av undergrunnsfans og hadde samtidig en mer allmenn anerkjennelse i popsegmentet for sine særegne singler. Pink Floyd hadde opptredender på BBCs [[Top of the Pops]]. Etter Barrett forlot gruppa med vilje det mest poppregede segmentet og satset på LP-er (album). Ved den tradisjonelle gratiskonserten 29. juni 1968 i [[Hyde Park (London)|Hyde Park]] var Pink Floyd øverst på plakaten der andre bidragsytere var [[Jethro Tull]] og [[Roy Harper]]. Samtidig kom bandets album ''A Saucerful of Secrets'' ut.{{Sfn|Marcussen|1988|s=97}} I desember 1968 kom singelen «Point Me at the Sky» skrevet av Waters; det ble en fiasko.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}}

På en av de siste konsertene med Pink Floyd hvor Barrett deltok, stod han helt foran på scenen og dro fingrene over strengene uten å holde et bestemt grep. Barrett fikk bare med en låt, «Jugband Blues», på albumet ''A Saucerful of Secrets''. Dette var også den siste låten han skrev for Pink Floyd. Barretts siste linje i sangen er «And what exactly is a dream, and what exactly is a joke» («Hva er egentlig en drøm, og hva er egentlig en spøk»). En annen «låt» som Barrett ville spille inn, var «Have You Got It Yet?». Han endret akkordene og tempoet i låten hele tiden, og Roger Waters merket seg at de aldri spilte riktig. Mens Barrett spilte og av og til skrek «Have You Got It Yet?», svarte de andre i bandet «No!» - frustrert over at de ikke forsto låten. Waters stoppet plutselig opp og sa «Oh, I've got it now». Så satte han fra seg bassgitaren og spilte aldri mere med Barrett<ref name = rollingstone>[https://www.rollingstone.com/music/music-news/syd-barrett-10-things-you-didnt-know-about-pink-floyds-crazy-diamond-225236/ «Syd Barrett: 10 Things You Didn’t Know About Pink Floyd’s ‘Crazy Diamond’»] hos rollingstone.com</ref><ref>[http://nightflight.com/have-you-got-it-yet-pink-floyds-main-man-syd-barrett-goes-under-review/ «“Have You Got It Yet?”: Pink Floyd’s mad genius Syd Barrett goes “Under Review”»] {{Wayback|url=http://nightflight.com/have-you-got-it-yet-pink-floyds-main-man-syd-barrett-goes-under-review/ |date=20180813000531 }} hos nightflight.com</ref>. Managerne Peter Jenner og Andrew King valgte å satse videre på Syd Barrett som soloartist, og sluttet som managere for Pink Floyd.

Barrett var vanskelig å ha med på konserter, men de håpet å kunne beholde ham som hjemmeværende komponist.<ref name="Ose">{{ Kilde bok | forfatter = Ose, Bård | utgivelsesår = 1995 | tittel = Rockens giganter | isbn = 8299372402 | utgivelsessted = [Skien] | forlag = Telemarksavisa | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015111907592 | side = }}</ref> David Gilmour viste seg som en god vokalist og teknisk god gitarist med sans for harmoniske og lange gitarsoloer. Kort tid etter at Gilmour ble med, sluttet Barrett i bandet etter oppfordring fra de andre. {{Sfn|Holm|1995|s=31}} I mars 1968 ble Barrett bedt om å forlate gruppa. På Pink Floyds andre album, ''[[A Saucerful of Secrets]]'' innspilt i [[Abbey Road Studio]], medvirket Barrett på tre låter og Gilmour på fire.{{Sfn|Holm|1995|s=24}}

Barrett debuterte som soloartist med ''[[The Madcap Laughs]]'' i 1970 med musikere fra [[Soft Machine]] samt Roger Waters og David Gilmour som støtte.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}}