Redigerer Philosophiæ naturalis principia mathematica (avsnitt)

===Newtons rolle i den vitenskapelige revolusjon===
{{utdypende artikkel|Isaac Newton}}
[[Fil:GodfreyKneller-IsaacNewton-1689.jpg|thumb|Isaac Newton portrettert av [[Godfrey Kneller]] i 1689]]
Newton hadde studert disse bøkene, eller i noen tilfeller sekundære kilder som bygget på dem. Notater fra disse studiene ble senere publisert som ''[[Quaestiones quaedam philosophicae]]'' (spørsmål om filosofi). Det var i denne perioden ([[1664]]&ndash;[[1666|66]]) at han skapte grunnlaget for den matematiske analysen og gjorde sine første eksperimenter med fargenes [[optikk|optiske]] egenskaper. Han tok også to avgjørende steg innenfor dynamikken. For det første analyserte han kollisjonen av to legemer og deduserte helt korrekt at massesenteret forblir i jevn bevegelse (altså at summen av [[bevegelsesmengde]]ne er bevart). For det andre gjorde han sin første analyse av sirkulær bevegelse, men gjorde den feilaktige antakelsen at det måtte eksistere en sentrifugal (mot)kraft. På dette tidspunkt hadde han fortsatt ikke forstått betydningen av treghet som mekanisk begrep. Han oppsummerte sitt arbeide i et notat han kalte «The lawes of Motion»<ref>Dette notatet er oppbevart i biblioteket ved [[University of Cambridge]] som «the Additional MS 3958»</ref> (må ikke forveksles med hans senere formuleringer av bevegelseslovene).

I løpet av de følgende årene publiserte han sine eksperimenter med lys og fargeteorien disse resulterte i. Han fikk overveldende positiv respons, men havnet uunngåelig nok i vitenskapelige ordskifter med blant andre [[Robert Hooke]], noe som tvang ham til å gjennomtenke og spisse teoriene sine så langt at han allerede på 1670-tallet hadde formulert flere avsnitt av det som senere ble boken ''[[Opticks]]'' (publisert i [[1704]]). Han skrev også bruddstykker om matematisk analyse i forskjellige notater og brev, blant annet i to brev til [[Gottfried Leibniz|Leibniz]]. Han ble medlem av [[Royal Society]]<ref>Royal Society of London for the Improvement of Natural Knowledge</ref>, og ble den andre [[Lucasiansk professor i matematikk|lucasianske professor i matematikk]] (etter [[Isaac Barrow]]) ved [[Trinity College (Cambridge)|Trinity College]] i [[University of Cambridge|Cambridge]].

I [[1665]], året for den store [[Pesten i London 1665|pesten i London]], skal Newton allerede ha fått sin legendariske åpenbaring under epletreet. Hans analyse av fenomenet [[gravitasjon]] fikk ham til å sette Keplers tredje lov inn i sin egen (fortsatt litt forvirrede) derivasjon av sentrifugalkreftene, og han konkluderte at gravitasjonsstyrken avtar med [[kvadrat]]et av avstanden.

[[Fil:Jan Baptist van Helmont portrait.jpg|thumb|left|upright|[[Robert Hooke]]]]I [[1674]] skrev Hooke et brev til Newton<ref>Brevet ble senere ble utgitt i Hookes bok ''Lectiones Cutlerianae'' fra 1679</ref>, og det var gjennom dette brevet at Newton for første gang forsto hvilken rolle ''treghet'' spilte i sirkulære bevegelser. På grunn av tregheten vil et legeme i bevegelse i utgangspunktet bevege seg i en rett linje, det må være en kraft som trekker inn mot sirkelens sentrum for at det skal være en sirkelbevegelse. Som svar tegnet og beskrev Newton en forseggjort trajektorisk bane for et legeme som i utgangspunktet bare hadde [[tangent (matematikk)|tangent]]iell  bevegelse, hvor legemet beveget seg i en spiralbane inn mot sentrum. Hooke la merke til denne feilen og rettet den, og sa at med kraften som det inverse kvadratet av avstanden ville den korrekte banen bli en ellipse. Hooke offentliggjorde så denne utvekslingen ved å lese både Newtons brev og sin egen rettelse høyt for Royal Society i 1676. Newton forsvarte seg med å beskrive baner for mange andre slags sentralkrefter, og viste med dette at han behersket metoden.

I en samtale med [[Christopher Wren]] i 1677 skjønte Newton at Wren hadde kommet fram til den inverse kvadratloven på akkurat samme måte som han selv hadde. Det var imidlertid ikke bare matematisk analyse som førte Newton fram til disse erkjennelsene. Også hverdagslige observasjoner, som at man kan rotere enn bøtte full av vann uten at vannet renner ut, ga innsikt i hvordan krefter virker inn på legemer i bevegelse. Eksemplet med den roterende bøtten brukte han også senere i ''Principia''.

I 1681 ble det observert en komet som passerte solen og vendte tilbake. Astronomen [[John Flamsteed]] forsto at det var dette som hendte, mens de fleste av samtidens vitenskapsmenn trodde det måtte være snakk om to kometer, en som forsvant forbi solen og en som kom i motsatt retning. Brevvekslingen mellom Newton og Flamsteed i etterkant av dette viser at Newton på dette tidspunkt ennå ikke hadde forstått gravitasjonsprinsippets universelle betydning.